Den Hellige Bonifatius og lyset i mørket

Det blåste kraftig på Maram denne kvelden. Bølgene slo inn mot steinene i fjøra, og vinden ulte rundt hushjørnene. I stua satt Rita og Sunniva tett inntil mamma, mens de lyttet til knirkingen i veggene.

“Kan du fortelle oss en historie, mamma?” spurte Rita. “Det er så skummelt ute.”

“Ja, mamma! En historie om en helgen!” ropte Sunniva ivrig.

Mamma smilte varmt til jentene. “Selvfølgelig, jenter. I kveld skal jeg fortelle dere om den hellige Bonifatius. Men først, fortell meg hva dere fant på oppdagelsesferden deres i dag.”

“Vi fant en gammel lampe i fjøra!” utbrøt Sunniva. “Den var rusten, men det så ut som den hadde vært fin en gang.”

“Ja, og jeg lurer på hvem som eide den,” la Rita til, like nysgjerrig.

Mamma nikket. “Det minner meg om en historie om den hellige Bonifatius. Han var kjent som ‘Tysklands Apostel’ og levde for mange, mange år siden. Han brakte lyset av troen til mange mennesker som levde i mørket.”

Jentene krøp nærmere for å høre bedre mens mamma begynte å fortelle.

“Bonifatius ble født i England, men han følte seg kallet til å reise til Tyskland for å spre kristendommen. På den tiden var det mange som trodde på gamle guder, og de trengte å høre om Jesus.”

“Var det farlig for ham?” spurte Rita med store øyne.

“Ja, det var det,” svarte mamma. “Men han var modig og visste at Gud var med ham. En gang, mens han reiste gjennom en mørk skog, oppdaget han en stor eik som folk brukte til å tilbe en av sine guder. Han bestemte seg for å felle treet for å vise at det ikke hadde noen makt.”

“Hva skjedde da?” spurte Sunniva nysgjerrig.

“Mens han hugget i treet, begynte det å blåse kraftig, nesten som i kveld. Folk kom løpende for å se hva som skjedde. Plutselig kom det et lysglimt, og treet falt til bakken med et stor brak. Folk ble redde, men Bonifatius sa til dem at dette var et tegn på at deres gamle guder ikke hadde makt over den sanne Gud.”

Rita satt stille en stund og tenkte. “Mamma, tror du lyset i lampen vi fant kan være som lyset fra Bonifatius?”

Mamma smilte. “Kanskje det. Bonifatius’ mot og tro var som et lys i mørket for mange mennesker. Akkurat som han brakte lyset av troen til Tyskland, kan vi bringe lys og kjærlighet til hverandre, selv på de mørkeste nettene.”

“Så Bonifatius hjalp folk å tro på Jesus?” spurte Sunniva.

“Ja, han hjalp mange mennesker,” sa mamma. “Og i dag kan vi tenke på hvordan vi kan være modige og dele vår tro med andre. Nå, la oss be en bønn sammen før vi legger oss.”

De foldet hendene og bøyde hodene.

“Kjære Gud,” begynte mamma, “takk for at du sendte helgener som Bonifatius for å vise oss veien til deg. Hjelp oss å være modige og spre ditt lys i verden. Velsign pappa på hans reise og gi oss en god natt. Amen.”

“Amen,” sa Rita og Sunniva i kor.

Mamma bøyde seg ned og kysset dem på pannen. “God natt, mine kjære. Husk at selv i den sterkeste stormen er Gud alltid med oss.”

“God natt, mamma. Takk for historien,” sa Rita mens hun krøp under dyna.

“God natt, mamma. Jeg skal drømme om lyset fra Bonifatius,” sa Sunniva og smilte.

Og med det, sovnet Rita og Sunniva trygt, mens vinden ulte utenfor. De visste at de aldri var alene, for Guds lys var alltid med dem, akkurat som den hellige Bonifatius hadde brakt lys til mørket for så mange år siden.