De ti bud – En vei til hellighet i den kristne tro

De ti bud og kristen hellighet står sentralt i katolsk tro. Budene er ikke bare moralske regler, men uttrykk for Guds kjærlige kall til et liv i nær relasjon med Ham. I denne fordypende refleksjonen viser pater Arne Marco Kirsebom hvordan De ti bud og kristen hellighet henger tett sammen. Gjennom å leve etter budene, får vi hjelp til å vokse i tro, kjærlighet og sannhet – og gradvis formes etter Guds bilde.

Av p. Arne Marco Kirsebom, Geistlig rådgiver EWTN Norge

De ti bud

De ti bud Gud gav, er skrevet ned både i Exodus (2. Mosebok) i kapittel 20 og i Deuteronomium (5. Mosebok) i kapittel 5. Katolsk og Luthersk tradisjon er å bruke rekkefølgen fra Deuteronomium. Den katolske tradisjonen forstår forbudet mot å ha andre guder og lage seg gudebilder som et bud. Men skiller begjær overfor en nestes kone og lyst på den nestes eiendom som bud nummer ni og 10[1]. Jeg gjengir først Bibelens tekst:

«Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset [2]:

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg gudebilder av noen skikkelse oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg forlede til å dyrke dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
2. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn; for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
3. Du skal gi akt på sabbatsdagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din slave eller din slavekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at slaven og slavekvinnen skal få hvile, de som du. Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.
4. Du skal hedre din far og din mor, slik Herren din Gud har befalt deg, så du kan leve lenge og det kan gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg.
5. Du skal ikke slå i hjel.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet.
7. Du skal ikke stjele.
8. Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
9. Du skal ikke begjære din nestes kone. 
10. Du skal ikke ha lyst på din nestes hus eller jord, hans slave eller slavekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til» (5. Mos 5,6-22).

De ti bud og kristen hellighet: En vei til åndelig vekst

De første tre budene handler om forholdet til Gud. De videre syv budene handler om forholdet til den neste. Man kan forstå alle budene som bud om hellighet/helliggjøring i forholdet mellom Gud og mennesket[3]. Denne fremstillingen fant jeg i innføringsboken til John Bergsma og Brant Pitre. Jeg mener dette er en god tilnærming til forståelsen av budene og løfter refleksjonen opp fra en ren juridisk tenkning over innholdet. En ren juridisk tenkning vil liste opp hva som er påbudt og hva som er forbudt. Det kan selvfølgelig også være til hjelp til refleksjon, men jeg ønsker her å komme med en annen, mer åndelig og pastoral tilnærming.

Ifølge Bergsma og Pitre kan budene listes opp på denne måten:

1. Helligheten til Gud
2. Helligheten til Guds navn
3. Helligheten til tiden
4. Helligheten til farskap og morskap
5. Helligheten til livet
6. Helligheten til ekteskapet
7. Helligheten til privat eiendom
8. Helligheten til sannferdig tale
9. Helligheten til den nestes ektefell
10. Helligheten til den nestes eiendom[4].

Kallet til hellighet

Dette hjelper oss til å forstå hvordan budene skal hjelpe oss i helliggjøringen, som er det sentrale punktet i Det annet Vatikankonsils dokumenter om det kristne livet i Kirken: «Alle er kalt til hellighet i Kirken»[5]. Alt Kirken er og gjør må fremme alles vei til hellighet. Alle reformer i Kirken må understøtte og hjelpe dette kallet.

Kallet til hellighet gjaldt selvfølgelig også i den opprinnelige pakten. De ti bud og også Guds lover som vi leser i Exodus og Deutronomium kan vi tolke som uttrykk for den dype kjærligheten Gud har til mennesket. Gud vil hjelpe mennesket til å leve i samsvar med Guds vilje. Gud har nemlig så stor tiltro til menneskets iboende muligheter til å vokse i hellighet på livets vei. Med Guds hjelp er det mulig.

Guds Sønn, Treenighetens andre person, Jesus Kristus understreker denne tiltroen til våre menneskelige muligheter, når han sier at vi skal være fullkomne som hans himmelske far er fullkommen (Matt 5,48), eller at vi skal være barmhjertige som hans himmelske far er barmhjertig (Lukas 6,36). Det er målestokken for vårt liv i Kristi etterfølgelse.

I den nye pakten har Kirken valgt å bruke de ti bud som hjelp for de kristnes vei til helliggjøring. Hjulpet av Den hellige Ånds nærvær, som den kristne mottar i dåpen, kan veksten i hellighet virkeliggjøres. I helligheten finner mennesket sitt sanne jeg, dersom det som Paulus kan si «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20a).

Med Guds hjelp er det fullt mulig for oss å overvinne synden i vårt liv og bli hellige. Som mennesker er det så lett for oss å mene at det er menneskelig å synde. Men i virkeligheten gjør synden oss umenneskelige. Kristus er det nye mennesket, uten synd, slik mennesket var før syndefallet. Derfor er han det menneskeligste menneske. Med de ti bud har Gud gitt oss et av de mange midlene til å vokse til hellighet.

La oss derfor nå ser nærmere på hvordan vi kan forstå de enkelte budene i vårt liv som kristne etter Bergsmas/Pitres betegnelser:

Første bud: Helligheten til Gud

Vi kan se av dette budet slik Bibelen overleverer det til oss at Gud ikke tar stilling til om det kan finnes andre guder. Vi skal bare ha én Gud, den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Vi må ta avstand fra alle andre guder, uansett hvordan de er fremstilt.

I vårt åndelige liv, må vi passe oss for at vi ikke lar noe ta Guds plass i vårt liv. Som moderne mennesker er vi utsatt for mange ulike fristelser som kan ta vår oppmerksomhet bort fra Gud. Vi risikerer å gjøre ting til en form for avguder dersom vi bruker for meget energi og tid på dem. Vi bør huske på Jesu ord om at vi ikke kan tjene Gud og pengene (‘mammon’ Luk 16,13). Vi trenger penger for å leve, men pengene får ikke ta for stor plass i vårt liv, spesielt ikke den plassen som tilkommer Gud.

Vi kan gi Gud rom og ære gjennom mottakelsen av Kirkens sakramenter, ved bønn, skriftlesning, meditasjon, almisser og faste for å nevne noen av midlene for veksten i hellighet.

Annet bud: Helligheten til Guds navn

Det dreier seg om hvordan vi snakker om Gud. Det må skje med respekt og ærefrykt. Også vår oppførsel overfor de hellige ting som er viet til Gud i kirkerommet. Også overfor det som er velsignet. Respekten uttrykker vi dessuten i bønnen.

Vi får ikke misbruke Guds navn ved banning, ved å sverge eller ved annen negativ tenkning om Gud. Guds navn er «JEG ER (‘ego eimi’) den jeg er» (2. Mos 3,14). Det samme Jesus sier om seg selv mange steder i Det nye Testamentet. Jesus er Guds Sønn som er blitt menneske. Derfor gjelder budet om helligheten til Guds navn også Sønnen og Ånden, ikke bare Faderen. Guds navns hellighet gjelder de tre personene i Guds hellige treenighet.

Tredje bud: Helligheten til tiden

I dette budet dreier det seg om respekten for rytmen i tiden som er oss gitt. Den eneste forskjellen til tidligere, er at vi kristne feirer ukens første dag, søndagen, som hviledagen.

Jesus Kristus stod opp på denne dagen, som de tidlige kirkefedrene forstod som skaperverkets åttende dag og dets fullendelse ved oppstandelsens seier over døden[6]. Vi arbeider også fem eller seks dager som før Kristi tid og hviler en dag, men nå på søndagen. Hvilen består av å ikke arbeide, men først og fremst messebesøk for å møte Kristus i menigheten, ord og sakrament. Men kan også bestå av bønn, andakt, katekese, skriftlesning og annet som knytter oss dypere til Kristus og Gud.

Guds hvile, går ikke ut på at Gud ikke gjør noe, men at skaperverket er fullendt, at alt er gjennomført. Og se, alt er godt! Takknemligheten over alt vi har mottatt av Gud, bør være med på å prege søndagen.

Dersom vi har et yrke som medfører at vi må arbeide på søndagen, bør vi se det som en tjeneste for vår neste. Vi bør gå til messe en annen dag om vi ikke har mulighet på søndagen. En egen utfordring gjelder for dem som har lang vei til kirken. De er ikke nødvendigvis forpliktet på samme måte som dem som bor nær til kirken.

Søndagen er et sentrum og høydepunkt i vårt kristne liv. Vi kommer til messen med det som uken før har ført med seg. Vi bærer det inn både gjennom syndsbekjennelsen, og gjennom lovprisning og takksigelse. Vi styrkes gjennom Ordet og fornyes gjennom Kristi Legeme og Blod. Så sendes vi fra messem tilbake til verden for å leve og vitne som Kristi brødre og søstre i samfunnet og i verden.

Fjerde bud: Helligheten til farskap og morskap

Enhver av oss har foreldre, enten om vi har vokst opp med dem, eller ikke. Alle er vi formet av gener fra en far og en mor. Vi er født inn i en lang genealogi av mennesker gjennom lange tider. Uansett hvor godt våre foreldre lykkes som foreldre eller ei, vi stammer fra dem. Derfor kan vi respektere dem og være takknemlige, selv om det kan være tider eller livssituasjoner som vil kreve avstand for kjærlighetens skyld.

Det er en forunderlig dimensjon ved eksistensen at akkurat den faren og den moren, har gjort at jeg er meg. Og kun denne konstellasjonen av en mann og en kvinne, gjorde meg mulig ved Guds virke. Enhver har trekk fra far og mor og gjør hver enkelt til et unikt menneske i vår verden. Dette er villet av Gud og er en gave til verden. Gud som har oversikten over helheten, holder vår eksistens’ mysterium i sin faderlige hånd.

Femte bud: Helligheten til livet

Et bud om å respektere alt liv. Intet liv får tas, ei heller ens eget. Livet er en gave som kan gis for andres skyld, slik Kristus gjorde det for alles frelses skyld.

Dette gjelder ikke bare drap i alle tenkelige former, men også for abort, eutanasi eller krig. Respekten for livet begynner allerede i omgangen med den neste. Ord, blikk, meninger, handlinger og annet, kan uttrykke mangel på forståelse av livets hellighet og virke «drepende». Og det ikke bare overfor mennesker. Respekten for liv gjelder også overfor Guds andre skapninger. Vi representer Gud i verden ved å være skapt i Guds bilde. Det bør vi alltid bære med oss hva enn vi gjør i livet og i verden.

Sjette bud: Helligheten til ekteskapet

Ekteskapet mellom mann og kvinne er rommet hvor Gudbilledlikheten blir sterkest, når de to blir ett gjennom den gjensidige, frie konsensusen (Sml. 1. Mos 2,24). Et rom i enhet i paret som varer til døden skiller dem. Deres gjensidige og frie ja til hverandre, innstifter sakramentet i ekteskapet og bekreftes av Guds ja til paret.

Helligheten i ekteskapet bør hjelpe paret til å se deres vei til hverandre som et Guds kall. Det er ikke tilfeldig at to mennesker, en mann og en kvinne, finner sammen på en slik fundamental måte at de ønsker å inngå ekteskap.

Ekteskapet er rommet hvor seksualiteten kan leves som uttrykk for den mest personlige gjensidige intime hengivelsen og største åpenheten til en annen person. Den samtidige åpenheten for barnets mulighet, åpner for Guds handling og helliggjør paret.

Ekteskapet er videre rommet for å leve kjærlighet på alle plan, trofasthet, barmhjertighet, tilgivelse, gjensidig vekst i hellighet og åndelighet.

Å leve ut det som tilhører ekteskapet utenfor dette, er en uriktig hengivelse og undergraver kjærligheten som er nødvendig for en livsvarig forpliktelse.

Uansett hvordan et barn unnfanges i denne verden, i eller utenfor ekteskap, er barnet alltid en person elsket av Gud og skapt av Gud. Allerede ved unnfangelsen blir det besjelet og en person. Barnets liv er absolutt hellig. Barnet har etter fødselen sin egen unike vei til hellighet. Denne bør støttes gjennom foreldrenes kjærlighet og oppdragelse. Slik kan foreldrenes ekteskap bli til sakrament for barna.

Syvende bud: Helligheten til privat eiendom

Dette budet dreier seg om å respektere det andre eier og har. Intet får stjeles. Men vi får ta imot gaver, likeledes som vi kan gi gaver til andre. Å dele av det vi har, spesielt om vi har for meget, hjelper oss til å forstå dypere det hellige ved frigjøre seg fra de materielle goder. Her kan vi la oss inspirere av enken som Jesus fortalte om, som med sine to mynter gav alt hun hadde, i motsetning til de rike som bare gav av sin overflod (Sml. Mark 12,41-44).

Åttende bud: Helligheten til sannferdig tale

En sentral dimensjon i veksten til hellighet, er sannferdighet. Er det ikke mulig å si sannheten, kan det være bedre å forholde seg stille. Litt etter det norske ordspråket: Tale er sølv, taushet er gull.

Som kristne er vi kalt til ikke bare å være sannferdige, men også være i stand til ‘correctio fraterno’, den broderlige tilrettevisningen. Dette krever takt og innsikt, men er et uttrykk for kjærligheten til den neste ved å vise den som velger feil vei, den riktige retningen.

Hellighet dreier seg ikke bare om ens egen vei til Gud, men også om hver enkelts og fellesskapets vei. Vi er sammen på vei.

Niende bud: Helligheten til den nestes ektefelle

Dette budet dreier seg om respekt for andres liv og valg. Ingen kan bryte inn et pars ekteskap.

En prøvelse Gud kan utsette oss for, er å møte nye mennesker som kan bevege oss uventet sterkt for å prøve vår trofasthet til de valg vi allerede har tatt. Enhver utfordring, enhver krise som overvinnes fører til en dypere trofasthet og vekst.

Tiende bud: Helligheten til den nestes eiendom

Dette budet hjelper oss mot misunnelse overfor hva våre medmennesker har og eier. Her kan det være lett å bli fristet gjennom vår tids selvfremstilling på de sosiale nettverk med bilder og tekst. Denne måten å skryte på er et brudd på dette budet.

Målet her er å ikke vise seg overfor andre eller å sammenligne seg med andre, men å være trofast overfor ens egne muligheter. En utfordring er å utvikle en takknemlighet over det man selv har og de gaver man har fått.

Men budet kan ikke hindre en innsats i det politiske liv for en rettferdig tilgang og fordeling av samfunnets midler og goder til alles beste. Det politiske arbeidet bør være orientert nettopp etter denne helligheten. Her trer dessuten Kirkens sosiallære støttende til oppbygningen av samfunnet.

Konklusjon

Som jeg sa innledningsvis, er budene gitt oss av Gud for å styrke vårt menneskelige liv og kalle oss på hellighetens vei. Gud gjør dette ut av en dyp kjærlighet til mennesket med stor tiltro til dets evner og muligheter. Det gjør Gud uten å la mennesket være alene, men ved å gå med det med Sønnens og Åndens virke gjennom vår mor, Kirken, og hennes sakramenter.

Med Gud har vi intet å frykte, men alt å håpe.

[1] Bergsma, John og Pitre, Brant: A Catholic Introduction to the Bible. The Old Testament. Ignatius Press, San Francisco, 2018, s. 179.
[2] Bibelteksten er hentet fra den nye bibeloversettelsen fra 2024.
[3] Sml. ibid. Bergsma/Pitre.
[4] Ibid.
[5] Det annet Vatikankonsil: Lumen Gentium. Overskrift kapittel 5.
[6] Sml. St. Justin Martyr: Selected Writings of St. Justin Martyr. The first Apology of Justin, kap. 67, Veritatis Splendor Publications, Amazon 2012, s.89-90.

Mer om de ti bud:
Hverdagsfrø – De ti bud
De ti bud | En praktisk katekese