Seksualiteten og katolsk tro

Hva er seksualitet i lys av katolsk tro? Det handler ikke om identitet, men om natur. I en tid der kjønn gjøres flytende og begjær blir essensielt, står Kirken fast ved at vi er skapt som menn og kvinner, kalt til kjærlighet. Denne teksten søker å vise hvordan et katolsk menneskesyn gir et dypere og mer frigjørende syn på seksualitet enn samtidens ideologiske kategorier.

Av Dag Øivind Vincent Østereng, Stipendiat/Høgskolelektor

I Den katolske kirke finnes verken heterofile eller homofile. Det finnes bare mennesker med hvert sitt kjønn, menn og kvinner. Og som alle mennesker, enten det er menn eller kvinner, har vi ulike tilbøyeligheter, drifter, lengsler og begjær. Disse kan dominere oss, eller vi kan søke å dominere dem. Seksualiteten forstås i thomistisk tenkning ikke som noe substansielt ved mennesket, men som en del av vår natur. Den er ikke uttrykk for hvem vi er, et identitetsmerke, men en del av den menneskelige naturen som må formes og rettes mot det gode. Slik sett er det ikke hva vi føler, våre tilbøyeligheter, lengsler eller begjær som definerer hvem vi er, men hvem vi er vurderes ut fra hvordan vi lar oss lede av det vi føler.

Dette perspektivet finner også støtte i Den katolske kirkes katekisme, som understreker at enhver mann og kvinne skal «anerkjenne og akseptere sin seksuelle identitet» (KKK §2333). Her betyr identitet ikke et psykologisk selvbilde, men den skaptheten som ligger i å være mann eller kvinne. Seksualiteten er altså forankret i menneskets natur og relasjonelle formål, ikke i selvdefinerte identitetskategorier.

Flere katolske filosofer og teologer har på ulike måter berørt dette. Den juridiske og naturrettslige tenkeren John Finnis beskriver seksualitet først og fremst som handlinger og tilbøyeligheter som enten kan være rettet mot eller bort fra menneskets formål. Han tenker grunnleggende i aristoteliske kategorier, der telos, seksualitetens mål, avgjør dens karakter. Hans kollega Robert P. George følger samme linje. Mennesket er ikke, og skal ikke bli definert av sine lyster, siden de hører hjemme i den delen av livet som eksistensielt utfordrer hvordan vi lever våre liv på godt og vondt. Hvor enn kjedelig det høres ut, har Kirken sluttet seg til antikkens dydsetiske tenkning, der begjæret er underlagt fornuften, ikke omvendt. Fornuft og evnen til å la lystene tjene kjærligheten er et felles kall til alle troende, enten våre tilbøyeligheter går i den ene eller andre retning. Her gjelder selvsagt alle forhold i livet, ikke bare seksualiteten.

Moderne identitetskategorier som «homoseksuell» og «heteroseksuell» hører ikke hjemme i Den katolske kirke, fordi slike begreper reduserer mennesket til et sett av begjær. Kirkens katekisme (KKK) skiller tydelig mellom menneskers verdighet og deres tilbøyeligheter. Den lærer at enkelte kan ha dype homoseksuelle tilbøyeligheter, men at slike tilbøyeligheter, i seg selv, ikke er syndige så lenge de ikke omsettes i handling (jf. KKK §2358). De som bærer slike tilbøyeligheter skal, som katekismen sier, «tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse».

Den dominikanske teologen Servais Theodore Pinckaers tilbyr et annet språk for det samme. Han ser den kristne etikken som en dannelse av lidenskapene. For ham er ikke moral først og fremst kontroll, men formasjon. Det er en langsom opplæring i frihet, der begjæret gradvis formes av kjærligheten til Gud og nesten.

Ingen katolikk får moralsk panikk av å møte homoseksuelle. Kirken vil møte alle mennesker med samme tålmodighet, i erkjennelsen av at ethvert individ står i en kamp mellom ulike tilbøyeligheter og nåde. Her gjelder det at vi alle står for Gud med våre liv og vår samvittighet.

Også her, i det at vi alle i større eller mindre grad har syndige tilbøyeligheter på seksualitetens område, blir seksualiteten en del av en større helhet, vår reise mot moden kjærlighet og nestekjærlighet.

Fra en mer pastoral vinkel finner vi den katolske presten James Alison, som altså selv er både prest og åpen om sin likekjønnede attraksjon. Alison har et mer pastoralt enn dogmatisk sikte, noe som gjør hans stemme interessant som et vitnesbyrd om hvordan nåden kan virke i menneskers erfaringer av sårbarhet og lengsel. Han deler mange av de klassiske innsiktene fra sitt liv, men utfordrer kirken til å se at seksualiteten, i all sin kompleksitet, ikke først og fremst er et problem som må kontrolleres, men en del av menneskets kall til å elske. Alison går i dialog med kirkelig tradisjon uten å forkaste den, men minner oss om at ingen av oss er «ferdige typer». Vi er mennesker på vei, med ulike former for lengsel som trenger nåde og veiledning. Jeg slutter meg til hans perspektiver.

Den katolske tenkningen, fra Kroppens teologi hos Johannes Paul II til moralfilosofene i nyere tid, der særlig Dietrich von Hildebrand er verdt å nevne, bygger på en dypere antropologi, nemlig en lære om at mennesket er mer enn sine drifter, men heller ikke mindre enn dem. Begjæret er en del av skapelsen, og derfor skal det ikke fornektes, men formes.

I en tid som dyrker identitet som det altoppslukende perspektivet på seksualitet, er dette kanskje et frigjørende budskap. Vår verdighet ligger ikke i hva vi begjærer, men i hvem vi er, skapt, elsket og kalt til å elske.

Så kan ikke Den katolske kirke noen gang gå ut og beklage eller be om unnskyldning for at Kirken lærer at ekteskapet er for mann og kvinne. For akkurat som seksualiteten ikke er substansiell, er kjønnene substansielle, og det er bare mann og kvinne som kan etablere et sakramentalt ekteskap. I vår tid snus dette ofte på hodet, der våre tilbøyeligheter essensialiseres som uforanderlige, mens kjønn er noe flytende. Det fine med katolsk antropologi er at den opphever disse ideologiske og identitetspolitiske forskjellene som vår tid er så opphengt i. I stedet kaller den enhver mann og kvinne, hver med sine tilbøyeligheter, til å leve med Gud, for Guds ansikt, i tro, håp og kjærlighet.