En fasade av enhet: Kina–Vatikan-avtalen og krisen for Kirken i Kina

KOMMENTAR: Siden Kina–Vatikan-avtalen fortsatt er konfidensiell, må virkningen vurderes ut fra fruktene – blant annet hvordan bispeutnevnelser, prestedannelse og kirkens autoritet utvikler seg under statlig press.

Av ACC, 26. januar 2026

Siden den ble undertegnet i 2018, er den midlertidige Kina–Vatikan-avtalen blitt fornyet flere ganger og er fortsatt i kraft.

På grunn av dens konfidensielle karakter er de konkrete vilkårene i avtalen aldri blitt offentliggjort. Det man vet, er at det i denne perioden er blitt utnevnt mer enn ti biskoper, og at flere tidligere «undergrunnsbiskoper» er blitt offisielt anerkjent av kinesiske myndigheter.

Siden avtalen ble inngått, har begge parter – særlig Den hellige stol – omtalt den i gjennomgående positive vendinger og beskrevet den som frukten av mange års dialog.

Selv om avtalens innhold fortsatt er ukjent, gir evangeliet et prinsipp som likevel kan brukes til å vurdere dens verdi: «På fruktene skal dere kjenne dem. (…) Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt» (Matt 7,16–18). Det er derfor legitimt å vurdere avtalen ikke ut fra intensjoner eller retorikk, men ut fra de konkrete resultatene den har frembrakt.

Ifølge offentlig tilgjengelig informasjon synes avtalen først og fremst å dreie seg om utnevnelsen av biskoper og omorganisering av bispedømmer. Etter Codex Iuris Canonici (kirkeretten) skal kandidater til bispeembetet utmerke seg ved sunn tro (firma fide), ha gode seder og et godt omdømme (kan. 378 §1). Enda viktigere er det at den endelige avgjørelsen om en kandidats egnethet tilkommer Den apostoliske stol (kan. 378 §2). Før han tiltrer embetet, skal en biskop dessuten avlegge trosbekjennelse og sverge troskapsed til Den apostoliske stol, etter en formel godkjent av Den hellige stol (kan. 380).

Når disse kirkerettslige normene brukes som målestokk, reiser utviklingen etter avtalen alvorlige spørsmål. I nyere bispevielser er utnevnelsesdokumenter utstedt av den kinesiske bispekonferansen blitt lest opp offentlig, uten uttrykkelig henvisning til et pavelig mandat. Videre har nyviede biskoper avlagt eder som forplikter dem til politiske prinsipper – blant annet «kjærlighet til fedrelandet og Kirken», forpliktelse til en «uavhengig og selvstyrende kirke», støtte til retningen for «sinifisering av katolisismen», og hengivenhet for oppbyggingen av en moderne sosialistisk stat og realiseringen av nasjonal gjenreisning.

Det er her forvirring og uro oppstår blant kinesiske katolikker. Er slike politiske erklæringer forenlige med avtalens ånd og krav slik Den hellige stol forstår den?

Dersom disse prinsippene aksepteres, innebærer det som kalles «enhet» i kinesisk sammenheng ikke fellesskap med Roma, men den institusjonelle oppbyggingen av en ny og uavhengig kirke – strukturelt sammenlignbar med Den engelske kirke etter bruddet med Den hellige stol på 1500-tallet.

I de senere år er den såkalte «sinifisering av katolisismen» blitt aktivt fremmet som offisiell politikk. Sett i historisk perspektiv er dette ikke et nytt initiativ. Snarere representerer det et velkjent stadium i det kommunistiske ideologiske prosjektet, som tar sikte på til slutt å eliminere religion.

Med Sovjetunionen som utgangspunkt utviklet kommunistiske regimer en firetrinnsstrategi overfor religion: undertrykkelse, begrensning, omforming – og til slutt utryddelse. Senere ble modellen arvet og tilpasset av andre kommuniststater.

I kinesisk sammenheng søker «sinifisering» å endre Kirken i dens kjerne, omforme dens natur og misjon, slik at den fullt ut kan fungere som et statlig instrument.

Det er nettopp denne dynamikken pave Johannes Paul II diagnostiserte med klarhet i Centesimus Annus:

«Totalitarismens kultur og praksis innebærer også en avvisning av Kirken. Staten eller partiet som hevder å kunne lede historien mot fullkommen godhet, og som setter seg selv over alle verdier, kan ikke tåle bekreftelsen av et objektivt kriterium for godt og ondt utenfor de styrendes vilje, siden et slikt kriterium, under gitte omstendigheter, kunne brukes til å dømme deres handlinger. Dette forklarer hvorfor totalitarismen forsøker å ødelegge Kirken, eller i det minste å bringe henne til underkastelse, ved å gjøre henne til et redskap for sitt eget ideologiske apparat.» (45)

Den virkeligheten som beskrives i encyklikaen, utspiller seg nå i Kina.

Siden avtalen ble undertegnet, har ord og handlinger fra nyutnevnte biskoper i økende grad overskredet de rette grensene for pastoral tjeneste. Deres offentlige uttalelser skiller seg ofte lite fra myndighetenes.

Prekestoler som en gang var viet forkynnelsen av Guds ord og samvittighetsdannelsen, er under ytre press blitt fordreid til plattformer for fremming og tolkning av statlig politikk. I denne prosessen svekkes Kirkens profetiske vitnesbyrd om sannheten.

Denne omformingen forsterkes ytterligere hva presteutdannelsen angår. Offisielle kriterier for opplæring av fremtidige prester legger vekt på at de skal være «politisk pålitelige, religiøst kompetente, moralsk overbevisende og i stand til å spille en rolle i kritiske øyeblikk». Med slike standarder melder et uunngåelig spørsmål seg: Blir disse fremtidige prestene dannet for å tjene Kirken – eller for å tjene staten?

Avgraderte sovjetiske arkiver gir en nøktern historisk parallell. Etter å ha mislyktes i å utrydde den ortodokse kirken fullstendig, vedtok Sovjetunionens kommunistparti en strategi for omforming. En gruppe biskoper som var lojale mot partiet, ble rekruttert og sendt til Vesten under dekke av religiøs utveksling. Deres oppgave var å fremme sovjetregimets fortelling om religionsfrihet, samtidig som de i det stille utførte politiske oppdrag gitt av staten.

I dag, under faner som dialog, utveksling og fellesskap, gir vestlige kirker plattformer til offisielt godkjente kinesiske biskoper. Gjennom samarbeidsprogrammer og utveksling i presteutdannelsen tas seminarister og geistlige imot – og sendes ut.

Historien gis oss imidlertid en streng advarsel: Når årvåkenheten forlates, kan den trojanske hesten igjen passere gjennom portene.

Denne advarselen er ikke bare en abstrakt analogi. Konsekvensene har allerede fått konkret form i den levde virkeligheten og den institusjonelle omstruktureringen av Den katolske kirke i Kina. Under langvarig politisk press utførte undergrunnskirken sin pastorale misjon til en enorm personlig og kirkelig kostnad. Likevel førte ikke den såkalte «legaliseringen» til den moralske oppreisningen eller historiske korrigeringen mange hadde håpet på.

Tvert imot ble de som hadde tatt de største risikoene for troen, ofte pensjonert, skjøvet til side eller redusert til underordnede biroller, mens biskoper som lenge hadde identifisert seg med prinsippet om en «uavhengig kirke», beholdt autoritet og institusjonell tyngde.

Dette misforholdet mellom offer og utfall har ikke leget gamle sår, men skapt nye indre spenninger. For mange troende blir resultatet både nedslående og dypt forvirrende: Hvorfor blir de som betalte den høyeste prisen av samvittighetsgrunner så raskt marginalisert, mens tilpasning fortsatt belønnes?

I denne konteksten har kardinal Joseph Zen Ze-kiuns forsøk på å formidle realitetene om Kirken i Kina til Roma fått en særlig symbolsk betydning. I 2020, under pave Frans’ pontifikat, reiste kardinal Zen – da i slutten av 80-årene og lenge anerkjent som en moralsk stemme for kinesiske katolikker – til Roma for å be om en privat audiens for å uttrykke sin bekymring over Kina–Vatikan-avtalen, men lyktes ikke i å få til et møte.

Medierapporter den gang, ledsaget av fotografier som ble vidt distribuert, viste ham vente lenge i kulden før han til slutt gikk videre alene. Bildet som ble fanget, var mer enn et bilde av en eldre mann med lut holdning og ensom silhuett; det fungerte som en skarp metafor. Det fremkalte skjebnen til stemmer som vedvarende har appellert til samvittighet og sannhet, men som likevel i økende grad marginaliseres av politisk kalkyle og kirkelig diplomati.

For mange kinesiske katolikker ble denne episoden et symbol på en tragisk dimensjon ved Kirkens situasjon i Kina – ikke nederlag gjennom åpen konfrontasjon, men tap gjennom stille forsømmelse.

Denne episoden er senere blitt rammet inn av nye hendelser. I januar 2026 fikk kardinal Zen, nå i 90-årene, en privat audiens hos pave Leo XIV – noe mange har tolket som en meningsfull gest i lys av det tidligere avslaget.

Den bredere betydningen av en slik gestus belyses av prinsippene paven har formulert andre steder, særlig i sin vurdering av Kirken og Tysklands synodale vei. Ekte synodalitet, har han hevdet, er ikke å produsere konsensus rundt en forhåndsbestemt retning, men en disiplinert vilje til å lytte til avvikende – ja, også urovekkende – stemmer, slik at dominerende posisjoner ikke utelukker andre gjennom institusjonell eller diskursiv makt.

Når dette kriteriet anvendes på situasjonen for Kirken i Kina, handler spørsmålet ikke lenger om håndteringen av enkeltsaker, men peker mot et mer grunnleggende ekklesiologisk dilemma. Hvis bestemte stemmer konsekvent marginaliseres av strukturelle ordninger, og de som har båret den høyeste kostnaden for sin tro, utestenges fra reell dialog, må den moralske og teologiske troverdigheten til «synodalitet» i seg selv stilles spørsmål ved.

Det er nettopp her faren for feilslutninger blir tydelig. I en sterkt politisert kontekst kan symbolske gester som er løsrevet fra levd virkelighet, lett omtolkes eller approprieres av ytre makter.

På denne bakgrunn fremstår håpet om et pavelig besøk til Kina mindre som et uttrykk for klokt skjønn enn for emosjonell projeksjon. Slik situasjonen er nå, er det lite sannsynlig at et slikt besøk vil forbedre Kirkens konkrete kår; snarere vil det kunne bli brukt som et symbolsk redskap i offisielle fortellinger som søker å demonstrere religionsfrihet.

Pave Leo på sin side har understreket at han ennå ikke har en fastlagt tilnærming til Kina. På kort sikt, sa han, vil han «fortsette den politikken som Den hellige stol har fulgt i noen år nå», samtidig som han søker «en klarere forståelse av hvordan Kirken kan fortsette Kirkens misjon» – også gjennom erfaringene til kinesiske katolikker som lenge har møtt «undertrykkelse eller vanskeligheter med å leve sin tro fritt».

ACC skriver om spørsmål som angår Den katolske kirke og religionsfrihet. Forfatteren skriver under pseudonym på grunn av temaets sensitive natur.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.