Den hellige Martin av Tours

Av EWTN, oversatt av Pål Augland

Den 11. november hedrer Den katolske kirke den hellige Martin av Tours, som forlot sin stilling i den romerske hæren for å bli en «Kristi soldat» som munk og senere biskop.

Martin ble født rundt år 316 i dagens Ungarn. Familien hans forlot regionen til fordel for Italia da faren, som var en militær embetsmann i Romerriket, måtte forflytte seg dit. Martins foreldre var hedninger, men han følte seg tiltrukket av den katolske troen, som var blitt lovlig i hele imperiet i 313. Som 10-åring fikk han religionsundervisning, og han vurderte til og med å bli eremitt i ørkenen.

Omstendighetene tvang ham imidlertid til å slutte seg til den romerske hæren i en alder av 15 år, da han ikke engang var døpt. Martin forsøkte å leve et ydmykt og rettskaffent liv i militæret, og han ga bort mye av lønnen sin til de fattige. Hans gavmildhet førte ham til en hendelse som forandret livet hans, da han møtte en mann som frøs uten varme nok klær i nærheten av porten til byen Amiens i Gallia.

Da hans medsoldater gikk forbi mannen, stoppet Martin opp og skar sin egen kappe i to deler med sverdet sitt, og ga den ene halvdelen til den frysende tiggeren. Den natten så den udøpte soldaten Kristus i en drøm, iført den halve kappen han hadde gitt til den fattige mannen. Jesus erklærte «Martin, en katekumen, har kledd meg med dette plagget.»

Martin visste at tiden var inne for ham til å slutte seg til kirken. Han forble i hæren i to år etter dåpen, men ønsket å gi sitt liv til Gud i større grad enn det yrket tillot. Men da han til slutt ba om tillatelse til å forlate den romerske hæren under en tysk invasjon, ble Martin beskyldt for feighet.

Han svarte med å tilby seg å stå ubevæpnet foran fiendens styrker. «I Herren Jesu navn, og ikke beskyttet av hjelm og spenne, men av korsets tegn, vil jeg uten frykt kaste meg inn i fiendens tykkeste skvadroner.» Men denne trosdemonstrasjonen ble unødvendig da tyskerne i stedet søkte fred, og Martin fikk avskjed.

Etter å ha levd som katolikk en tid, reiste Martin for å møte biskop Hilary av Poitiers, en dyktig teolog og senere kanonisert helgen. Martins engasjement for troen imponerte biskopen, som ba den tidligere soldaten om å komme tilbake til bispedømmet sitt etter at han hadde reist tilbake til Ungarn for å besøke foreldrene sine. Der overtalte Martin moren, men ikke faren, til å slutte seg til kirken.

I mellomtiden hadde Hilary imidlertid provosert arianerne, en gruppe som fornektet at Jesus var Gud. Dette resulterte i at biskopen ble forvist, slik at Martin ikke kunne vende tilbake til bispedømmet sitt slik han hadde tenkt. I stedet levde Martin en tid i streng askese, noe som nesten førte til at han døde. De to møttes igjen i 360, da Hilarys forvisning fra Poitiers var over.

Etter at de møttes igjen, ga Hilary Martin et stykke land slik at han kunne bygge det som kan ha vært det første klosteret i Gallia. I løpet av de ti årene han levde som munk, ble Martin kjent for å ha vekket to mennesker fra de døde gjennom sine bønner. Dette beviset på hans hellighet førte til at han ble utnevnt til den tredje biskopen av Tours, midt i dagens Frankrike.

Martin hadde ikke ønsket å bli biskop, og han hadde faktisk blitt lurt til å forlate klosteret sitt av dem som ønsket at han skulle lede den lokale kirken. Da han ble utnevnt, fortsatte han å leve som munk, kledde seg enkelt og eide ingen personlige eiendeler. I den samme offervillige ånden reiste han rundt i bispedømmet sitt, der han skal ha drevet ut hedenske skikker.

Både kirken og Romerriket gjennomgikk en brytningstid i løpet av Martins tid som biskop. Priscillianismen, en vranglære som innebar frelse gjennom et system av hemmelig kunnskap, skapte så alvorlige problemer i Spania og Gallia at de sivile myndighetene dømte kjetterne til døden. Men Martin, sammen med paven og Ambrosius av Milano, motsatte seg denne dødsdommen mot priscillianerne.

Selv på sine gamle dager fortsatte Martin å leve et strengt liv med fokus på sjelesorg. Hans disippel og biograf, den hellige Sulpicius Severus, bemerket at biskopen hjalp alle mennesker med deres moralske, intellektuelle og åndelige problemer. Han hjalp også mange lekfolk til å oppdage sitt kall til et vigslet liv i fattigdom, kyskhet og lydighet.

Martin forutså sin egen død og fortalte disiplene sine om den. Men da hans siste sykdom rammet ham under en pastoral reise, følte biskopen seg usikker på om han skulle forlate sitt folk.

«Herre, hvis jeg fortsatt er nødvendig for ditt folk, nekter jeg ikke å arbeide. La din hellige vilje skje», ba han. Han fikk feber, men sov ikke, og tilbrakte de siste nettene i bønn i Guds nærvær.

«La meg, mine brødre, heller se mot himmelen enn på jorden, slik at min sjel kan bli ledet til å søke til Herren, som den skal til», sa han til sine tilhengere kort tid før han døde i november 397.

Martin av Tours har historisk sett vært en av de mest elskede helgenene i Europas historie. I en Angelus-tale i 2007 uttrykte pave Benedikt XVI sitt håp om at «alle kristne må være som Sankt Martin, sjenerøse vitner om kjærlighetens evangelium og utrettelige byggere av felles ansvar for å dele».