Skip to content

De hellige barna Francisco og Jacinta Marto av Fatima

De hellige barna Francisco og Jacinta Marto av Fatima
Av ACI Prensa

Hvert år den 20. februar feirer den katolske kirken de hellige Francisco og Jacinta Marto, to av gjeterbarna som møtte Jomfru Maria i Fatima. Begge ble født i Aljustrel, en liten landsby som ligger en drøy kilometer fra byen Fatima i Portugal, som er berømt for den store Mariaåpenbaringen i 1917


Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio

Francisco ble født i 1908 og Jacinta to år senere. Søsknene lærte tidlig å ta vare på hverandre og de var mye sammen med kusinen Lucia dos Santos, som pleide å snakke med dem om Jesus. Alle tre passet sauer på de vakre markene i hjemtraktene. Som for så mange andre barn på deres alder vekslet dagene deres mellom arbeid – som var helt nødvendig for at de fattige familiene deres skulle klare seg – og lek. Det var for disse tre at Jomfru Maria viste seg og sa: “Be, be mye og ofre for syndere, for mange sjeler havner i helvete fordi det ikke er noen som ofrer og ber for dem.”

Francisco og Jacinta døde svært unge kort tid etter åpenbaringene, mens Lucia levde i mange år og var nonne frem til hun døde 13. februar 2005, 97 år gammel, i karmelittklosteret Santa Teresa i Coimbra.

Etter åpenbaringene

Fra 13. mai til 13. oktober 1917 viste en dame seg for de tre barna ved flere anledninger. De holdt tappert ut baktalelse, fornærmelser, misforståelser og til og med fengsel som reaksjoner på at de fortalte hva de så og hørte. Underveis skal de flere ganger ha sagt: “Om de dreper oss, spiller det ingen rolle; vi kommer til himmelen.”

Etter åpenbaringene gjenopptok Jacinta og Francisco sitt enkle liv, og det samme gjorde Lucia. Vår Frue ba Lucia uttrykkelig om å gå på skole. Jacinta og Francisco gjorde det samme da de ble gamle nok til det.

Hver dag, på vei til den lille skolen i landsbyen, gikk de forbi kirken og stoppet for å hilse på Jesus i tabernakelet på kne. Mange fulgte dem med glede, vel vitende om hvem de var: barna som Gud hadde utvalgt til å bringe et budskap til menneskeheten.

Francisco, som visste at han ikke kom til å leve lenge fordi han hadde fått dette budskapet, sa en dag til Lucia: “Du går på skolen, jeg blir her med Jesus i skjul.” Fra den dagen av fant jentene ham alltid i kirken etter skoletid, der han satt på plassen nærmest tabernaklet og ba i dyp andakt.

Av de tre var det lille Frans som var mest opptatt av å be, for med sine bønner ville han trøste Gud, som var blitt fornærmet av menneskenes synder. Ved en anledning spurte Lucia ham: “Frans, hva foretrekker du mest, å trøste Herren eller å omvende syndere?” Han svarte: “Jeg foretrekker å trøste Herren … så du ikke hvor trist Vår Frue var da hun sa til oss at menneskene ikke lenger skulle krenke Herren, som allerede er så fornærmet? Jeg vil gjerne trøste Herren og så omvende syndere slik at de ikke lenger krenker Ham.” Etter en stund fortsatte han: “Snart er jeg i himmelen. Og når jeg kommer dit, vil jeg trøste Vårherre og Vår Frue så mye jeg kan.”

Jacinta på sin side deltok daglig i messen. Hun ville motta nattverden så ofte som mulig. Hun ofret for synderes omvendelse og gjorde bot for de krenkelser hun hadde begått mot Gud. Å være sammen med Jesus i det hellige sakramentet var det beste hun visste.

Forløsende sorg 

Kort tid etter den fjerde åpenbaringen fant Jacinta et tau. Barna ble enige om å klippe det i tre og binde det rundt livet, på nakne huden, som et uttrykk for offer og bot. Dette voldte dem store smerter, noe Lucia skulle fortelle mange år senere. Jomfruen trøstet dem da ved å fortelle dem at Jesus var veldig fornøyd med offeret deres, men at han ikke ville at de skulle sove med tauene lenger, så de fjernet dem.

Jacinta fikk en visjon om pavens lidelser. “Jeg så ham i et veldig stort hus, knelende, med ansiktet i hendene, og han gråt. Utenfor var det mange mennesker, noen kastet stein, andre bannet og sverget”, forteller hun. Barna tenkte mye på paven og ba tre Ave Maria for ham etter hver rosenkransbønn.

Nærheten deres til Guds mor gjorde dem til kraftfulle forbedere. Mange mennesker – noen ganger hele familier – kom til dem for å legge frem sine ønsker for Vår Frue. En gang ba en mor Jacinta om å be for henne fortapte sønn som hadde forlatt hjemmet. Noen dager senere kom den unge mannen tilbake, ba om tilgivelse og fortalte familien at etter å ha brukt opp alt han hadde, stjålet og vært i fengsel, var det noe uforklarlig som rørte ved hjertet hans, og han bestemte seg for å vende seg bort fra alt og løp en natt ut i skogen for å tenke. Han følte seg helt bortkommen, så han falt på kne og gråt og ba. I det øyeblikket fikk han et syn: Jacinta sto foran ham, tok ham i hånden og førte ham til en sti.

Dette skulle bli begynnelsen på guttens hjemkomst. Historien nådde alle i byen, og noen spurte Jacinta om hun virkelig hadde møtt gutten. Hun svarte at det hadde hun ikke, og at hun heller ikke kjente ham, men at hun hadde bedt og bedt til Vår Frue om at han skulle komme tilbake, akkurat som den fortvilte moren ba henne om.

Francisco: “Jeg skal til Paradis»

Den 23. desember 1918 ble Francisco og Jacinta alvorlig syke av lungebetennelse. På den tiden herjet en epidemi i store deler av Europa. Francisco ble stadig litt dårligere i ukene som fulgte. Han ba om å få sin første kommunion, noe han forberedte seg på så godt han kunne. Fortsatt syk fastet han flittig og forberedte seg på å gå til skrifte. Den freden han utstrålte på dagen for sitt første skriftemål, påvirket alle rundt ham.

“Jeg skal til paradiset, men derfra skal jeg be Jesus og Vår Frue om å ta dere med opp dit snart”, sa Francisco til Lucia og Jacinta. Dagen etter, den 4. april 1919, døde han.

Jacinta: “Be Marias rene hjerte om fred»

Jacinta led sterkt under brorens død. Etter hvert ble tilstanden hennes også forverret. Dagen kom da hun måtte kjøres til sykehuset i Vila Nova. Derfra kom hun hjem med “vondt i brystet”. Midt i smertene betrodde hun seg til kusinen sin: “Jeg lider mye, men jeg ofrer alt for synderes omvendelse og for å gjøre bot for Marias rene hjerte.” Hun ble ikke bedre, og ble overført til sykehus i Lisboa. Før hun reiste, rakk hun å si til kusinen Lucia: “Det er ikke lenge til jeg kommer til himmelen … Fortell alle mennesker at Gud viser sin barmhjertighet gjennom Marias rene hjerte, og at dette hjertet skal bringe fred. Jesus vil at Marias rene hjerte skal æres ved siden av Hans hellige hjerte.»

Jacinta gjennomgikk et kirurgisk inngrep der to ribben ble fjernet fra venstre side. Hun satt igjen med et stort sår på størrelse med en hånd. Smertene var uutholdelige, men likevel sluttet hun aldri å påkalle Jomfru Maria og ofre smertene sine for synderes frelse.

Den 20. februar 1920 ba Jacinta om sakramentene, hun gikk til skrifte og ba om å få kommunion. Minutter senere døde hun. Jacinta var bare 10 år gammel.

To hellige barn, kirkens skatter

Francisco og Jacinta fikk sine graver i helligdommen i Fatima. Flere år senere ble de gravd opp. Da Franciscos grav ble åpnet, kunne man se at rosenkransen som ble lagt på brystet hans på begravelsesdagen, var viklet inn mellom fingrene på hendene hans. Jacintas kropp, som ble gravd opp 15 år etter hennes død, ble funnet ufordervet.

Denne saken ble først publisert av ACI Prensa, EWTN Norge spanskspråklige nyhetspartner. Den er oversatt og bearbeidet av EWTN Norge.



 

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Den hellige Antonius av Padova

Den hellige Antonius av Padova Kirken feirer den hellige fransiskanerpresten Antonius av Padova på hans dødsdag den 13. juni. Selv om han i dag gjerne

Mer nyheter

Bidrag etter emne