Skip to content

Kristi Himmelfartsdag – Ascensio Domini

Kristi Himmelfartsdag – Ascensio Domini
Obligatorisk helligdag – messeplikt og hvile fra arbeid, som på søndager

«Gud stiger opp under jubelrop, Herren til hornets klang.» (Salmene 47,6)

På den førtiende dag i Påsketiden feirer Kirken en av sine viktigste høytider, Vår Herres Jesu Kristi Himmelfart, da Den oppstandne, etter å ha vist seg gjentatte ganger for disiplene så de skulle tro at Han virkelig levde, ved egen kraft fór triumferende opp i Himmelens herlighet, for å ta sin plass ved Faderens høyre hånd. Det er på ingen måte slik at denne læren, og denne høytiden, er et tillegg til Påskemysteriet; Kristi Himmelfart er fullbyrdelsen av Hans sendelse og endemålet for inkarnasjonen. Ikke bare er dette en transcendent, mystisk og himmelsk virkelighet, lærer Kirken oss, men en sann og historisk hendelse.

St. Lukas, Evangelisten, gir oss den klare, bokstavelige skildringen av hendelsene på denne dagen i Apostlenes gjerninger:

Da de nå alle var samlet, spurte de ham: «Herre, er dette tiden, da du skal gjenreise riket for Israel?» Han svarte dem: «De tider eller den stund som Faderen av egen myndighet har fastsatt, tilkommer det ikke dere å få vite. Men Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.

Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.» (Apg. 1,6-11)

Igjennom både Det gamle og Det nye testamente beskrives Herren som nærværende i en sky (2 Mos 13,21; 4 Mos 9,15; 1 Kong 8,10; Luk 9,34). Det er ikke første gang Kristus omhylles i Guds herlighets sky; dette skjedde også på Taborfjellet, i det Kirken kaller Herrens forklarelse, der Jesus forvandles for øynene på Apostlene Peter, Jakob og Johannes (jfr. Luk 9,28-36). Men denne gangen er det ikke slik at skyen stiger ned og Kristus blir – Han går opp og inn i det guddommelige nærvær med sin menneskenatur, legeme og sjel.

Ved sin egen kraft

Ettersom Kristus er Guds Sønn, både sann Gud og sant menneske, ble Han aldri i sin guddom adskilt fra Faderen og Den Hellige Ånd i Himmelen. Det som skjer ved Himmelfarten er at Han, som menneske, trer inn i Himlenes rike, der Han, som Gud, fra evighet av, uavbrutt lever og råder med Faderen og Den Hellige Ånd. Kristus steg opp i Himmelen ikke bare i kraft av sin guddom, men i kraft av sin herliggjorte menneskenatur, som besitter en slik salighet som gjorde Ham i stand til å gå opp til sin trone i det høye (Den katolske kirkes katekisme 661). «Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen» (Joh 3,13).

Hvorfor Kristus steg opp

Himmelfarten er enden på Kristi jordiske liv, som Han selv forklarer: «Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden; jeg forlater verden igjen og går til Faderen.» (Joh 16,28). Gud Sønnen ble menneske for å frelse mennesket fra dets synd og gi det del i den guddommelige natur, for å gjenopprette det bilde og den likhet Adam og Eva forkastet. Ved sin offerdød, oppstandelse og Himmelferd gir Han seg selv og hele vår natur som offer til Gud, en mellommann mellom Gud og menneske (Heb 9,15), trådt inn «i selve Himmelen» (9,25), hvor Han til evig tid bærer sine fem sår som vår Yppersteprest og Forløser. Hadde Han ikke fart opp til Himmelen, hadde ikke selve hensikten med Hans komme blitt oppfylt: å forene mennesket med Gud i Hans rike, å gjenopprette og fornye den skjønnhet og godhet skapningen hadde ved tidenes morgen.

Faderens høyre hånd

Herren tar sin plass «ved Faderens høyre hånd», som vi sier i Trosbekjennelsen, dvs. at den oppstandne, seirende Kristus besitter fylden av den guddommelige ære og makt. Han tar sin trone, som er Hans arv, i besittelse, og dette er begynnelsen på Messias’ herredømme over all skapningen, oppfyllelsen av Faderens ord, som «ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» (Ef 1,10). Hans rike er ikke av denne verden (Joh 18,36), men Han bekjenner om seg selv for Rådet som fordømte Ham: «Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» (Matt 26,64), en oppfyllelse av Profeten Daniels syn (Dan 7,13-14). At Han bruker ordet ‘Menneskesønn’ er helt vesentlig: det vil si at Han skal herske over alle ting ved Faderens høyre hånd også som menneske, som lærer oss storheten ved denne hendelsen.

Hva det vil si for oss

Faderen gjorde Ham til «høvding for all skapningen, som Kirkens hode; for den er hans legeme, den fulle utfoldelse av ham som gir alt og alle deres fulle innhold.» Og ettersom Vår Herre ba for oss: «Far, jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» (Joh 17,24). Og derfor ber Kirken med jubel på denne dag i Prefasjonen:

«For vår Herre Jesus, herlighetens Konge, seierherre over synd og død, mellommannen mellom Gud og mennesker, verdens dommer og himmelkreftenes Herre steg på denne dag opp til himmelens høyeste, mens englene bøyde seg i ærefrykt. Han forlot oss ikke i vår ringhet, men han ville gi oss, sine lemmer, visshet om at vi skal følge etter der hvor han, vårt hode og vårt opphav, er gått forut.»

Det er til gagn

At Herrens Himmelfart bringer stor velsignelse og grunnfester vårt håp på evig salighet med Kristus, er nå klart. Ikke bare for det neste liv, men for oss, her og nå, er det til stor hjelp. Hellige Pave Leo den Store skriver i sin 2. preken til Kristi Himmelfart at det skjedde «for at det som til da var synlig i Vår Frelser skulle forandres til et sakramentalt nærvær, og for at tro skulle gjøres sterkere og mer fullkommen; syn vek plass for lære». Man kan ikke lenger se Herren legemlig, Han er ikke lenger på ett sted, men fyller alt (Ef 4,10). Det gjør det mulig for Ham å være «med dere alle dager, inntil verdens ende» (Matt 28,20), og det gjør at vår tro på Ham må bli åndelig og sterk – «salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh 20,29).

Størst av alle vinninger som kommer til oss i dette liv på grunn av Kristi Himmelfart, er likevel Den Hellige Ånd: «Det er til gagn for dere at jeg går bort, for går jeg ikke bort, da kommer heller ikke Talsmannen til dere, men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.» (Joh 16,7). Talsmannen er Den Hellige Ånd, den Tredje Person i Den Hellige Treenighet, sann Gud, av samme vesen som Faderen og Sønnen. Han utgår fra Faderen og Sønnen, og sendes av dem til Kirken på jord for å veilede den til hele sannheten (16,13) igjennom Kristi apostler og deres etterfølgere. Slik gjør Himmelferden det mulig å bygge opp Kristi Legeme, for dets Hode er nå i Himlenes rike og styrer ved Ånden – da må den som vil forenes med Ham også forenes med Ham åndelig.

Kristi legemlige nærvær på jorden, opphører likevel ikke ved Himmelferden, på grunn av Den Hellige Eukaristi. Dette Sakramentet er ikke Han som legemlig forflytter seg fra Himmelen og ned til oss, men at Han forvandler brød og vin om til sitt Legeme og Blod, forenet med Hans sjel og guddom, hele sitt vesen, som er i Himmelen, og derfor får alle som er skikket til å motta det, i sannhet en delaktighet i Himmelen.

«For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være», sier Herren (Matt 6,21). De som har blitt ett med Kristi Legeme, Kirken, en levende gren på Han som er vintreet (Joh 15), og elsker Ham over alle ting, har derfor allerede nå sine hjerter i Himlenes rike. Derfor vil de ikke lenger trakte etter forgjengelige ting, men «legge ungdommens begjær» bak seg og jage etter «rettferd, troskap, kjærlighet og fred, sammen med andre som kaller på Herren av rent hjerte» (2 Tim 2,22), så de er rede til den dag da Han som steg opp skal komme igjen på samme vis med sine hellige engler for å holde dom over levende og døde, og kan fare med Ham opp og inn i Det evige rike Han har beredt for dem som elsker Ham.

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen. Halleluja.

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Guds kjærleik er den reine kjelda

Guds kjærleik er den reine kjeldaAv Sr Ragnhild Marie Bjelland  «Guds kjærleik er den reine kjelda[1]», skriver Elias Blix i sin usedvanlig vakre hymne, og

Mer nyheter

Bidrag etter emne