Gud kaller; «Hvor er du?»
For mange år siden ble en av mine medsøstre spurt om hva det egentlig står i Bibelen, det er ikke umiddelbart et enkelt spørsmål å svare på, men hun svarte; «I Bibelen står det mye om at mennesket søker Gud, men mest av alt om at Gud søker mennesket», og det er sannelig et godt svar. Menneskets indre liv er preget av lengsel, av uro og av stille håp. Som hjorten som lengter etter rennende vann, bærer mennesket i seg en tørst som ingen skapning fullt ut kan stille. Denne lengselen driver oss mot bønn, mot stillhet, mot det hellige. Likevel, når Skriften leses i lyset av Kirkens åndelige erfaring, trer et dypere mysterium frem: det er ikke først og fremst mennesket som søker Gud, men Gud som søker mennesket.
Teresa av Ávila minner oss om at Gud ikke bor langt borte, men nær; Gud bor i sjelens indre slott. Vår åndelige reise er derfor ikke en flukt bort fra seg selv, men en bevegelse innover, til det rommet der Gud allerede venter. Allerede i begynnelsen av frelseshistorien ser vi denne søkende Gud. Når mennesket skjuler seg i frykt, da går Gud som gjennom hagen og kaller: «Hvor er du?» Dette ropet, fylt av både smerte og kjærlighet, gjenlyder gjennom hele vår historie. Det er stemmen til en Gud som nekter å overlate mennesket til sin egen forvirring og bortkommenhet, Gud vil ikke at vi skal komme på villstrå. Som profeten Jeremia[1] uttrykker det, er Gud den som trekker sitt folk til seg med kjærlighetens bånd; «Helt fra evighet har jeg elsket deg, derfor drar jeg deg til meg med kjærlighetens bånd.»
Johannes av Korset gir denne sannheten en mørkere, en dypere klang. Han beskriver sjelens vei gjennom natten, en dyp erfaring av tomhet, fravær og tap av alle sikre holdepunkter. Den mørke natten er ikke et tegn på Guds fravær. Tvert imot: det er Gud som handler skjult, intimt. Når alle følelser og forestillinger om Gud faller bort, er det fordi Gud selv trekker sjelen nærmere seg, renser dens kjærlighet og frigjør den fra alt som ikke er Gud. «Jeg sover, men mitt hjerte våker», sier Bruden i Høysangen[2] – et bilde Johannes ofte vender tilbake til.
I Kristus når Guds søken sitt høydepunkt. Inkarnasjonen er ikke menneskets stigning mot Gud, men Guds nedstigning til mennesket. Ordet blir kjøtt og slår opp sitt telt blant oss. Jesus går veiene våre, bærer vår tretthet, Han berører de urene, Han stanser for den ene i mengden.
Gud søker ikke dem som allerede har funnet veien, Gud søker dem som har gått seg vill.
I skriftemålet møter vi den samme barmhjertige bevegelsen: Gud som løper oss i møte før vi har fått sagt alt, slik faren gjør med den bortkomne sønn. Både Teresa av Ávila og Johannes av Korset lærer oss at den åndelige veien ikke handler om å erobre Gud, men om å overgi seg fullt og helt til Ham. Når vi lengter, er det fordi Gud allerede har tent lengselen i oss.
La oss derfor våge å gå inn i stillheten, også når stillheten føles tom. I stillheten finnes en Gud som søker, en Gud som venter, en Gud som elsker; ofte skjult, ofte taus, men alltid nærmere oss enn vi er oss selv.
Hvor er du?



