Vatikanet fremmer monogamiets teologiske og menneskelige verdi i nytt dokument

KOMMENTAR: Vatikanet forsvarer monogami som kristent ideal i en ny, omfattende doktrinær dokumment fra Troskongregasjonen. I dokumentet «Una Caro» løftes ekteskapet som livslang og eksklusiv pakt mellom én mann og én kvinne frem som både teologisk sannhet og dyp menneskelig erfaring. Noten viser hvordan monogamiet springer ut av skapelsen, fullendes i Kristus og forblir en profetisk motvekt i en tid preget av ustabile relasjoner og flytende identiteter.

Av Pål Johannes Nes, 25. november

Vatikanet har publisert et omfattende og dyptpløyende dokument om ekteskapets enhet og eksklusive karakter. Dokument, Una Caro – Elogio della monogamia, er utgitt av Troskongregasjonen og godkjent av pave Leo XIV 21. november 2025. Den presenterer et helhetlig forsvar for monogamiet som en grunnleggende kristen sannhet, dypt forankret i Skriften, kirkens tradisjon og den menneskelige erfaring.

Dokumentet er en av de mest komplette kirkelige tekstene som nylig er viet ekteskapets enhet, og samler bibelsk eksegese, patristikk, teologi, filosofi, poesi og pastoral erfaring i en sammenhengende refleksjon. Formålet er ikke primært polemisk, men positivt: å vise hvorfor kjærligheten mellom én mann og én kvinne, levd som gjensidig og uoppløselig gave, utgjør det sanne kristne ekteskapet.

Monogamiets røtter i Skriften

Troskongregasjonen begynner med å slå fast at uttrykket «en kropp» (una caro) ikke bare er et bilde, men et objektivt og teologisk fundament for ekteskapet. Det er ikke kun en juridisk definisjon, men en dypere virkelighet: en total og eksklusiv selvhengivelse mellom mann og kvinne.

Skapelsen som grunnmodell

I 1. Mosebok skaper Gud kvinnen som «hjelp som svarer til mannen», et møte ansikt til ansikt, av gjensidig anerkjennelse. Verbene ådabaq («forenes», «knyttes til») og una caro («ett kjød») uttrykker en total enhet – kroppslig, åndelig og livsmessig.

Profetenes ekteskapsbilde

Profetene—særlig Hosea, Esekiel og Malakias—bruker det monogame ekteskap som bilde på Guds egen eksklusive paktstro. Avgudsdyrkelse beskrives som ekteskapsbrudd, og Guds trofasthet fremstilles som den absolutte norm for menneskets kjærlighet.

 Det nye testamente og Kristus–Kirken

Jesus henviser eksplisitt til skapelsen når han bekrefter ekteskapets enhet (Matt 19). Paulus løfter dette til et sakramentalt nivå: ekteskapet blir et synlig tegn på den eksklusive kjærligheten mellom Kristus og Kirken (Ef 5).

Tradisjonens vitnesbyrd

Dokumentet viser hvordan kirkens store skikkelser—fra Tertullian og Augustin til Johannes Paul II og Benedikt XVI—har forsvart monogamiet som både naturlig og teologisk begrunnet.

Enheten mellom to

Patristikken beskriver ekteskapet som «den dypeste menneskelige forening», hvor to blir ett i kropp og sjel. Kirken forklarer videre at de troende selv gir hverandre sakramentet: deres gjensidige samtykke skaper den enhet Gud besegler.

Dypere forståelse i nyere tid

Gjennom Leo XIII, Pius XI, det andre Vatikankonsil og moderne paver, utvikles særlig:

•⁠  ⁠ekteskapet som «livs- og kjærlighetsfellesskap»
•⁠  ⁠gjensidig selvhengivelse som primær dimensjon
•⁠  ⁠ekteskapets sakramentalitet som delaktighet i Kristi kjærlighet
•⁠  ⁠monogamiet som uttrykk for mannens og kvinnens likeverd

Johannes Paul II understreker at monogami ikke er et vestlig fenomen, men uttrykk for menneskets opprinnelige gudgitte struktur.

Monogami som antropologisk sannhet

Et stort midtparti av dokumentet reflekterer over monogamiets menneskelige dimensjon.

Et personlig møte – ikke bruk

Personalistiske filosofer som Wojtyła, von Hildebrand og Lévinas løfter frem at ekte kjærlighet krever et møte av to personer som hver er uerstattelige. Ingen kan være «én av flere» i en relasjon som hevder å være total.

Polygami og polyamori bryter ifølge dokumentet med menneskets personlige verdighet, fordi de gjør person A relativ i forhold til person B og C. Den eksklusive kjærligheten sier derimot: «Du er min, og jeg er din» (Høys 2,16).

Kjærligheten som utvikling

Dokumentet er realistisk: kjærligheten modnes, endrer form, bærer sår og prøvelser. Nettopp i dette viser monogamiet sin styrke: som en livslang vandring i trofasthet, tilgivelse og vekst i nåde.

Caritas coniugalis – den ekteskapelige kjærlighet

Høydepunktet i dokumentet er refleksjonen over «den ekteskapelige kjærlighet», som beskrives som:

•⁠  ⁠en særegen form for kristent vennskap
•⁠  ⁠et kall til hellighet gjennom den andre
•⁠  ⁠en kroppslig og åndelig enhet
•⁠  ⁠en fruktbar kjærlighet, åpen for liv
•⁠  ⁠en relasjon som speiler Treenighetens kjærlighet

Ekteskapet er ikke bare en juridisk kontrakt, men en nådens vei. Kjærligheten, sier dokumentet, er en «kraft som forener», en gave som kommer fra Gud og som daglig må fornyes i bønn, sakramenter og selvhengivelse.

Realistisk og pastoralt

Noten advarer mot to samtidige farer:

•⁠  ⁠idealiserende perfeksjonisme, som knuser de svake
•⁠  ⁠normløshet og relativisme, som oppløser ekteskapets sannhet

Kirken bekrefter at mange strever, men at Guds nåde virker i det lille, i kampen, i hverdagen. To mennesker som står sammen gjennom år med sår, vekst og tilgivelse, bærer et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet.

Et ord til vår tid

Dokumentet retter også en klar utfordring mot tidens ideologier:
Mennesket risikerer å tro at det kan forme sin identitet uten grenser, også på det seksuelle området. Polygami, forsøk på «åpne forhold» og polyamori beskrives som illusjoner som underminerer den stabilitet, verdighet og eksklusivitet som ekte kjærlighet krever.

Monogamiet fremstilles derimot som en profetisk motvekt i en tid av fragmenterte relasjoner: et tegn på en kjærlighetspakt som speiler både Skapelsen og Kristi pakt med Kirken.

Konklusjon

Una Caro er et dokument som går dypere enn tidligere tekster i å forklare hvorfor ekteskapet som eksklusiv og livslang forening mellom én mann og én kvinne ikke bare er kirkelig norm, men en antropologisk sannhet og en evangelisk skjønnhet.

Pave Leo XIV godkjente og beordret dokumentet publisert «for hele Kirkens beste», og Troskongregasjonen håper at teksten vil bli et redskap for biskoper, prester, ektepar, unge og alle som søker en dypere forståelse av ekteskapets sakramentale kjerne.