Velsignelse av erkeengelen Mikael-statuen i Ålesund

I Vår Frue kirke i Ålesund ble erkeengelen Mikael-statuen høytidelig velsignet. Prekenen fremhevet betydningen av bønn, vern og åndelig styrke i møte med vår tids utfordringer.

Preken i anledning velsignelsen av erkeengelen Mikael-statuen i Vår Frue kirke, Ålesund, ved pater Robert.

Jeg vil begynne med ordene til den salige pater Bronisław Markiewicz, grunnleggeren av det ordensfellesskapet jeg tilhører: «Det er nødvendig at hvert menneske tar den hellige erkeengelen Mikael som sin særlige skytshelgen og ærer ham hver dag.» Vår kongregasjon står under den hellige erkeengelen Mikaels beskyttelse, og vår karisma er å utbre hans kult over hele verden. Det gleder meg at deres sogneprest har invitert meg hit i denne englemåneden, september. I dag møtes vi på kvelden før, eller vigilien, til Kirkens fest for erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael. Det er ikke tilfeldig.

Som mikaelitt-prest kommer jeg for å dele det Gud har gitt meg i møtene med mennesker som har åpnet hjertet for et ekstraordinært åndelig vennskap med erkeengelen. I vår tid er det et stort behov for å gjenoppdage Guds kraft. Mer og mer ser vi behovet for den kraften Gud selv gir – kraften fra det høye.

Til daglig følger jeg åndelig dem som har tatt imot skapularet til den hellige erkeengelen Mikael. Det er et fellesskap på over en million troende som bærer dette tegnet og forplikter seg til å be bønnen til erkeengelen hver dag. Stadig flere, og mange unge, ber om å få dette tegnet, som er et sakramentalie. I hverdagen trenger vi en bekreftelse på at vi har en engel nær oss som hjelper og verner, og en åndelig trygghet for at intet ondt skal få makt over oss når vi overgir vårt liv til Gud og lever hver stund for ham. Å bli venn med erkeengelen er derfor målet for vår bønn i dag. Men for å kunne kalle noen en venn, må vi først lære ham å kjenne.

Vi kan ikke bli kjent med den hellige erkeengelen uten å vende tilbake til frelseshistorien. Det var en tid da Gud åpenbarte for englene at han ville sende sin Sønn, Jesus – Gud som skulle bli menneske – til jorden. Da gjorde den vakreste blant englene, den som hadde den fremste plass blant skapningene, opprør mot Skaperen. Lucifer, «lysets engel», sa: «Jeg vil ikke tjene.» I det øyeblikket ble han ulydig mot Gud, og lyset i ham sluknet.

Samtidig trådte en annen engel frem for å forsvare Guds herlighet og ropte med hele sitt vesen: «Hvem er som Gud?» Dette er hans navn: Mikael. Erkeengelen Mikael stilte seg på Guds side i kampen som brøt ut i himmelen. Som vi hører i Åpenbaringen (12,7–9), seiret erkeengelen, fylt av Guds kraft, over den onde og de englene som fulgte ham, og styrtet dem fra himmelen ned på jorden. Siden den gang har kampen flyttet inn i vårt liv og fortsetter. Nå ser vi tydelig at den tiltar i styrke.

På vår side i denne ujevne striden står Guds sendebud. Det uttrykker den figuren vi ser foran oss, som i dag er blitt høytidelig velsignet: engelen med det flammende sverdet hevet i en seiersgest, og under hans føtter den nedkjempede onde. Når vi inviterer Guds sendebud inn i vårt liv, kan seieren også bli vår. Vi gjør det gjennom bønnen som kaller på hjelp fra himmelen – bønnen til den hellige erkeengelen Mikael, formulert av pave Leo XIII.

Etter en messe skal paven, ifølge overleveringen, ha opplevd en visjon – han hørte en samtale mellom Satan og Herren. Den onde ropte: «Jeg kan ødelegge din Kirke.» Herren svarte mildt: «Prøv.» «Jeg trenger mer makt og tid», ropte Satan. Og det fikk han. Dypt rystet gikk Den hellige far raskt til sitt arbeidsværelse og ble der lenge. Da han kom ut, holdt han i hånden en bønn han hadde nedtegnet: bønnen til den hellige erkeengelen Mikael. En kort bønn, men med Guds kraft – en enkel bønn med eksorsistisk preg.

For å forklare denne bønnen, la meg fortelle en enkel historie. Se for dere en liten gutt som leker i sandkassen, og en mye eldre gutt som er hard og brutal. Han ser den lille, går bort og vil skade ham. Hva kan den lille gjøre? Han kan ikke løpe fra ham. Han kan rope om hjelp, men kanskje ingen hører ham. I frykt lukker han øynene og hvisker, skjelvende men tydelig: «Kjenner du min bror Mikael?» Han åpner det ene øyet. Ingenting vondt skjer. Den store gutten flykter i panikk. For han kjenner Mikael – og frykter ham. Ved selve navnet trekker han seg tilbake.

Slik virker vår bønn til den hellige erkeengelen Mikael. Vi roper på ham, og fra himmelen kommer han for å kjempe for Gud i oss. Han strider mot den onde slik han en gang gjorde i himmelen, for å seire i vårt liv her og nå. Når den onde forsøker å trekke oss bort fra Gud, må vi ofte rope i bønnen, åndelig talt: «Kjenner du erkeengelen Mikael?»

Den velsignede figuren skal minne oss om hans nærvær blant oss. Gud være takket for deres sogneprest som har besluttet at denne figuren skal stå her midt iblant oss. Gud være takket for alle som, med edelt og åpent hjerte, har bidratt, slik at dette hellige bildet fra i dag skal minne oss om vernet og forbønnen til erkeengelen som er Kirkens beskytter. Vi som er døpt, er en levende del av Kirken, og den hellige Mikael, etter Guds befaling, våker over oss. La oss ofte be til ham med pave Leo XIII sine ord, slik at Guds seier får gjennomslag i våre daglige valg og beslutninger. Hvem er som Gud!