I ukens Notert samles aktuelle saker fra kirke og samfunn: tyske biskopers høstmøte, norsk abortdebatt, karikaturstrid, massakrer i Kongo, Dorothy Day, rosenkransen med Leo XIII – og flere korte nyheter.

Av sr Anne Bente Hadland, 26. september 2025

Tyske biskoper møtes til høstmøte
Det er interessant å følge med på utviklingen i Den katolske kirke i Tyskland. De har jo gjennom flere år markert seg gjennom sin “synodale vei” og mange krav om reformer i Kirken, både hva ledelsesstrukturer, legfolks beslutningsmyndighet og endring av Kirkens lære om ekteskap og seksualmoral angår. Alt springer ut av det som var det egentlige anliggende; hvordan håndtere overgrepskrisen. 

På programmet for høstforsamlingen står blant annet pavens siste uttalelser, migrasjon, reformer i kirken og situasjonen i Midtøsten. Biskopene skal også sette seg inn i den siste kirkemedlemskaps-undersøkelsen, og diskutere “hvordan kirken fortsatt kan være til stede i det sekulære samfunn”.  Man vil igjen diskutere videreføringen av prosjektene som ble igangsatt på Synodaler Weg og spørsmål om oppklaring og opplysning om seksuelt misbruk.

Andre emner: kirken under koronapandemien og den katolske kirkens forhold romfolket under nazismen, og migrasjon under mottoet: «Vi klarer det – sammen med dem som søker beskyttelse.»

I høst kom den tyske bispekonferansen med en veiledning for velsignelse av likekjønnede par og andre som ikke kan gifte seg i kirken. Pave Leo sa i det nylige intervjuet at dette er i strid med intensjonene i Fiducia Supplicans (FS). Omtrent halvparten av tyske bispedømmer har tatt det i bruk. Den tyske bispekonferansens leder, biskop Bätzing, insisterer i et intervju på at praksis ikke er i strid med FS, og at den tyske bispekonferansen ikke er på kollisjonskurs med Roma.

Les mer:
Das beschäftigt die Bischöfe in Fulda
Bishop Bätzing: German bishops not on ‘confrontational course with Rome’

Abort basert på kjønn i Norge
Den nye abortgrensen – 18 uker – gjør det mulig å velge kjønnsbasert abort i Norge. Det er forbudt, men den nye loven gjør det mulig. På spørsmål fra journalist Torill Frislid Gustafson i Subjekt, svarer abortutvalgets leder Kari Sønderland at de var klar over dilemmaene, men ignorerte spørsmålet.

Ved hjelp av en NIPT-test, kan kjønnet avgjøres. Det er ikke lov å opplyse om kjønn før uke 18 i Norge, men det viser seg at flere drar til Sverige og tar testen der, og da får de også svar på barnets kjønn.

I artikkelen leser vi: “Den svenske rikskringkasteren SVT forteller om kvinner som aborterer guttebarn i jakten på en datter. Det samme skjer også i Norge, ifølge leder av Fostermedisinsk senter ved Oslo universitetssykehus (OUS), Vasilis Sitras: Norske kvinner drar til Sverige for å finne ut av barnets kjønn via NIPT-tester, har han tidligere fortalt til Subjekt.

– De kan dra til Sverige, ta NIPT-test og komme tilbake til Norge og ta selvbestemt abort. Uansett hvor mange regler vi lager i et samfunn, finnes det alltid andre muligheter, sier Sitras.”

De “Harry-handler” kjønn i Sverige, sier Menneskeverds nye generalsekretær, Maria Selbekk. I abortutvalget var det to medlemmer som tok dissens fra anbefalingene om å utvide abortgrensen. De advarte om at en utvidelse åpnet for “sorteringspraksiser som går under samfunnets radar”

Avslutningsvis leser vi: “Etter å ha vært fredet i flere tiår, er abortdiskusjonen hetere enn på lenger. Flere SV-politikere ønsker at kvinner skal kunne velge abort helt frem til fødsel:

– Vi anbefaler å følge WHOs retningslinjer om å fjerne yttergrensen for når abort er lovlig og ikke, sa leder av SVs kvinnepolitiske utvalg, Maria Bonita Igland, til NRK i fjor.”

Les mer:
Var klar over dilemmaene. Ignorerte likevel spørsmålet om kjønnsabort

“Dei fordømte karikaturane”
Det er tittelen på Odd Isungsets nye bok om karikaturstriden i 2005. Da publiserte danske Jyllandsposten 12 karikaturer av Muhammed, noe som førte til terroraksjoner, brente ambassader og drapsforsøk. I 2006 publiserte Magazinet en faksimile av karikaturene i forbindelse med en artikkel om hva som hadde forårsaket så sterke reaksjoner.

Det førte til voldsomme angrep på norske ambassader. Redaktøren for Magazinet (fusjonert med Dagen), Vebjørn Selbekk, får drapstrusler, hets, og må flytte med familien til hemmelig adresse.

I denne boken har Isungset sett nærmere på mediedekningen og reaksjonene. Han har også hatt tilgang på hemmeligstemplede dokumenter fra UD, og konkluderer med at kritikken var urettmessig og i tillegg ble misbrukt i et maktpolitisk spill. Politikere og kristenledere får hard kritikk av Isungset, og sier at Selbekk sto helt alene i stormen. “Jeg opplevde det som en massiv fordømmelse”, sier Selbekk, og det gikk hardt ut over ham selv og familien.

“Boken om karikaturstriden er som en overfylt skammekrok”, heter det i en annen artikkel om emnet, som lister opp biskoper, politikere og kulturpersonligheter som var usedvanlig samstemte i sin harde kritikk av Selbekk.

Men nå det er sagt; en av dem som gikk hardt ut mot Selbekk i 2006, har nå kommet med en uforbeholden unnskyldning. Det er forfatter og tidligere justisminister Anne Holt. “Jeg tok ettertrykkelige feil”, skriver hun. “Ved lesing av boka ser jeg at jeg skylder Vebjørn Selbekk en uforbeholden unnskyldning. Han utviste stort mot med betydelige personlige omkostninger, og fortjenet ikke på noen måte min kritikk.”

Enda en massakre av kristne i Kongo
64 katolikker ble brutalt drept da de var samlet til morgenmesse i en kirke nord i Kongo. Massakren føyer seg inn i rekken av angrep på kristne i landet. 

Dette er ikke en isolert hendelse, sier Aid to the Church in Need (ACN), men en del av et ødeleggende mønster i den østlige delen av DR Kongo, hvor islamistiske militante grupper opererer med alarmerende straffrihet. Det er flere tilfeller bare i år hvor flere titalls mennesker er blitt drept i kirker. 

Den kongolesiske biskopskonferansen har gjentatte ganger fordømt de «avskyelige massakrene» som er begått mot uskyldige troende, og ACN har oppfordret til internasjonal intervensjon for å beskytte sivile, opprettholde religionsfrihet og gjenopprette orden.

Massakrene fortsetter også i Nigeria hvor det i enkelte deler av landet er innført sharia-lovgivning. Det rammer ikke bare kristne, men også muslimer – terskelen for blasfemi er lav. I denne artikkelen kan du lese mer om forholdene.

Hva er en helgen? Og hvordan blir man en helgen?

En helgen er et vitnesbyrd om hva Gud kan gjøre i et menneskes liv. Når Han slipper til. Gud alene er hellig, synger vi i Sanctus. Og det er sant. All annen hellighet er en avglans av Hans hellighet. Men samtidig er vi skapt i Hans bilde, skapt til å bli Ham lik, ja, skapt til å bli fullkomne, slik Han selv er fullkommen (jfr. Matt 5,48). 

Hellighet er selve målet og meningen med kristenlivet. 

Hvordan bli hellig? Ved å leve nær Gud. Ved å ta imot den nåden Han gir oss i sakramentene – især skriftemålet og eukaristien. Ved å bli kjent med Ham i Skriften og i personlig bønn. Ved å si med Jesus: «Ikke som jeg vil, men som du vil», skje Din vilje.

Ved å leve et liv i lydighet og frihet! For lydigheten mot Gud er frigjørende, den binder ikke, undertrykker ikke, gjør ikke tafatt og forknytt. Den åpner, gjør mottagelig, den er fruktbar for Guds eget liv – i oss. Om Han får komme til. 

Helgenene viser oss veier til Gud – i flertall. De er veldig ulike. Nylig ble to unge menn helligkåret i Roma, Carlo Acutis og Pier Giorgio Frassati. Carlo var for eksempel grepet av Gud fra helt ung alder. Andre har en lengre vei å gå.

I dette nye innslaget i Notert, vil vi se på mulige helgener. Helgener som er på vei mot en offisiell anerkjennelse, eller kanskje ikke. De aller, aller fleste helgener har levd og lever sine liv i det skjulte. Vi har helgener for enhver tid og enhver livssituasjon. Vi har alltid noen å identifisere oss med, noen vi kan be sammen med, mens vi er på vei – mot Gud.

Denne uken en person som er på hellighets vei, Dorothy Day.

Hvem var hun? 
Dorothy Day (født 8. november 1897 i Brooklyn, New York, død 29. november 1980 i New York) var en journalist, politisk aktivist og hengiven konvertitt til katolsk tro. Hun var kanskje den best kjente politiske radikaler i amerikansk katolisisme. 

Det skriver wikipedia. Og det stemmer. Men hun hadde et liv før hun ble katolikk. Hun levde i et nærmest a-religiøst miljø. Som journalist ble hun tidlig eksponert for og gradvis opptatt av de fattiges og marginalisertes situasjon, og engasjerte seg for dem. Hun var kommunist, hun var anarkist, og hun levde et «fritt» liv. Det førte blant annet til minst én provosert abort, og på et tidspunkt flyttet hun sammen med Forster – de var ikke gift. Forster var ateist og respekterte ingen autoriteter.

Men Dorothy var lykkelig, og enda lykkeligere var hun da hun ble med barn. «Problemet» hun slet med var imidlertid: Hvem skulle hun takke? 

Senere beskriver hun denne lykkelige fasen av livet som uløselig knyttet til hennes intensive søken etter Den ene hun kunne si «takk» til, kilden til all den skjønnheten hun opplevde.

Hun skriver: Jeg har alltid følt at det var livet med ham som ga meg naturlig lykke, som førte meg til Gud, noe som er ironisk fordi han var en dedikert ateist og anarkist som absolutt nektet å møte opp for noen sivil eller religiøs myndighet for noe som helst formål, inkludert et bryllup. 

Så venter hun barn – og denne gang vil hun beholde det – og ikke bare det, hun vil døpe det – koste hva det koste vil:

Jeg visste at jeg skulle døpe barnet mitt, uansett hva det kostet. Jeg visste at jeg ikke ville la henne famle seg gjennom mange år som jeg hadde gjort, tvilende og nølende, udisiplinert og amoralsk. Jeg følte at det var det beste jeg kunne gjøre for barnet mitt. For meg selv ba jeg om troens gave. 

Hun fortsetter:

Forster hadde gjort den fysiske verden levende for meg og vekket en strøm av takknemlighet i mitt hjerte. Det endelige målet for denne kjærligheten og takknemligheten var Gud. Ingen menneskelig skapning kunne motta eller romme en så enorm strøm av kjærlighet og glede som jeg ofte følte etter fødselen av mitt barn. Med dette kom behovet for å tilbe, å beundre.

For Dorothy Day var religion ikke opium for folket eller fattigmanns trøst, men et resultat av takknemlighet. 

Datteren kommer til verden (1926) og blir døpt katolsk. Dorothy selv mottar en betinget dåp og første skriftemål og første nattverd noen måneder senere. Hun følte ingen spesiell glede ved å motta sakramentene, sier hun, fordi forholdet til barnets far, Forster, ikke holdt. 

Samtidig hadde hun visse betenkeligheter med å bli katolikk, hun følte hun gikk over til opposisjonen: Jeg var like mye imot kapitalisme og imperialisme som alltid, og her gikk jeg over til opposisjonen, fordi kirken selvfølgelig sto på eiendomsbesitternes side, de rike, staten, kapitalismen og alle reaksjonære krefter. Dette hadde jeg lært å tenke, og dette tenker jeg fortsatt i stor grad.

På et tidspunkt, etter en av flere sultestreiker i Washington DC, dro hun til nasjonalhelligdommen for den ubesmittede unnfangelse, hvor hun, «ba en spesiell bønn, en bønn som kom med tårer og smerte, om at det på en eller annen måte skulle åpne seg en mulighet for meg til å bruke de talentene jeg hadde til fordel for de fattige».

Og det skjer – når hun kommer hjem, står det en mann der som foreslår et samarbeide – og de to starter Catholic Worker-bevegelsen; en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper med politisk aktivisme, ikke-volds metoder og sivil ulydighet.

Fra Wikipedia leser vi: «På 1960-tallet vant hun respekt fra et betydelig antall amerikanske katolikker og tiltrakk seg samtidig ros fra ledere av den amerikanske motkulturen. Men selv om Dorothy Day i sin ungdom forpliktet seg på kvinners rettigheter, fri kjærlighet og prevensjon, motsatte hun seg den seksuelle revolusjon på 1960-tallet. Hun hadde en progressiv holdning i økonomiske og sosiale spørsmål, men i samlivsspørsmål forsvarte hun den katolske morallære fullt ut.» Hun visste hva det motsatte ville si.

Men hva ga henne næring i hennes åndelige liv? Det var Kirkens liturgi – den daglige messen i den lokale sognekirken, felles rosenkransbønn hver dag i «gjestfrihetshuset» som var et av prosjektene hennes, privat bønn, tidebønner. Kirkens bønn er alltid til stede som en slags trening for hjertet, sier hun. Hun skriver: «Dagens største utfordring er: hvordan få til en revolusjon i hjertet.» 

Og hun sier videre:

Den eneste virkelige innflytelsen vi har på mennesker, er gjennom overnaturlig kjærlighet. Denne hellighet (ikke en påtrengende fromhet) påvirker andre så sterkt at de kan bli frelst av den. … gjennom Guds nåde kan vi gjøre for andre det ingen håndhevelse av loven kan gjøre, det ingen sunn fornuft kan oppnå.

I katekismen står det at «nattverden forplikter overfor de fattige» (§1397), det tok hun bokstavelig. Og Dorothy skriver om en person som deler ut mat til de fattige og så går til messe. Det er “å utvide nattverden til å omfatte de fattige. Det er å utvide nattverdens minne om Kristi offer til alle i den køen, å huske dem, slik Kristus, det inkarnerte ord, husket oss, ved å «dele og forstå våre problemer».

Og videre:

Det er tider når jeg blir utålmodig over kirkens luksus, byggeprogrammer … og hierarkiets konservatisme. Men så tenker jeg på prestene våre. Hva ville vi gjort uten dem? De er en så viktig del av våre liv, de står ved vår side ved fødsel, ekteskap, sykdom og død – i alle de store og kritiske øyeblikkene i vår tilværelse – men de gir oss også daglig livets brød, vår Herre selv, for å gi oss næring. «Hvem skal vi ellers gå til?», sier vi med St. Peter.

Det var han (en salesianerprest) som oppfordret meg til å gå til daglig nattverd. Jeg hadde trodd at dette bare var for gamle eller hellige mennesker, og det sa jeg til ham. «Overhodet ikke», sa han. «Du går fordi du trenger næring for din pilegrimsreise på denne jorden. Du trenger styrken, nåden, som livets brød gir. Husk at Jesus sa: For mitt kjød er virkelig mat, og mitt blod er virkelig drikke.

«Tross alt drikker vi melk fra vår mors bryst. Vi blir næret mens vi er i livmoren av blodet fra hennes hjerte. Fra hennes kjøtt og blod vokser vi før vi kommer inn i dette livet, og slik blir vi næret av Jesu legeme og blod for evig liv.» Vi blir tilgitt og næret, og min takknemlighet for denne enorme gaven blir bare større med årene.»

I tiårene etter hennes død økte Dorothy Days innflytelse sterkt.

Hennes helligkåring ble foreslått av Claretian Missionaries i 1983. Dette fant bred støtte, men også noen motstandere. Mange anså henne som uverdig på grunn av hennes utenomekteskapelige samliv og abort; andre motsatte seg fordi de hevdet at Day selv ville ha avvist den. Men i år 2000 gav pave Johannes Paul II tillatelse til erkebispedømmet New York å innlede prosessen. 

Mer om Dorothy Day:
The Eucharist Commits Us to the Poor
Dorothy Day

Leo XIII og rosenkransen
Leo XIII har som vi vet skrevet seg inn i historien som sosiallærens far. I 1891 kom han med Rerum Novarum, om de nye ting. Den har jeg omtalt andre steder, men de færreste vet at pave Leo XIII skrev 88 ensyklikaer i alt og hele 12 av dem var om rosenkransen!

Siden vi nærmer oss rosenkransmåneden, kan det være på sin plass å si litt om en av dem, nærmere bestemt Fidentem piumque animum, (Tillitsfull og from sjel). Den kom ut i 1896.

Her minner han om at i tider med trengsel for kristendommen er bønnen til Guds mor en spesiell støtte: «For i tider med ulykke for kristendommen og fare for folkeslagene innså vi hvor klokt det er å anbefale dette middelet for å bevare lykke og fred […] på det sterkeste.»

«Mens den guddommelige troens dyd daglig utsettes for så mange farer og angrep, kan den kristne her hente næring og styrke til sin tro», skrev han. Betraktningen av de gledelige, smertefulle og herlighetsfulle mysterier lar Kristus selv fremstå som «troens begynner og fullender».

Ifølge paven styrker rosenkransen også troen i en tid preget av angrep på den kristne læren, og han anbefalte rosenkransebønnen til daglig bruk i familiene. 

Hans intense engasjement for marianisk fromhet var et svar på utfordringene i hans tid. I hans tid som pave (1878-1903) var pavestaten invadert og Kirkens suverenitet truet. Det 19. århundret var preget av sekularisme, modernisme og politiske omveltninger som stilte kirken overfor nye pastorale utfordringer, og rosenkransbønnen med dens repetisjoner og gjentagelser, bevirker en fordypning av troen og riktig fokus. 

Men vi nærmer oss ikke bare rosenkransmåneden. Før det, den 29. september, skal vi feire de hellige erkeengeler, Mikael, Gabriel og Rafael. Og pave Leo XIII er også opphav til bønnen til erkeengelen Mikael. “Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, vern oss mot djevelens ondskap og snarer osv.” Den bønnen forfattet han etter at han i et syn hadde sett Satan forkynne at han ville ha makten i kirken. Denne sammen med flere andre bønner var de såkalte “leoninske bønnene” som troende ble bedt om å be etter messen for pavestolens uavhengighet. Foruten bønnen til erkeengelen Mikael, blant annet tre Hill deg Maria og Ære være Faderen –

Disse bønnene gikk ut av bruk i 1965, men senere paver, både Johannes Paul II og pave Frans har oppmuntret til bruk av denne bønnen til den hellige Mikael. 

Dagens pave, Leo XIV, har på sin side bedt alle katolikker om å be rosenkransen hver dag i oktober måned med fred som intensjon. 

St. Mikael menighet & Mikael i andre menigheter

Verdens nordligste katolske menighet, St. Mikael i Hammerfest, innvier en ny statue av den hellige Mikael til patronatsfesten. Det er en liten statue i en glassmonter. Menigheten i Ålesund har på sin side fått laget en kopi av St. Mikaels statuen i St. Olav domkirke i Trondheim.

Kapellet på Stiklestad
Det kommer ingen Mikael der, men Kristus Pantokrator, Guds mor Maria og Johannes Døperen i Solrunn Nes’ sikre strek. Ikonene er på plass i det nyrestaurerte kapellet, nå er det stjernehimmelen som er utfordringen. Om det skriver Sorunn Nes på facebook:
“No har eg budd ei veke på dette stillaset og har blitt kjend med musklar, ledd og delar av beingrinda som eg ikkje visste at eg hadde. I løpet av desse dagane har eg lagt bladgull på stjerner  på høgre side av kvelvingen. Når eg trong å skifta stilling, arbeidde eg med venger på kvar side av Pantokrator. Underlaget måtte først grunnast for å få heft for eggtemperaen som kom oppå. Den nederste delen av vengene kunne ikkje nåast frå stillaset – sjølv om eg prøvde ulike stillingar, som å liggja på magen. Men slik fekk eg ikkje støtte for høgrehanda som er nødvendig for å få presise penselstrøk.”

4. oktober som fridag?
Ja, ikke i Norge da, men i Italia hvor Frans allerede er nasjonal skytshelgen. Den hellige Frans’ festdag ble feiret som nasjonal helligdag i landet frem til 1977. Året 2026 blir et viktig jubileumsår, for da markeres 800-årsdagen for Frans’ død i 1226. Og det er i den anledning at det italienske parlamentet diskuterer et lovforslag som igjen skal gjøre 4. oktober til fridag.

At Frans av Assisi er en populær helgen, er noe vi vet. Ikke bare katolikker, men annerledes troende og ikke-troende i skjønn forening, synes å la seg inspirere av Frans – denne rikmannssønnen som ga avkall på alt, ble tiggermunk og forkynner, og som ga opphav til Fransiskanerordenen. Han æres både blant miljøbevisste og fredselskende mennesker, og det er ikke minst det siste; Frans som en fredens apostel, som fremheves av tilhengerne av gjeninnføring av festdagen hans som nasjonal helligdag og fridag.

Nytt presteråd i OKB
Katolsk.no melder at bispedømmet har fått nytt presteråd. Rådet har fått nye statutter og består av 12 prester.

Nonnenytt
Det er fortsatt liv i Rupnik-saken.  Sist ute er en film som hadde premiere 6. september i Toronto; “Nuns vs. the Vatican” som tar for seg de påståtte overgrepene knyttet til jesuittpater Marko Rupnik, fortalt av tre tidligere medlemmer av Loyola‑fellesskapet. Filmen kritiserer også Vatikanets håndtering. Saken ligger i Dikasteriet for troslæren, og prefekten der, kardinal Fernandez, sa i vår at saken forsåvidt er ferdigbehandlet, men at de leter etter dommere til den.
Les mer på her.

I Østerrike utspiller det seg en helt annen sak, også den med tre nonner i hovedrollen. Det dreier seg om de tre augustiner korfruene som mot sin vilje ble sendt på aldershjem, og som vendte tilbake til klosteret ved hjelp av gode venner som skaffet til veie låsesmed og det som trengtes for å ta seg inn på området igjen. Det går en grense for lydighet, som en av søstrene uttrykte det. Saken har også nådd norske medier, for nonnene tar i bruk sosiale medier for gjøre kjent det de mener er urettmessig behandling. Fra deres overordnedes side blir det påpekt at søstrene trengte hjelp og bygningene vedlikehold, og at situasjonen var prekær da søstrene flyttet. De bodde i et aldershjem drevet av søstre, og deres ordensliv ble godt ivaretatt, sier deres ansvarlige.
Mer om bakgrunn og begrunnelsen her.

Det går heldigvis fredeligere for seg i Norge. Her kan Elisabethsøstrene feire 145 år i landet, og i oktober er det 20 år siden de filippinske dominikanerinnene kom til Bodø.

Ny prior hos dominikanerne
Dominikanerne i Oslo har valgt ny prior. Brødrene har valgt p. Didier Pentecote som ny prior for tre år. Han tiltrer i slutten av oktober når han ankommer Norge. I ordenslivet er det slik at man kan velge en bror eller søster fra en annen kommunitet eller provins til leder. Nå var det allerede avgjort at p. Didier skulle til Oslo. Han kommer nå fra brødrenes kommunitet i Clermont-Ferrand i Frankrike. Han har tidligere virket som sogneprest og har i Clermont-Ferrand vært medlem av bispedømmets kunstkommisjon og deltatt i interreligiøs dialog. Når han ankommer Norge, skal han lære seg norsk. Men fransk er ikke akkurat fremmedspråk i St. Dominikus – alle brødrene har hatt sine studier i Frankrike.

I høst kom enda en ny bror til St. Dominikus, litauiske fr. Mindaugas Slapsinskis. Han er også utdannet i Frankrike, og er kommet for å bli. Han er i gang med norskopplæring.

Søndag er Caritas-søndag
Og vi oppfordrer alle til å gi ekstra godt til årets høstaksjon!
Vipps til 93084
Gavekonto: 8200.01.93433 (merk; høstaksjonen)