Syv nye helgener kanonisert av pave Leo XIV
På Petersplassen 19. oktober ledet pave Leo XIV eukaristifeiringen med kanonisering av syv nye helgener. Seremonien, en av de mest høytidelige hendelsene i Jubileumsåret 2025, fremhever Kirkens enhet på tvers av kontinenter og bærer et sterkt budskap om håp.
Av: Magdalena Wolinska‑Riedi, 21. oktober 2025
Søndag 19. oktober på Petersplassen presiderte pave Leo over eukaristifeiringen med kanoniseringsritualet for syv nye helgener i Den katolske kirke.
Ignatius Maloyan, Peter To Rot, Vincent Maria Poloni, María Carmen Rendiles Martínez, Maria Troncatti, José Gregorio Hernández Cisneros og Bartolo Longo er blitt opphøyd til helgener.
Fr. Boguslaw Turek, undersekretær i Dikasteriet for helgenkåringssaker, forklarer:
«Det viktigste kravet var at gruppen skulle være internasjonal, slik at de nye helgenene representerer den universelle Kirkens hellighet ved å komme fra forskjellige regioner rundt om i verden.»
Og slik er det. Blant de nykanoniserte kommer tre fra Italia, to fra Venezuela – men de er dypt æret i hele Latin‑Amerika – og to fra henholdsvis Oseania og Vest‑Asia. Peter To Rot, en helgen fra Papua Ny‑Guinea, er den første i historien fra denne øynasjonen i Stillehavet, mens Ignatius Maloyan var en armensk biskop og martyr som omkom under det osmanske folkemordet.
Konsistoriet der disse kanoniseringene ble offisielt bekreftet – avholdt av pave Leo 13. juni – var opprinnelig innkalt av pave Frans i slutten av februar, mens han fortsatt var innlagt på sykehus.
Både mangfoldet i helgenenes opprinnelse og broen mellom to pontifikater gir seremonien dyp symbolsk betydning for Kirken. Som fr. Boguslaw Turek, undersekretær i Dikasteriet for helgenkåringssaker, bekrefter i et eksklusivt intervju med EWTN Vatikan‑teamet, er dette et øyeblikk rikt på mening og enhet.
Fr. Turek legger til:
«Da jubileumsprogrammet ble utarbeidet, ble ideen om en Hellighetens dag allerede vurdert – en begivenhet som skulle omfatte en kanoniseringsseremoni.»
Videre: «Antallet og utvalget av nye helgener avhenger ikke bare av dikasteriets arbeid, men fremfor alt av det guddommelige forsyn, fordi det er personer som har modnet for dette bestemte øyeblikket i tiden.»
Privilegiet å opphøye de salige til alterets ære tilhører utelukkende paven. Derfor finner slike kanoniseringer vanligvis sted i Kirkens hjerte – Vatikanet. Disse høytidelige seremoniene kan også finne sted under apostoliske reiser til ulike deler av verden – men det er alltid paven som presiderer.
Mons. Roberto Regoli, professor ved Det pavelige gregorianske universitet, forklarer:
«Paven forestår kanoniseringer som er nært knyttet til hans ufeilbarlige læremyndighet. Formelen som brukes, viser at han utfører denne handlingen i kraft av apostolisk autoritet; på grunnlag av autoriteten til de hellige Peter og Paulus.»
Slik har det imidlertid ikke alltid vært. I Kirkens tidligste århundrer var det de troende selv som anerkjente hellighet og ba til dem de mente var helgener. I middelalderen gikk denne rollen gradvis over til biskopene. Først omkring 1200‑tallet ble den eksklusive autoriteten til å anerkjenne helgenstatus formelt overtatt av paven.
Antallet kanoniseringer har økt betydelig siden pontifikatet til den hellige Johannes Paul II, som kanoniserte 482 helgener i alt. Benedikt XVI kanoniserte 45, og pave Frans nesten 950. Mons. Roberto Regoli, professor og direktør for Institutt for kirkehistorie ved Det pavelige gregorianske universitet, understreker at det nåværende hellige året markerer et særlig meningsfullt øyeblikk for kanoniseringen.
«Jubileumsårene har sitt opphav i Roma, med fokus på helgenene», bemerker mons. Regoli. «Hvorfor kom pilegrimer til Roma i middelalderen? På grunn av gravene til Peter og Paulus, hvor de håpet å få nøklene til himmelen. I den tiden ønsket mange prelater, så vel som konger og adelsmenn, å komme til Roma og bli begravet nær Peters grav, i troen på at han hadde nøklene som åpner paradiset.»
Vi har vært vitne til en rørende seremoni der syv nye helgener er blitt opphøyd til alteret – en dypt meningsfull handling, ikke bare i sammenheng med Jubileumsåret, men også i lys av den usikkerheten og uroen verden for tiden står overfor. Kanoniseringen under messen står som et betydningsfullt øyeblikk i et år, preget av utbredt usikkerhet og global spenning.
«Vi lever i et jubileumsår med temaet håp», understreker fr. Turek. «De nye helgenene taler direkte om håp – de henvender seg til enkeltkirker, den universelle Kirke og hele menneskeheten. Folk trenger dette budskapet, ikke bare i Europa, men også utenfor, hvor freden er truet. Dette budskapet er avgjørende. Livene til de nye helgenene, både martyrer og bekjennere, som har viet seg til tjeneste i ulike deler av verden, fungerer som frø av håp.»
