Disse syv nye helgenene kommer akkurat til rett tid

Kanoniseringer kommer ofte med providensiell timing. De nyeste helgenene – fra Peter To Rot til Bartolo Longo – taler med kraft inn i Kirkens behov i dag.

Av Pater Raymond J. de Souza, 21. oktober 2025

Helgensaker frem til kanonisering tar vanligvis flere tiår. Det hender også at helgener som har vært lenge underveis – eller rettere, under anerkjennelse – kommer til alteret akkurat i rett tid.

12. november 1989, bare dager etter at Berlinmuren falt, kanoniserte den hellige pave Johannes Paul II den hellige Agnes av Praha, 700 år etter hennes død, og en broder fra Krakow på 1800‑tallet Albert Chmielowski. Nettopp idet landene som hadde vært trellbundet under Sovjetimperiet ble frie, fikk de – med providensiell timing – to nye himmelske vernehelgener. Det kunne ikke vært arrangert på forhånd.

Noen ganger blir en sak klar på et tidspunkt som tillater en viss planlegging, slik som da Johannes Paul kanoniserte søster Faustina Kowalska som den første helgenen i det tredje årtusen i år 2000, bare uker før han saligkåret Francisco og Jacinta Marto, barna fra Fatima – åndelige hovedpersoner i det 20. århundre.

Noe lignende kan være i gjære denne søndagen, når pave Leo XIV vil kanonisere syv nye helgener: Ignazio Choukrallah Maloyan, Peter To Rot, Vincenza Maria Poloni, Maria del Monte Carmelo Rendiles Martínez, Maria Troncatti, José Gregorio Hernández Cisneros og Bartolo Longo.

Noen av helgenene er særdeles tidsmessige. Peter To Rot, sønn av tidlige konvertitter til katolisismen i Papua Ny‑Guinea, var lekmannskateket i en tid da forkynnelsen av troen – gitt mangel på prester – var avhengig av dem. Han ble martyr under japanerne, som okkuperte Papua Ny‑Guinea under andre verdenskrig. For åtti år siden, i juli 1945, ble han internert og drept fordi han fortsatte sitt kateketiske arbeid og forkynte mot polygami, som japanerne forsøkte å gjeninnføre i Papua Ny‑Guinea. I 2025 klinger hans historie særlig sterkt i de unge Kirkene i Afrika, hvor polygami fortsatt er en presserende pastoral utfordring, og på tvers av Asia, særlig i Kina, hvor religionsfrihet ofte nektes. Peter To Rot er også en mektig forbeder for alle lekfolk som er kateketer og evangelister – fra avsidesliggende afrikanske landsbyer til amerikanske universitetscampus.

Venezuela – som i flere tiår har levd under et regime som har undertrykt borgerlige friheter, forfulgt Kirken, suspendert demokratiske normer, gjort en oljerik nasjon fattig og skapt en massiv flukt av politiske og økonomiske flyktninger – vil få to nye helgener på søndag. Det lidende venezuelanske folk får en sjelden anledning til å feire med nasjonal stolthet, i et øyeblikk der landet igjen er i overskriftene, idet president Donald Trump har gitt CIA fullmakt til å gjennomføre hemmelige operasjoner mot det venezuelanske regimet.

María del Carmen Rendiles Martínez, nonne og grunnlegger av Søstrene «Slaver av Jesus», vil bli kanonisert sammen med 1800‑tallslegen dr. José Gregorio Hernández Cisneros.

Feiret også utenfor den katolske tro, blir mange venezuelanske gutter oppkalt etter José Gregorio, populært kjent som «de fattiges lege». Han er en ekte nasjonalhelt, og dermed et forbilde på hva en beundringsverdig venezuelansk identitet er – i motsetning til det forfalskede og kriminelle regime som har tilranet seg ledelsen i Venezuela.

José Gregorio var en troens og vitenskapens mann, fransiskanertertiær og en lærd som underviste ved universitetssykehus. Av kristen nestekjærlighet viet han sine krefter til å gi god medisinsk behandling til de fattige og sto de lidende særlig nær under den store influensapandemien i 1918. Han døde i 1919, ironisk nok påkjørt av en ambulanse – det fantes ikke mange av dem på den tiden. Midt i den venezuelanske krisen, etter pandemien, i en tid da de fattige – selv i USA – frykter at sykdom kan bety økonomisk katastrofe, er dr. Gregorio i høyeste grad en helgen for 2025.

Den nye helgenen som utvilsomt står pave Leo XIV nærmest, er italieneren knyttet til Den hellige Fars hengivenhet til Vår Frue av Pompeii. Bartolo Longo var sønn av en from lege, men forsøkte seg på «spiritualisme» under studietiden i Napoli. Som andre som søker ånder, fant Longo dem – onde ånder. Han praktiserte satanistisk kult og ble «ordinert» til satanistisk «prest». Satanisme og okkultisme er mer utbredt i dag enn på mange tiår. Djeveltilbedelse og påkallelse av onde ånder forsterkes av det samme digitale miljøet som – på en lykkeligere måte – fører nye konvertitter, særlig unge, til katolisismen i menigheter og på campus. Det er som om en stor digital sentrifuge slynger noen mot Herren og noen mot djevelen; derfor er en konvertitt fra satanismen et forbilde vi trenger nå.

Satanismen førte Longo inn i dyp nød, slik at han avsverget den, vendte tilbake til den katolske tro og ble dominikaner av Tredje Orden i 1871. Sterkt hengiven til rosenkransen – Johannes Paul kalte ham «rosenkransens apostel» ved saligkåringen i 1980 – skulle han og hans hustru lede byggingen av en ny kirke i Pompeii, nå basilikaen Vår Frue av Den allerhelligste Rosenkrans i Pompeii.

Pave Leo XIV refererte til Vår Frue av Pompeii ved sin første opptreden på loggiaen i Peterskirken etter valget 8. mai – hennes festdag under denne tittelen. Mer nylig besøkte han Domus Australia i Roma på aftenen før festen for Vår Frue av Rosenkransen for å velsigne et Maria‑bilde fra Pompeii knyttet til Longo. Vår Frue av Pompeii kan godt bli for dette pontifikatet det Vår Frue, Knuteløseren, var for pave Frans.

Kanoniseringer følger sin egen takt og rytme – det er nær 50 år siden Longo ble saligkåret. Likevel kan man tenke at hans kanonisering ventet som en gave til en ny pave med særlig hengivenhet til Pompeii. Med hundreårsjubileet for Longos død neste år vil den nye rosenkranshelgenen ledsage Den hellige Far gjennom begynnelsen av hans pontifikat.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.