Synoden er over, men ikke synodaliteten

Av sr Anne Bente Hadland, 28. oktober 2024.

Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.

Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”

Synoden er over, men ikke synodaliteten

Det radikalt nye ved synoden om synodalitet er kanskje dette; at paven satte sitt stempel på avstemningsresultatet og kunngjorde at det ikke kom noe oppsummerende/konkluderende sluttdokument fra hans side. Muligheten til det ahr vært de før også, men ingen pave har benyttet seg av det, og det gir dette dokumentet læremessig tyngde. Det ble stemt over hvert punkt, det var bare mulig å stemme ja eller nei. Å avholde seg fra å stemme, var ikke mulig.

Pavens beslutning kan ses som en anerkjennelse av synodedeltagernes arbeide; de har tilbragt 6 dager i uken i møter i to samfulle måneder, og også til dem som har deltatt i forberedelsene, en gest som sier at innsatsen ikke har vært forgjeves. Samtidig slår det meg, at da behøver heller ikke paven ta stilling til de ubesvarte spørsmålene i synodedokumentet.  

For de spørsmålene som sto åpne før og under synoden, de står der fortsatt – ubesvarte; kvinnelig diakonat og bispekonferansenes autoritet.

For å hjelpe på diskusjonen og gjøre den mer konstruktiv, ble det opprettet fire teologisk-pastorale fora – med kirkerettseksperter, teologer og biskoper – som åpnet for informasjon og dialog. Temaer var biskopenes autoritet, forholdet mellom lokalkirke og verdenskirke, utøvelsen av pavens primat, og spørsmålet om legfolks deltagelse i Kirkens beslutningsprosesser. Mer som en bakgrunn for diskusjonene, enn en debatt om temaene i seg selv.

Synodaliteten er heller ikke slutt, nå skal synodalitet, konsultasjoner, gjennomføres på alle nivåer i kirkens liv. Det som løftes frem i denne forbindelse er menighetsråd, pastoralråd, som er nedfelt i kirkeretten, og hvor vi i Skandinavia har fått mye på plass allerede, men som sikkert kan videreutvikles og bli bedre.[i] Biskop Czesław Kozon, i et intervju med EWTN, påpeker at synodalitet er lettere å gjennomføre i de nordiske landene, hvor demokratiske og egalitære verdier er sterkt forankret. Samtidig fremhever han utfordringene ved katekesearbeid i regionen på grunn av spredt bosetting og begrensede ressurser.

Synodaliteten skal altså implementeres, men hvordan?

Det lærer man bare ved å gjøre det, slår sr. Anna Mirijam Kaschner fast, den nordiske bispekonferansens generalsekretær og delegat ved synoden. I et intervju med EWTN like etter at synoden var avsluttet, snakket hun både om implementeringen, men også om kvinnespørsmålet og møtet med kardinal Fernandez.

Synodalitet er en metode, sier hun, som læres gjennom å praktisere den. Det dreier seg om å lytte – lytte til den hellige Ånd, lytte til hverandre – åpent, fordomsfritt, oppmerksomt. Ta hverandre på alvor, la alle komme til orde uten å kommentere, avbryte.  Hun hadde selv presentert denne metoden i sitt klosterfellesskap med stort hell, og hun sier: Hvis denne metoden finner sin vei inn i våre menigheter, da vil Kirken endre seg til det bedre. Vi må fortsette å lære synodalitet, ble det sagt av deltagere på synoden; alle medlemmer av Kirken, lekfolk, ordensfolk og geistlige, helt opp til biskopene og paven.

Hva med den synodale vei i Tyskland? Vi har skrevet en del om den, og prof. Hoping,

professor i dogmatikk ved universitetet i Freiburg, sa at det tyske håpet om å forbinde den tyske synodale vei og dens reformagenda med den synodale prosessen, ikke var blitt innfridd. Stridsspørsmålene er skjøvet over i studiegrupper, og under årets synode var det Kirken og synodaliteten som sto i sentrum. Hoping henviste til pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI og deres vektlegging av Kirken som communio. For pave Frans er også Kirken som communio viktig, og i tillegg hører også synodaliteten med når vi skal være kirke i det tredje årtusen. 

Hva kvinner i Kirken angår, fortalte sr. Anna Mirijam om møtet med kardinal Fernandez, som jo leder den aktuelle studiegruppen. Kardinalen understreket at gruppens oppgave var å undersøke kvinners rolle i Kirken, ikke kvinners adgang til diakonatet. Sr. Anna Mirijam selv etterlyste ærlighet i debatten om diakonatet for kvinner. For det første, sa hun, er det spørsmål om en annen tjeneste enn det ordinerte diakonat, og dernest; de kvinnene hun snakket med og som etterlyste diakonat for kvinner, var interessert i ordinasjonen heller enn diakontjenesten, og da med full adgang til alle ordinerte embeter.  

Andre tema som er tatt opp: Hvordan styrke båndene og ha en pastoral tilnærming til grupper som føler seg marginalisert i Kirken, f.eks. mennesker som lever i irregulære forhold som samboere og fraskilte gjengifte. Flere legfolk i prosessen rundt bispeutnevnelser. Transparens. Misjon og dåp. Hele Kirken er misjonerende, og hver døpt er medansvarlig for forkynnelsen av det glade buskap. Misjonen er en av Kirkens største utfordringer, sa erkebiskop Zbignevs Stankevičs av Riga. Han sa også: «I sluttdokumentet har vi mange åpne spørsmål, det er viktig at vi utvikler dette i enhet.» Mangfold» er viktig, ‘men i enhet’, sa Stankevičs. Når det gjelder mulige endringer i kirken, ga han følgende råd: «Ikke gå for fort frem, men alltid i enhet.»

Det ble også spørsmål om hva synodaliteten hadde å si for liturgien. På pressekonferansen sa Kardinal Hollerich: «Vi har en liturgi, den fra Paul VI [med henvisning til Novus Ordo Missae] – Det annet Vatikankonsil – og selvfølgelig kan små ting alltid endres, tilpasses. Faktum er at mange mennesker har skrevet – i begynnelsen da synoden [om synodalitet] startet, i sin første og andre fase – at de hadde problemer, at liturgien noen ganger ikke snakket til dem. Så vi må ta det på alvor. Det må sees på; det må studeres.» Han forsikret alle om at det «ikke finnes noen plan» for «en revolusjon i liturgien. Det er ingen plan om å erstatte prester med lekfolk. Det er bare et spørsmål om hvordan den kan bli litt mer deltakende.» La oss håpe at de avholder seg fra å tukle med liturgien igjen. Kan ikke si annet enn at jeg sendte en medfølende tanke til vår egen liturgikommisjon som begynner å nærme seg slutten på en revidert versjon av missalet…

Pave Frans begrunner beslutningen sin om ikke å komme med en egen post-synodal erklæring slik: Dokumentet inneholder allerede svært konkrete indikasjoner «som kan være en rettesnor for kirkenes misjon på de ulike kontinentene og i de ulike kontekstene». I denne krigens tid må katolikker være vitner om fred, også ved å lære å leve med uenighet og forskjeller. Ikke å oppheve forskjellene, men å akseptere at de eksisterer. Prestene og biskopene har fortsatt beslutningsmyndigheten.

I en kommentar til synoden, gjør John Allen seg sine refleksjoner: Han skriver om sammenstningen av synoden, at den har en overrepresentasjon av progressive grupper, og at avstemningene ga inntrykk av en falsk konformitet, men han sier også at «når alt kommer til alt i en dypt splittet og polarisert tid, så må det faktum at Den katolske kirke kunne arrangere en så omfattende høringsrunde og likevel på en eller annen måte klare å holde alle samlet til slutt, selv om ingen er helt fornøyde, regnes som et lite mirakel – og, når man tenker etter, kanskje ikke så lite likevel.»

https://www.katolsk.no/organisasjon/okb/pro/historikk#_Toc55628141

Les også:
Pave Frans godkjenner sluttdokumentet fra Synoden om synodalitet som autoritativ Kirkens lære
In the end, Pope Francis steered his synod toward a soft landing

Dokumentet:

https://www.dbk.de/fileadmin/redaktion/diverse_downloads/dossiers_2024/B0832-XX.01.pdf

https://www.dbk.de/fileadmin/redaktion/diverse_downloads/dossiers_2024/ENG_-_Documento_finale.pdf

[i] Alt i 1960 etablerte biskop Mangers i Oslo et legmannsråd med representanter fra prester og ordensfolk og representanter fra medlemsorganisasjoner – ungdom, legfolk. Dette ble avløst av pastoralrådet i 1989. 

1. Fra Legmannsråd til Pastoralråd