I Notert sist uke, 6. mars, tok vi opp Trond Bakkevigs utspill om Den norske kirke og 2030, om at Den norske kirke «vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonstiden». Vi påpekte hvordan man nå søker å sette hele bruddet ved reformasjonen i parentes, mens man tidligere ikke kunne distansere seg nok fra middelalderkirken. En som også har respondert er Bernt Oftestad, professor emeritus i kirkehistorie. Her følger hans innlegg:
«Stiklestad» – som utfordring
Av professor emeritus Bernt Oftestad, 11. mars 206
En interessant diskusjon om den nasjonale feiring av kristningsjubileet i 2030 er på gang. Lokale Arbeiderparti-politikere i Trøndelag har tatt til orde for at Den katolske kirke burde bli sterkere inkludert i jubileumsmarkeringen (VL 22.02.026). Olav Haraldsson var katolikk, og han ble en katolsk helgen. Burde ikke pave Leo inviteres til Stiklestad 29. juli 2030? Utspillet fra lokalpolitikerne ble i samme avis imøtegått av Trond Bakkevig som vektla at jubileet ikke måtte bli en konfesjonell markering, men samle alle kristne. For Olavsarven er vi felles om.
Før kristningsjubileet i 1930 var det også en offentlig debatt. Et tema var den gang svært sentralt: Vi er og skal forbli et «kristent folk». I salmen «Da Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», diktet av biskop Jens Gleditsch, lyder andre verset slik: «Da Olav konge sank i døden, fikk livets håp sin store seir. Den sterke Krist ham hjalp i nøden, Guds ark var kommen i vår leir. Vi stod for Gud i hellig sang: et kristenfolk for første gang.» Ved Olavs død og ved vår dåp er vi et kristent folk. Reflekser av denne folkekirketanken merkes hos Bakkevig: «Den norske kirke vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonstiden. (…) Den norske kirkes liv fortsatte, slik den har gjort til den dag i dag. Olavsarven besto, (…).» For Bakkevig er kontinuiteten knyttet til ordets forkynnelse, dåp og nattverd. Kirken er ikke biskoper og paver, men troende samlet om ord og sakrament. Det gjør, mener Bakkevig, at alle kristne kan feire Olavsarven. Utgangspunkt vil kunne være Grl §2: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»
Gjennom St Olav og hans gjerning ble vårt folk innlemmet i kristenheten. På Mostertinget i 1024 fikk han vedtatt at folket skulle bygge kirker, etterleve regler bl.a. for dåp og ekteskap. «Kirken som institusjon fikk i lovs form en sentral plass i det norske middelaldersamfunnet, og personer som ikke levde i tråd med kristne regler, risikerte straff i form av bøter til biskopen eller landsforvisning. Under Olav den hellige ble kristendommen det norske kongerikets eneste tillatte religion.» (Hatløy, Brage Thunestvedt: Mostertinget i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. mars 2026 fra https://snl.no/Mostertinget). Innlemmelsen i kristenheten ble fullstendig ved opprettelsen av erkebiskopstolen i Nidaros i 1152.
Med kristenheten menes den religionspolitiske ordning som ble utviklet under det romerske keiserrike på 300-tallet e.Kr. Keiseren/Staten skulle beskytte, opprettholde og understøtte kristendommen og den kristne kirke – politisk, kulturelt, rettslig og ved politi- og militærmakt. Ordningen ble fulgt opp under middelalderens feudalsamfunn. Den kristne keisermakten og paven sto sammen om å verge og opprettholde det kristne enhetssamfunn. Folket var underlagt både keiser og pave, øvrighet og geistlighet både i livet og i troen.
Ved reformasjon og politisk-ideologisk nytid gikk denne religionspolitiske ordning i oppløsning. Men rester av den ble ført videre i nytidens nasjonalstat. Slik også i Danmark-Norge. Den etter hvert eneveldige kongen beskyttet, opprettholdt og førte videre luthersk konfesjon ikke bare ved kirkelig forvaltning og fremme av religiøst liv, men ved tvang og straffelov. Denne rest av kristenheten forvitret og ble dekonstruert samtidig med statens sekularisering. På 1920-tallet kunne man ennå med en viss rett holde frem at det norsk folk var et kristent folk. Norge ble da styrt av «Venstrestaten». Dens religionspolitikk var bestemt både av liberal toleranse med vekt på lærepluralisme i kirken og av sans for det folkelige. Det sikret livsrom både for borgerlig liberal og folkelig konservativ vekkelseskristendom.
Den stat vi i dag står overfor, har lagt så å si alle rester av kristenheten bak seg. Den har erstattet kristenheten med en ny livssynspolitisk ordning som skal sikre den nødvendige enhet i folket. Enheten må forsvares mot brysomme «avvikere». Barn og unge skal oppdras ved en ny «katekisme», forfattet av ikke-kristne (sexpedagogiske) ideologer. Og kristendommen er blitt et av flere livssyn. Selv om livssynene skal administreres ut fra religionsfrihetsprinsippet, må ingen av dem true den nye livssynspolitiske samfunnsordning. Hva så med det kristne folket i Norge? Det nasjonale kristne folk er borte. 25% av medlemmene i Den norske kirke er uten gudstro (ateister eller agnostikere). Utenfor Dnk er de frikirkelige, men fremfor alt store grupper som enten er antikristelige eller står fjernt fra kristendommen.
Bør vi katolikker gå sammen med Dnk og andre protestanter om løfte frem Olavsarven for å tilpasse den vår tid ? Problemet er at vi ikke er enige om arvens innhold. Innholdet den en gang var fylt med, er fliset opp eller totalt forlatt. Men Olavsarven er i sin substans katolsk.
Vi katolikker ønsker oss ikke tilbake til middelalderens kristenhet. Den tid er forbi. Men vi vil løfte frem Olavsarven i vår tid ved å bekjenne vår tro og ved våre liv. Ved sitt offer på Stiklestad er St Olav et forbilde for oss . Men ikke bare et forbilde. For vi vender oss til ham med denne bønn: «Be for oss, hellig Olav, Norges evige konge! Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav. Be for oss, hellig Olav, Norges evige konge.» I denne bønnen ligger det dype innhold i Olavsarven.
