Søster Zita Rema, Bangladeshs «migrantenes mor», gir håp til sårbare migranter

I Chattogram i Bangladesh følger søster Zita Rema migrantarbeidere, familier og utsatte kvinner gjennom utrygge arbeidsforhold, sykdom og fattigdom. Etter flere tiår i tjeneste er hun blitt kjent som «migrantenes mor».

Av Sumon Corraya, 10. mars 2026

CHATTOGRAM, Bangladesh – I Bangladeshs travle havneby Chattogram, der tusenvis av innenlandske og internasjonale migranter hver dag kjemper for å overleve, har en 67 år gammel katolsk ordenssøster blitt deres sterkeste forsvarer.

Søster Zita Rema fra Salesian Sisters of Mary Immaculate er kjent over hele byen som «migrantenes mor», en tittel hun har gjort seg fortjent til gjennom flere tiår med utrettelig tjeneste for de fattige, de fordrevne og de glemte.

Søster Zita ble født i bispedømmet Mymensingh og leder i dag migrantkontoret i erkebispedømmet Chattogram. Det lokale katolske miljøet teller rundt 3000 troende, blant dem migrantarbeidere og utvandrere fra India, Sri Lanka, Filippinene, Nigeria, Uganda og Sør-Korea. I tillegg bor det mer enn 5000 kristne innenlandske migranter der; de arbeider i klesfabrikker, på skipsopphuggerier, i sykkelverksteder, ved oksygenanlegg, i skjønnhetssalonger og i andre sektorer. Mange opplever diskriminering, utrygge arbeidsforhold, økonomisk usikkerhet og ensomhet. For dem alle er søster Zita et omsorgsfullt nærvær.

«Migranter bærer tunge byrder», sa hun. «Jeg går sammen med dem, så ingen skal føle seg forlatt.»

Hennes tjeneste er en daglig ferd gjennom trange gater, arbeiderkvarterer og fabrikkområder. Hun besøker hjem etter lange arbeidsskift, ber sammen med familier, veileder dem som er fortvilet, og taler deres sak når de blir utsatt for trakassering eller urett. Mange kaller henne «Ma» – et uttrykk for dyp hengivenhet.

Søster Zita er ofte blant de første som rykker ut når tragedien rammer. 4. mars 2023 ble sju arbeidere, deriblant to katolikker, drept og 25 andre skadet i en eksplosjon ved Seema Oxygen Plant i Sitakunda.

«Jeg dro straks til sykehuset», minnes hun. Hun brukte deretter flere dager på å sikre behandling, trøste familier og forhandle om erstatning. Innsatsen hennes førte til at fabrikkeieren og myndighetene utbetalte over 1 million taka, om lag 80 000 norske kroner. «Uten søster Zita ville vi ikke ha fått rettferdighet», sa Mickey Nokrek, som mistet sønnen sin i eksplosjonen.

Migrantenes byrder strekker seg langt utover arbeidsulykker. Mange familier har ikke råd til å frakte en avdød slektning hjem. «Det kan koste mellom 10 000 og 30 000 taka», sa søster Zita. Hun mobiliserer menighetskomiteer for å samle inn de nødvendige midlene, slik at familier kan gravlegge sine kjære med verdighet.

Søster Zita er også dypt engasjert i kampen mot menneskehandel. Hun bidro til å redde sju kristne barn som var blitt ført til en madrasa (en islamsk høyskole, overs.mrk.) i Dhaka med falske løfter om utdanning og presset til å konvertere. Hun har også grepet inn på vegne av unge kvinner i skjønnhetssalonger som ble utsatt for overgrep, og hjulpet dem med å søke rettslig hjelp. «Hvert menneske har krav på trygghet og verdighet», sa hun.

Helsehjelp er en annen hjørnestein i søster Zitas arbeid. Mange migrantkvinner, særlig gravide, søker hennes veiledning. Migrantkontoret samarbeider med to deltidsleger som tilbyr gratis konsultasjoner. Hun setter også pasienter i kontakt med rimelige diagnosesentre og har opprettet en liten forsikringsordning; Hvert medlem betaler inn 100 taka, og fondet bistår dem som blir innlagt på sykehus.

Økonomisk ustabilitet har gjort livet hardere for mange arbeidere. Krigen mellom Russland og Ukraina har bremset aktiviteten på skipsopphuggeriene og presset dagslønnen ned til bare 300 taka – og det bare når det finnes arbeid. Søster Zita gir arbeiderne jevnlig råd og skaffer skolemateriell til barna deres. «Uten støtte mister de håpet», sa hun.

En av migrantene som fant tilflukt i arbeidet hennes, er Papia Nokrek, som arbeider i en skjønnhetssalong og plutselig mistet boligen sin da husleien steg. «Søster ga meg husly da jeg ikke hadde noe sted å gå», sa hun. «Hun er virkelig en mor for migranter som meg.»

Selv om hun arbeider i et land med en muslimsk majoritet, sa søster Zita at hun aldri har møtt fiendtlighet. Korset hun bærer, formidler stille hennes katolske identitet. «Mitt vitnesbyrd er gjennom kjærlighet», sa hun.

Bussansatte hilser henne respektfullt som «Ma», og hvert år fortsetter hun å undervise i katekese og forberede katolikker til botens og forsoningens sakrament, eukaristien og fermingen.

Idet den internasjonale kvinnedagen markeres 8. mars med temaet «Rettigheter. Rettferdighet. Handling. For ALLE kvinner og jenter», sa søster Zita at kampen for trygghet fortsatt er presserende. «Kvinner og barn er fortsatt redde for å gå alene ut av hjemmene sine», sa hun. «Mitt håp er et Bangladesh der hver kvinne kan ferdes fritt, uten frykt.» Hvert år arrangerer hun et program for migrantkvinner som gir dem et forum til å dele utfordringene sine og styrke samholdet.

Søster Zitas bekymringer gjenspeiler den harde virkeligheten kvinner møter i Bangladesh. Ifølge menneskerettighetsgruppen Ain o Salish Kendra ble det fra januar til desember 2025 rapportert 749 voldtekter, hvorav 569 ble begått av én gjerningsperson og 180 var gjengvoldtekter. I tillegg ble 193 kvinner utsatt for seksuell trakassering. For søster Zita understreker disse tallene hvor presserende det er å beskytte kvinners rettigheter og verdighet.

Når hun ser tilbake på flere tiår i tjeneste, føler hun seg takknemlig. «I 20 år har jeg gått sammen med migrantarbeidere, lyttet til historiene deres, grått med dem og bedt med dem», sa hun. «Deres kjærlighet har velsignet livet mitt. Jeg takker Gud for at han valgte meg til dette oppdraget.»