Sannhetens prakt
Fra den femte av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett.
Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri
Bernhard holder oss skjerpet. Han sier: «Jeg vil advare dere: ingen lever på jorden uten fristelser; blir man spart for én, kan man være trygg på at en annen kommer.» Vi må dyrke den rette balansen mellom visshet om Guds hjelp og en sunn mistillit til vår egen skrøpelighet: Vi skal frykte fristelsene, men samtidig akseptere at de er uunngåelige, og huske at Gud lar oss bli prøvet fordi fristelsene er til nytte.
Til nytte – i hvilken forstand?
Når vi står imot pilene som Løgnens far skyter, blir vår troskap mot sannheten styrket. Når vi vender oss bort fra den løgnen som svekker oss – og vender om – blir vi i stand til å styrke våre brødre.
Ambisjon er en særlig form for kapitulasjon overfor usannhet. Ambisjon er en ikke særlig subtilt sublimert form for havesyke. Når Bernhard – som alltid er veltalende – beskriver dette, overgår han seg selv. Ambisjon, sier han, er «en subtil sykdom, et hemmelig virus, en skjult pest, en håndverker i bedrag; hykleriets mor, misunnelsens opphav, lastenes kilde; tennstoff for forbrytelser, som lar dydene ruste, helligheten råtne og hjertene blindes. Den gjør botemidler til sykdommer. Av medisinen utvinner den slapphet.» Ambisjonen springer ut av en «fremmedgjøring av sinnet». Det er en galskap som oppstår når sannheten glemmes. At ambisjon er en form for sinnssykdom, gjør den latterlig i enhver skikkelse – men særlig når den viser seg hos mennesker som gjennom kall og livsform er viet en uselvisk tjeneste. Ikke uten grunn hjemsøker den ambisiøse prestens skikkelse litteraturen og filmen som et komisk – men ikke særlig morsomt – motiv: fra de smiskende prestene hos Jane Austen til den syrlige hoffpresten i Patrice Lecontes markante film Ridicule.
«Hva er sannhet?»
Mennesker i vår tid stiller dette spørsmålet oppriktig, ofte med bemerkelsesverdig velvilje, til tross for forvirring, frykt og den hasten de alltid lever i. Vi kan ikke la det stå ubesvart. Vi har ikke krefter å sløse bort på banale fristelser som frykt, forfengelighet og ambisjon. Vi trenger våre beste ressurser for å holde oppe en substansiell, vesentlig, frigjørende sannhet overfor erstatninger som skinner mer eller mindre plausibelt – og er mer eller mindre djevelske.
I vår situasjon, som er full av muligheter, er det avgjørende å se og sette ord på verden i Kristi lys. Kristus, som er sannheten, verner oss ikke bare; han fornyer oss, utålmodig etter å åpenbare seg gjennom oss for en skapning som i stadig større grad er blitt seg bevisst at den er underlagt forgjengeligheten.
Det er fristende å tenke at vi må følge verdens moter. Jeg vil si at det er en tvilsom strategi. Kirken, et legeme som beveger seg langsomt, vil alltid risikere å se ut og høres ut som forrige sesong. Men dersom hun taler sitt eget språk godt – Skriftens og liturgiens språk, språket til hennes fedre og mødre, poeter og helgener, i fortid og nåtid – vil hun være original og frisk, klar til å uttrykke gamle sannheter på nye måter, og ha en sjanse, slik hun før har hatt, til å gi kulturen retning.
Dette arbeidet har en viktig intellektuell dimensjon. Det har også en eksistensiell dimensjon. Som kardinal Schuster sa på dødsleiet: «Det ser ut til at folk ikke lenger lar seg overbevise av vår forkynnelse, men i nærvær av hellighet tror de fortsatt; de kneler fortsatt og ber.»
Var ikke det universelle kallet til hellighet – kallet, det vil si, til å legemliggjøre sannheten – den sterkeste tonen som ble slått an av Det annet Vatikankonsil? Den lød praktfullt som en gong gjennom hele konsilets drøftelser. Den kristne påstand om sannhet blir overbevisende når dens prakt kommer personlig til syne gjennom hellighetens oppofrende kjærlighet, renset for fristelsen til å inngå kompromisser.
Hentet fra Coramfratribus.com oversatt til norsk av EWTN Norge
