Reformasjonshistorien revisited: Hvem var egentlig Kirken i Norge?
Kommentar: Debatten om reformasjonshistorien i Norge blusser opp igjen før nasjonaljubileet i 2030. Var kirken i Norge den samme før og etter reformasjonen – eller representerte 1537 et reelt brudd med den katolske kirken i middelalderen? Spørsmålet handler ikke bare om historie, men også om hvordan kristen Norges arv skal forstås i dag.
Av sr Anne Bente Hadland, første gang publisert i Notert.
Noe vi sikkert også kommer til å se mer av frem til jubileet i 2030 er en kreativ omgang med historien. Vi fikk et slikt nylig i et innlegg i Vårt land, der Trond Bakkevig, tidligere prost i Den norske kirke, responderer på nyheten vi bragte sist om at politikere i Verdal mente Den katolske kirke burde være en selvsagt del av jubileumskomiteen for 2030, fordi det var Den katolske kirke som representerte kristenheten i Norge før reformasjonen. Til det responderer Bakkevig at Den norske kirke «vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonstiden. Kirken er ikke biskoper og paver. Den er de troende som samles om ord og sakrament. Både før og etter reformasjonen i 1537 hørte de ordet forkynt, ble døpt og tok imot nattverden.»
Jeg synes jo dette er interessant, oppvokst som jeg er med mytene om Den katolske kirke i middelalderens Norge, preget av uvitenhet, overtro og avgudsdyrkelse – Dette er en del av min lutherske barnelærdom, ja, jeg hadde jo en katolsk også – hjemme og i menigheten – og den veide betraktelig opp for kristendoms- og historietimenes sære vinklinger. (Jeg er oppvokst på 60 og 70-tallet.) Det får nå være som det vil, men poenget er at det var om å gjøre å distansere seg fra den fæle romerkirken og den mørke middelalderen, og feire at Luther kom med Ordet og lyset.
Men nå har pipen fått en annen lyd, nå er det altså snakk om å sette hele bruddet i parentes. Noe lignende skjedde omkring Mosterjubileet i 1995, da man snakket om «Kirken i Norge 1000 år». Som Henning Laugerud sier i «Reformasjon uten folk»: «man skrev seg rundt reformasjonen og postulerte en form for kontinuitet».
Bakkevig sier altså at Den norske kirke er Kirken i Norge både før og etter reformasjonen, og at man ikke må bruke nasjonaljubileet til «konfesjonell selvhevdelse». Og en sokneprest emeritus som støtter helt opp om dette, sier det bent ut: «Vi har en annen forståelse av historien i Den norske kirke», til forskjell fra Verdalpolitikerne og Aslak Sira Myhre (tidl nasjonalbibliotekar og historiker), og det har sogneprest emeritus’en jammen rett i!
Den som svarer adekvat på verdølingens etterlysning og skriver mer om katolsk deltagelse i forberedelsene til 2030, er Cathinka Dahl Hambro, prosjektkoordinator for kristendom 1000 år i Norge under Norges Kristne Råd, og selv katolikk.
Under overskriften «Én kirke i 1030 – et økumenisk jubileum i 2030», skriver hun: «I middelalderen fantes det i realiteten bare én vestlig kirke – den universelle, katolske. Så Reitan og Singstad har selvsagt helt rett i at Olav Haraldsson var katolikk, og Olav den hellige er en katolsk (og ortodoks) helgen. I lys av dette ville det ikke vært unaturlig om den nasjonale jubileumskomiteen hadde en representant fra Den katolske kirke. En representant fra Den katolske kirke ville naturlig bidra med perspektivet på Olav som helgen, ikke bare som kristningskonge. Det er fortsatt noen år igjen til 2030, så det er kanskje ikke for sent å invitere inn et medlem til?» Og: «Selv om det stemmer at Den katolske kirke ikke er en «likestilt partner i jubileumssekretariatet», slik Reitan og Singstad etterlyser, er det imidlertid feil at den ikke er med i det store jubileumsnettverket. I tillegg til at den har sitt eget nasjonale jubileumsarbeid som vektlegger troen og helgenhistorien, er Den katolske kirke med i Norges kristne Råds jubileumsprosjekt «Kristendom i 1000 år».»
