Pride i barnehagen i Groruddalen i Oslo?
Av Olav Hovdelien, professor i religion, livssyn og etikk, OsloMet
Når majoriteten av foreldrene ikke ønsker at pride skal markeres, lurer jeg på hvem sitt behov barnehagen skal dekke? For meg blir det veldig tydelig at dette styres av voksnes politiske ønsker, og ikke hva som er best for barna.
Hundre foreldre i Grorud bydel i Oslo har skrevet under på et opprop mot å markere pride i barnehagene (Klassekampen 18. mai). Bydelen har bestemt at alle barnehagene likevel skal gjennomføre markeringen, og flagge med pride-flagg i perioden 19. juni til 29. juni. Barneskolelærer Eden Abraham Paalgard stiller i den forbindelse følgende spørsmål i KK: «Når majoriteten av foreldrene ikke ønsker at pride skal markeres, lurer jeg på hvem sitt behov barnehagen skal dekke? For meg blir det veldig tydelig at dette styres av voksnes politiske ønsker, og ikke hva som er best for barna.»
Spørsmålet er godt stilt. Bydelsdirektøren i Grorud, Ayub Tughra, viser til at det er «tradisjon» for å markere pride i barnehagene, og videre til at alle kommunale virksomheter i Oslo oppfordres til å markere pride, som et ledd i kommunens handlingsplan for kjønn- og seksualitetsmangfold, Stolt og fri, vedtatt av bystyret.
Men er det bystyret i Oslo og bydelsdirektøren som bestemmer hva som skal være innholdet i den verdimessige påvirkningen som skal skje i barnehagene? Det enkle svaret på det spørsmålet, er nei. Dette er ikke et spørsmål som avgjøres hverken i bystyret eller på bydelsnivå. Dette er derimot regulert av lovbestemmelser vedtatt av Stortinget, og gjelder i denne sammenhengen barnehageloven og dens forskrift, rammeplanen for barnehager fra 2017.
I §1 i barnehageloven heter det følgende: «Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling.» I §2 vises det videre til at «Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur.» Begge disse lovbestemmelsene har relevans for spørsmålet om prides eventuelle plass i institusjonens verdiformidling.
I rammeplanen utdypes og fortolkes lovbestemmelsene med tanke på hvordan disse skal iverksettes i barnehagens hverdagsliv. Der står det blant annet at barnehagen «skal bidra til at barna får forståelse for og slutter opp om demokratiske verdier og normer som ligger til grunn for det samfunnet vi har i dag. Barnets åndsfrihet skal anerkjennes.» Det står også at Barnehagen «skal bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet og støtte og styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger.»
Hva betyr så dette? Hvis det skal pekes på én grunnleggende rettesnor for forståelsen av lovbestemmelsene, er det at hensynet til menneskerettighetene alltid skal ivaretas, og aldri må brytes. En helt sentral menneskerettighet i alle sammenhenger som handler om oppdragelse og opplæring av barn, er foreldreretten. Det er ikke tilfeldig at barnehagelovens §1 begynner med å henvise til «samarbeid og forståelse med hjemmet». Dette handler om det som i faglige sammenhenger betegnes som «pedagogisk mandat». Barnehagen og barnehagelærerne har et avledet pedagogisk mandat. Barnehagen skal samarbeide med foreldrene eller de foresatte om barnas oppdragelse og opplæring, men det er foreldrene eller de foresatte som skal ha det siste og avgjørende ordet i saker som angår deres barn.
Enkelt sagt handler foreldrenes overordnede oppdragermandat om at det er foreldrene som har ansvaret og retten til å bestemme over innholdet i barnas oppdragelse, mens barnehagen har som sin oppgave å introdusere kunnskap om det livssynsmessige og ideologiske mangfoldet som finnes i barnehagen og samfunnet for øvrig, men da i respekt for foreldrenes ønsker. I dette innbefattes også forholdet til det verdimessige innholdet som ligger til grunn for prideideologien.
Hvor grensene går i den verdiformidlingen som skal foregå i barnehagen, er det derimot ikke alltid helt enkelt å si. Men en opplagt måte å finne ut av hva som er foreldrenes og de foresattes ønsker for innholdet i barnehagen, er ganske enkelt å spørre dem. Det burde kunne la seg gjøre.
Ikke alle foreldrene er like kommunikative som Eden Abraham Paalgard i bydel Grorud, men når det kommet et brev fra hundre foreldre som krever å bli hørt i en bestemt sak, skal det mye til for å overkjøre disse. Det kan også godt tenkes at det er mange flere enn disse hundre som motsetter seg at pride skal markeres i barnehagene, enten det gjelder denne bydelen eller andre steder i landet.
Det vil uansett kreves en betydelig mer overbevisende begrunnelse for den plassen pride gis i de kommunale barnehagene i Grorud bydel, enn at det handler om «tradisjon».