Preken pave Leo XIV Pinsevigilien

Pave Leo XIV oppfordret på lørdag katolikker til å omfavne Den Hellige Ånd som en kilde til frihet og nåde. Under sin første pinse som pave talte han til titusener av fremmøtte og kalte de troende til å velge «saligprisningenes vei» for å spre evangeliets budskap.

Av pave Leo, Oversatt av EWTN Norge

Kjære søstre og brødre,

Skaperens Ånd, som vi påkalte i hymnen – Veni Creator Spiritus, «Kom, Skaperånd» – er den Ånd som steg ned over Jesus som den stille drivkraften bak hans oppdrag: «Herrens Ånd er over meg» (Luk 4,18). Når vi ber Ånden opplyse våre sinn, gi oss et mangfold av språk, vekke våre sanser, inngyte kjærlighet, styrke våre kropper og gi oss fred, åpner vi oss for Guds rike. Dette er, ifølge evangeliet, betydningen av omvendelse: å vende seg mot det riket som allerede er nær.

I Jesus ser vi, og fra Jesus hører vi, hvordan alt forandrer seg fordi Gud er konge, fordi Gud er nær oss. I denne pinsevigilien er vi dypt klar over denne nærheten til Gud, til hans Ånd som forener våre liv med Jesu eget liv. Vi trekkes inn i det nye som Gud skaper, slik at hans ønske om livets fylde vil vinne over dødens makt.

«Han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet, og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Luk 4,18–19). Her i kveld kjenner vi duften av den krismaen som våre panner ble salvet med. Kjære søstre og brødre, dåpen og fermingen har knyttet oss til Jesu oppdrag med å gjøre alle ting nye, til Guds rike. Akkurat slik kjærlighet lar oss kjenne nærværet av en vi elsker, kjenner vi i kveld Kristi duft hos hverandre. Dette er et mysterium; det fyller oss med undring og leder oss til refleksjon.

Ved pinsen mottok Maria, apostlene og disiplene enhetens Ånd, som for alltid samlet all deres forskjellighet i den ene Herre Jesus Kristus. De fikk ikke mange ulike oppdrag, men ett eneste oppdrag. De var ikke lenger innadvendte og kranglet med hverandre, men vendte seg utover med glede. Petersplassen uttrykker på en vakker måte Kirkens fellesskap som hver enkelt av dere har opplevd i deres forskjellige foreninger og fellesskap, mange av dem frukter av Det andre Vatikankonsil.

På kvelden da jeg ble valgt, beveget av synet av Guds folk samlet her, snakket jeg om «synodalitet» – et ord som treffende uttrykker hvordan Ånden former Kirken. Ordet begynner med det greske ordet syn – som betyr «med» – og avslører noe av Guds hemmelighet. Gud er ikke alene. Gud er, som Far, Sønn og Hellig Ånd, fellesskap i seg selv – Gud med oss. Samtidig peker ordet «synodalitet» mot en vei – hodós – for der hvor Ånden er, finnes det bevegelse, en vandring vi må foreta. Vi er et folk på vei. Dette skiller oss ikke fra menneskeheten, men forener oss med den, lik gjær som får hele deigen til å heve seg. Herrens nådens år, uttrykt i det nåværende jubileet, har i seg denne kraften til vekst. I en splittet og urolig verden lærer Den Hellige Ånd oss å vandre sammen i enhet. Jorden vil finne hvile, rettferdighet vil råde, de fattige vil glede seg og fred vil vende tilbake, når vi ikke lenger handler som rovdyr, men som pilegrimer. Ikke lenger hver for oss selv, men side ved side med hverandre. Ikke med grådig utnyttelse av verden, men ved å dyrke og beskytte den, slik encyklikaen Laudato Si’ lærer oss.

Kjære venner, Gud skapte verden slik at vi kunne leve i enhet. «Synodalitet» er Kirkens ord for dette. Det krever at vi anerkjenner vår egen fattigdom og rikdom, og at vi ser oss selv som deler av en større helhet. Uten dette visner alt, selv de mest unike og særpregede karismer. Tenk på dette: All skapning eksisterer kun gjennom sameksistens – noen ganger farlig, men alltid sammenkoblet (jf. Laudato Si’, 16; 117). Det vi kaller «historie» skjer kun gjennom sameksistens, det å leve sammen, noen ganger konfliktfylt, men alltid sammen. Alternativet er dødelig, noe vi dessverre ser hver dag. Måtte derfor deres møter og fellesskap bli arenaer for broderlighet og deling, ikke bare steder for samvær, men sentre for spiritualitet. Jesu Ånd forandrer verden fordi den forandrer hjertene. Ånden gir livets kontemplative dimensjon kraft, en dimensjon som avviser selvhevdelse, klaging, rivalisering og fristelsen til å kontrollere samvittigheter og ressurser. Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet (jf. 2 Kor 3,17). En ekte spiritualitet forplikter oss derfor til helhetlig menneskelig utvikling og til å gjøre Jesu ord levende i våre liv. Når dette skjer, er resultatet alltid glede: glede og håp.

Kjære brødre og søstre, evangelisering handler ikke om å erobre verden, men om den uendelige nåden som stråler ut fra liv som er forvandlet av Guds rike. Evangelisering er saligprisningenes vei – en vei vi går sammen, mellom det som allerede er og det som ennå ikke har kommet. Vi er kalt til å hungre og tørste etter rettferdighet, være fattige i ånden, barmhjertige, ydmyke, rene av hjertet og fredens kvinner og menn. Dette er veien Jesus selv valgte. For å følge ham trenger vi verken mektige støttespillere, verdslige kompromisser eller følelsesmessige strategier. Evangelisering er alltid Guds verk. Når den skjer gjennom oss, er det takket være fellesskapet evangeliet muliggjør.

Vær derfor sterkt knyttet til hver enkelt lokalkirke og de menighetsfellesskapene hvor dere lever ut deres karismer. Sammen med biskopene og i samarbeid med alle lemmer på Kristi legeme skal vi arbeide harmonisk som én enhet. Da vil utfordringene menneskeheten står overfor bli mindre skremmende, fremtiden mindre mørk, og dømmekraften mindre komplisert – forutsatt at vi sammen adlyder Den hellige ånd!

Måtte Maria, apostlenes dronning og Kirkens mor, gå i forbønn for oss.