Pave Leo XIVs reise til Tyrkia og Libanon: enhet, dialog og arven fra Nikea

Når pave Leo XIV reiser til Tyrkia og Libanon, står bønn, kristen enhet og respektfull dialog i sentrum. Med utgangspunkt i arven fra konsilet i Nikea markerer reisen både en videreføring av tidligere pontifikater og begynnelsen på en tydelig stil hos den nye paven.

Av Pål Johannes Nes – basert på et intervju med Andrea Gagliarducci

Andrea Gagliarducci er en erfaren Vatikanjournalist med lang fartstid i dekningen av pavelige reiser, kirkediplomati og den interne dynamikken i Den hellige stol. Han skriver for Monday Vatican, National Catholic Register og EWTN, og har fulgt flere pavelige reiser til land preget av politisk ustabilitet, religiøs kompleksitet og historisk dybde.

I en samtale om pave Leo XIVs reise til Tyrkia og Libanon gir han innblikk i den teologiske, historiske og pastorale betydningen av en reise som hører til de mest symbolske i det nye pontifikatet.

En reise preget av arven fra Nikea

Søndagen før avreise offentliggjorde pave Leo det apostoliske brevet In unitate fidei, en tekst som setter tonen for hele reisen. Brevet ser tilbake på Det første konsil i Nikea, som fant sted for 1700 år siden i byen som i dag heter İznik.

Ifølge Gagliarducci:
 – Det minner om en tid før skismaet mellom øst og vest. Pave Leo understreker at selv om teologiske forskjeller fortsatt består, kan kristne likevel be sammen.

Konsilet i Nikea fastsatte datoen for påsken og la grunnlaget for den trosbekjennelsen som senere fikk sin endelige formulering på konsilet i Konstantinopel. Det er fortsatt et grunnleggende tidspunkt i Kirkens bekjennelse av Guds Sønn.

Ved å fremheve Nikea plasserer pave Leo XIV hele reisen i en ramme av kristen enhet, forankret i felles tro snarere enn i uavklarte teologiske detaljer.

Tyrkia: landet med konsilene og broen mellom verdener

Tyrkia er første etappe på reisen, og den historiske tyngden kan knapt overvurderes. Landet var vertskap for de åtte første økumeniske konsilene og er hjem for det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Selve geografien er et symbol på overgang og møte.

– Når du ankommer Ankara, lander du bokstavelig talt i Asia og krysser deretter over til Europa, bemerker Gagliarducci. – Det er en passasje mellom kontinenter, kulturer og Kirkens liv.

Pavens offisielle program i Ankara inkluderer møter med presidenten, et bilateralt møte, en tale til diplomatiske representanter og det tradisjonelle besøket ved Atatürks mausoleum – en obligatorisk gest for ethvert statsoverhode.

Men det er Istanbul som utgjør det åndelige tyngdepunktet i besøket. Derfra reiser paven til İznik, der konsilet i Nikea ble holdt, før han fortsetter til Phanar, setet for den økumeniske patriarken.

Et lite, men trofast katolsk samfunn

Katolikkene i Tyrkia utgjør bare om lag 30 000 mennesker – rundt 0,03 prosent av befolkningen. Deres historie er preget av utholdenhet under krevende omstendigheter.

Under det osmanske riket var det ikke tillatt at kirker var synlige fra gaten. Mange kirker ligger fortsatt skjult bak dører og i indre gårdsrom, en fysisk påminnelse om en langvarig arkitektonisk begrensning.

– Fra utsiden ser du ingenting – bare en dør, en bygning, forklarer Gagliarducci. – Først når du går inn, finner du gårdsplassen og kirken.

Den katolske kirke har heller ikke juridisk anerkjennelse fra staten, noe som kompliserer både administrasjon og humanitært arbeid. Etter det store jordskjelvet for to år siden var det vanskelig å levere hjelp utenom statlige strukturer, der distribusjonen ikke kunne spores.

Til tross for disse utfordringene understreker Gagliarducci at situasjonen ikke bør beskrives som forfølgelse:
 – Katolikker kan utøve sin tro fritt. De går til messe uten problemer. Det er sameksistens. Utfordringene er administrative og strukturelle, ikke voldelige.

Istanbul har også en historisk forankret katolsk tilstedeværelse, blant annet levantinske miljøer med dype bånd til Italia og Europa.

Økumenisme i sentrum for besøket

Møtet mellom pave Leo XIV og økumenisk patriark Bartholomeus I er en av de viktigste delene av reisen.

Ifølge Gagliarducci er besøket ikke et brudd med fortiden, men en videreføring av den kursen som ble lagt etter Annet Vatikankonsil:
 – Økumenisk dialog avhenger ikke av hvem paven er. Retningen ligger fast. Det paven kan gjøre, er å tilføre nyanser.

Pave Leos nyanse – i forlengelsen av Benedikt XVI – er å understreke felles bønn som en konkret form for enhet når teologiske skiller består.

Forholdet til de ortodokse kirkene er fortsatt den mest lovende veien mot fullt synlig fellesskap, ikke minst på grunn av felles sakramental teologi, særlig når det gjelder eukaristien. Likevel gjenstår det hindringer: I noen ortodokse jurisdiksjoner anerkjennes ikke katolsk dåp, noe som kompliserer blandede ekteskap. Disse «gjerdene», som Gagliarducci kaller dem, blir gradvis tatt opp.

Paven og patriarken vil be sammen, og Bartholomeus vil delta i pavemessen – en fortsettelse av det varme personlige forholdet han har hatt til tidligere paver.

Et besøk i Den blå moskeen

En annen viktig gest er pavens besøk i Sultan Ahmed-moskeen, kjent over hele verden som Den blå moskeen. Handlingen følger precedensen satt av Johannes Paul II, Benedikt XVI og Frans.

Gagliarducci understreker betydningen:
 – Å besøke en moské er ikke en liturgisk handling. Det er et tegn på respekt og en del av Den hellige stols innsats for å opprettholde en intelligent dialog med den muslimske verden.

Under president Erdoğan spiller islam en sentral rolle i Tyrkias nasjonale identitet. Et pavelig besøk i en moské understreker Vatikanets forpliktelse til respektfullt engasjement midt i en kompleks kulturell dynamikk.

Messe i Istanbul: synlighet for en skjult flokk

Den offentlige messen i Istanbul blir et øyeblikk av dyp betydning for landets katolikker. Til tross for deres lave antall er dette en anledning der Kirkens nærvær blir synlig for hele samfunnet.

– De kan samles fra hele landet, sier Gagliarducci. – Det er det ene tidspunktet hvor deres tilstedeværelse blir offentlig og umiskjennelig.

Han påpeker at de katolske menighetene i İzmir og andre regioner forblir aktive og engasjerte til tross for sin beskjedne størrelse.

Libanon: et land i krise og håp

Den andre etappen av reisen fører paven til Libanon, et reisemål pave Frans lenge ønsket å besøke, men som han ikke kunne reise til på grunn av politisk dødvann, eksplosjonen i havnen i Beirut og senere sviktende helse.

Libanon er fortsatt det eneste landet i Midtøsten der den politiske makten er forfatningsfestet som delt mellom kristne og muslimer. Denne ordningen har preget landets identitet siden uavhengigheten.

Samtidig er landet dypt påvirket av regionale spenninger. Israelske angrep på Hizbollah-stillinger har vekket bekymring for stabiliteten. Ifølge Gagliarducci ble sikkerhetsrisikoen ved pavereisen vurdert helt fram til forrige uke.

Likevel viser Libanon nå tegn til fornyet politisk funksjonsevne: en president, en regjering og begynnende reformtiltak.

Et besøk til den hellige Charbel: et unikt tegn på åndelig konvergens

Et av de mest bemerkelsesverdige øyeblikkene under besøket i Libanon blir pavens pilegrimsreise til graven til den hellige Charbel i Annaya.

Charbel er en maronittisk helgen, men ærbødigheten for ham strekker seg utover de kristne miljøene.

– Muslimer drar også dit, forklarer Gagliarducci. – De ber om mirakler, særlig når det gjelder fruktbarhet. Det er et sted der mennesker kommer sammen på tvers av religiøse forskjeller.

Besøket blir dermed en åndelig gest som overskrider politiske og konfesjonelle grenser og peker på muligheten for delt hengivenhet i en splittet region.

Kontinuitet og konturene av et nytt pontifikat

Selv om denne reisen følger ruter som ble forberedt under pave Frans, gir den også et innblikk i pave Leo XIVs egen tilnærming. Han synes ikke å sky vanskelige reisemål og symbolske gester. Det har allerede vært samtaler om mulige framtidige reiser til Algerie, Ukraina og til og med en retur til Irak.

– Denne paven ønsker å gjøre symbolske ting, bemerker Gagliarducci, – og han unngår ikke vanskelige steder.

Disse tidlige valgene peker mot et pontifikat preget av kontinuitet med Frans’ globale utadrettede engasjement, kombinert med Leos egen vekt på bønn, enhet og nærvær i regioner preget av konflikt.

En pilegrimsreise for enhet

Fra Ankara til Istanbul, fra İznik til Phanar og fra Beirut til graven til den hellige Charbel tegner pave Leo XIVs reise opp et landskap formet av kristne røtter, nåværende spenninger og vedvarende tro.

Forankret i budskapet i In unitate fidei uttrykker pavens pilegrimsreise en enkel sannhet som går igjen gjennom hele intervjuet: Enhet begynner med bønn – og bønn åpner veien til helbredelse for en splittet kristen verden.