Pave Leo XIV takket biskop Erik Varden etter fastetidens åndelige øvelser i Vatikanet

Pave Leo XIV avsluttet 27. februar Vatikanets ukelange åndelige øvelser i fastetiden ved å takke retrettpredikanten, biskop Erik Varden av Trondheim. Paven oppfordret Den romerske kurie til å «føre et liv som er Kristi evangelium verdig», etter en uke med meditasjoner om korset og håpet.

Av Veronica Giacometti, 3. mars 2026

Pave Leo XIV avsluttet Vatikanets ukelange åndelige øvelser i fastetiden fredag ved å takke retrettpredikanten biskop Erik Varden og oppfordre de fremmøtte til å leve etter den hellige Paulus’ formaning om å «oppføre seg på en måte som er verdig Kristi evangelium».

I sin tale ved avslutningen av retretten i Det paulinske kapell 27. februar sa paven at Vardens forkynnelse hjalp ham selv og medlemmene av Den romerske kurie til å få en dyp, åndelig erfaring ved inngangen til fastetiden. Retretten begynte søndag med refleksjoner over fristelsene, og gikk videre til temaer om den hellige Bernhard og klosterlivet.

Leo sa at han til tider kjente seg «særlig invitert til å reflektere», blant annet da Varden fortalte om den hellige Bernhards reaksjon på valget av pave Eugenius III: «Hva har du gjort? Måtte Gud miskunne seg over deg.»

Paven mintes også at han feiret messe i det samme kapellet 8. mai i fjor – dagen han ble valgt til pave – og viste til en inskripsjon fra den hellige Paulus’ brev til filipperne: «For meg er livet Kristus, og døden en vinning.» Han sa at samlingen til bønn under retretten var et viktig øyeblikk midt i de mange utfordringene Kirken står overfor.

Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri
Sannhetens prakt
Om tusener faller ved din side
Herlighet
Guds engler
Bernhard, realisten
Om overveielse
Å formidle håp

Leo pekte på flere temaer fra uken, blant annet en henvisning til den hellige John Henry Newman og «The Dream of Gerontius», som – sa han – bruker død og dom som et prisme for å møte frykten for døden og uverdighet overfor Gud. Etter Vardens siste refleksjon om håp vendte paven tilbake til Filipperbrevet og siterte Paulus’ oppfordring om å leve «på en måte som er verdig Kristi evangelium». Han beskrev dette som Guds ords invitasjon ved avslutningen av retretten.

Han takket Varden for hans visdom og vitnesbyrd, og takket også Kontoret for liturgiske feiringer og koret. Musikk, sa han, hjelper bønnen på en måte ord ikke kan.

Tidligere på fredag holdt Varden retrettens to siste foredrag – den tiende og ellevte meditasjonen – med fokus på korset, håpet og Kirkens oppgave med å forkynne Kristus i den moderne verden.

I morgenmeditasjonen tok Varden utgangspunkt i den hellige Bernhard av Clairvaux’ avhandling «On consideration», skrevet til en medmunk som senere ble pave Eugenius III. Bernhards « On consideration», sa Varden, handler om å søke sannheten i menneskelige forhold som stadig skifter.

I stedet for å foreslå institusjonelle løsninger oppfordret Bernhard paven til å omgi seg med gode medarbeidere, preget av «bevist hellighet, villig lydighet og stille tålmodighet» – mennesker «som heller mot fred og ønsker enhet» og som er «fremsynte i råd».

Varden sa at Bernhard så disse egenskapene som tidløse for kirkens ledelse, og la til at en prelat må være prinsippfast, hellig og streng – men også «Brudgommens venn», som gleder seg over å dele dette vennskapet med andre.

Varden siterte også den hellige Augustins bilde av bispeembetet som en byrde: Det er skremmende, sa han, bare «om vi ikke legger merke til hvem som legger byrden på våre skuldre», fordi det er en del i Kristi milde åk. Det gjør det mulig for hyrder å oppdage at korset de har fått betrodd, er lysende og lett, og at det kan være en glede å dele det.

I ettermiddagsmeditasjonen vendte Varden seg til Det annet Vatikankonsil og den hellige Johannes XXIIIs åpningstale. Han sa at konsilet gav Kirken oppgaven å forkynne Kristus klart og overbevisende som svaret på tidens presserende spørsmål, uten å kompromittere et øyeblikk med det hellige trosdepositum.

Derfra argumenterte han for at kristent håp ikke er det samme som optimisme. «Å ha kristent håp betyr ikke nødvendigvis å være optimist», sa han, og beskrev håp som et fast, bevisst valg for virkeligheten, snarere enn ønsketenkning. Han pekte på Kristi lidelse som stedet der Gud er på sitt mest virksommme, og sa at håpet som er betrodd de kristne, i siste instans er forankret i oppstandelsen og «en ny himmel» og «en ny jord».

Varden advarte mot fristelsen til å markedsføre «et lykkeligere evangelium» i en kultur som – sa han – tar hellige rom i bruk til underholdning, mens mange unge samtidig gir uttrykk for en dyp erfaring av å være såret. Han sa at Kristi lidelse «lar oss klage uten raseri», og åpner veien for medfølelse og en erkjennelse av at sår ikke er endelige.

«Symbolet på Kristi lidelse er ikke noe vi frembringer», sa han. «Det er gitt oss. Det tolker oss, ikke vi det.»

Varden avsluttet med å vende tilbake til den hellige Bernhards forkynnelse på påskeaften, og beskrev det kristne liv som en vedvarende fastetid rettet mot Kristi seier over døden – og mot et håp om herlighet som allerede er skjult i nåtidens prøvelser.

Ifølge en uttalelse fra Vatikanet ventes Vardens retrettforedrag å bli utgitt som bok i slutten av mars.

Denne artikkelen ble først publisert i to deler av ACI Stampa, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.