Pave Leo XIII og utviklingen av Kirkens sosiallære

Pave Leo XIII la grunnlaget for Den katolske kirkes sosiallære med encyklikaen Rerum Novarum. Med et klart svar på utfordringene fra industrialisering, kapitalisme og sosialisme, formet han Kirkens rolle i et moderne samfunn. Hans visjon for tro, arbeid og rettferdighet påvirker fortsatt Kirkens stemme i dag.

Av Olav Hovdelien, 4. juni 2025

Nå når Kirken har fått en ny Leo på pavetronen, Leo XIV, er det flere kommentatorer som har pekt på at valget av nettopp dette navnet viser tilbake til den forrige Leos pontifikat, Leo XIII (1878-1903), som var en formidabel pave. Valget av navn peker også ofte fremover mot hva slags program en pave ser for seg for sitt eget pontifikat. Det var slik for pave Frans, som brøt med tradisjonen og valgte et navn som ingen paver hadde brukt tidligere, ved heller å peke mot Frans av Assisi som sitt forbilde. Før ham igjen hadde Benedikt XVI knyttet an til Benedikt XV (1914-1922), og hans arbeid for fred og forsøk på å styrke Kirkens rolle i en turbulent tid. Hvis det ligger et program i navnevalget til Leo XIV, kan vi forvente en pave som vil komme med mange initiativ og sette sitt tydelige preg på utviklingen fremover.

Pave Leo XIII (1878-1903)

Leo XIII (Gioacchino Vincenzo Raffaele Luigi Pecci) ble født i 1810 og levde helt frem til 1903, og er kjent for flere viktige bidrag både teologisk og politisk. Det han huskes kanskje aller best for, er sitt bidrag til utviklingen av den katolske sosiallæren, uttrykt i encyklikaen Rerum Novarum (Om kapital og arbeid) fra 1891, men også encyklikaen Aeterni Patris fra 1879 var svært viktig. Det var her Leo XII viste til thomismen, den filosofiske og teologiske tankegangen til Thomas Aquinas, som svar på den moderne tids intellektuelle utfordringer. Han ønsket å heve standarden på presteutdanningen og styrke katolsk lærdom, og mente at grundige studier av filosofien til Thomas kunne gjøre Kirken i bedre stand til å engasjere seg med moderne vitenskap og filosofi uten å kompromisse på troen.

Leo XIII skrev totalt 88 encyklikaer, som i tillegg til sosiale spørsmål, og filosofiske og intellektuelle utfordringer, dekket temaer som mariologi, rosenkransen og kristen enhet. Han fremmet misjonsvirksomhet og styrket Kirkens globale tilstedeværelse. Han var også særlig opptatt av å forene tro og moderne samfunn, og oppmuntret katolikker til å engasjere seg i samfunnet for å fremme sosial rettferdighet, samtidig som han advarte mot sekularisering og materialisme. Det høres ut som om han både var arbeidsom og hadde nok å gjøre.

Leo XIII var pave i over 25 år, som var et av de lengste pontifikatene i historien. Når han døde 93 år gammel var det da også som en av de eldste pavene i kirkehistorien. Hans forgjenger, Pius IX, har rekorden med 32 år på pavestolen, 1846 til 1878.

Det lange århundret

Ettersom den historiske utviklingen sjelden følger århundrene og årstallene, snakkes det noen ganger om det «lange» nittende århundre. Dette varte fra den franske revolusjon i 1789 og varte helt frem til første verdenskrig brøt ut i 1914. Denne perioden var på mange måter en brytningstid for Den katolske kirke. Revolusjonen i Frankrike var sjokkerende og utløste en terror nærmest uten sidestykke, som roet seg først ned ved Napoleon Bonapartes maktovertagelse i 1799.

Revolusjonen var en rystende erfaring for Den katolske kirke i Frankrike, men hadde innvirkninger langt utover dette. Hele den tradisjonelle samfunnsorden var rystet av hendelsene i 1789 og årene som fulgte.

På den annen side var det nittende århundre et århundre preget av en sterk åndelig fornyelse av Kirken, til tross for at det var en tid med store utfordringer representert ved en gryende sekularisering, revolusjoner og tap av politisk makt. 1800-tallet så fremveksten av lekmannsbevegelser og katolske organisasjoner som satte søkelys på sosial rettferdighet, veldedighet og misjon. Det var en tid for teologisk, institusjonell og sosial revitalisering. Kirken utviklet ellers en sterkere apologetisk tradisjon for å møte ideene fra opplysningstiden og kritikk fra liberalprotestantisk hold. Intellektuelle som John Henry Newman, som ble katolikk i 1845, bidrog til å artikulere katolsk tro i en moderne kontekst. Han ble senere, 1879, utnevnt til kardinal av nettopp pave Leo.

I tillegg kommer Det første Vatikankonsil (1869-1870), ledet av pave Pius IX til å styrke pavens autoritet, samtidig som det virket styrkende for Kirkens enhet, selv om det også skapte kontrovers. Etter samlingen av Italia i 1870 mistet Kirken sin verdslige makt. Dette førte til en omorientering mot å styrke pavens åndelige autoritet og Vatikanets rolle som Kirkens sentrale ledelse. Paven ble «fangen i Vatikanet» helt frem til og med opprettelsen av en selvstendig ministat i Vatikanet ved Lateranoverenskomsten, som ble inngått i Roma i 1929 mellom Benito Mussolinis Italia og pavestolen ved Pius XI (1922-1939). Den gjorde slutt på konflikten mellom paven og den italienske staten, som hadde vart siden 1870 da Kirkestaten ble innlemmet i Kongeriket Italia.

Men ikke minst var 1800-tallet en tid preget av en fornyet mariansk fromhet. Denne utviklet seg kanskje først og fremst i folkefromhet og folkelige bevegelser, men samtidig er pave Pius IXs proklamasjon av dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse i 1854 et sterkt og tydelig uttrykk for denne fromheten.

Parallelt med en styrking av pavens autoritet og makt, skjedde det altså en bemerkelsesverdig styrking av lekfolks åndelige engasjement. Det ene utelukker ikke det andre. Bevegelser som var opptatt av rosenkransen, eukaristisk tilbedelse og hellige hjerte-andakter vokste i popularitet, og ga en dypere åndelig identitet til katolske lokalsamfunn. Alt dette var med på å prege den intellektuelle og samfunnsmessige situasjonen Leo XIII var satt til å manøvrere Kirken i, da han ble valgt til pave i 1878.

Det trengtes en sosiallære

Kirken stod ved inngangen til det tyvende århundre ovenfor nye problemstillinger i møte med det mangslungne fenomenet som kalles moderniteten eller «det moderne». Det moderne var kjennetegnet av sekulær fornuftstro og vitenskapsoptimisme og knyttes gjerne sammen med fremveksten av avanserte industrisamfunn, i kontrast til tradisjonelle jordbrukssamfunn. Modernisering blir av mange forstått som et positivt ladet begrep. Baksiden av den industrielle utviklingen og urbaniseringen som fulgte med, var at mange mennesker var at mange mennesker nå levde i dyp fattigdom og under elendige levekår. Særlig i det industrialiserte Vest-Europa og USA, førte utviklingen til at det vokste frem en ny samfunnsklasse, arbeiderklassen.

Moderniteten, som altså på den ene siden representerte en ny åndshistorisk epoke gjerne preget av optimisme, innevarslet samtidig en ny samfunnsorganisering som hadde sine skyggesider. Industriarbeidere opplevde dårlige arbeidsforhold, lave lønninger, lange arbeidsdager og mangel på sosial sikkerhet for seg og sine. Det var stor ulikhet mellom rike og fattige. I denne situasjonen kjente Kirken på et voksende behov for å gi et kristent svar på disse utfordringene. Det trengtes en sosiallære.

Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum, som ble kunngjort i 1891, tolv år etter Aeterni Patris, er det første sammenhengende gjennomarbeidede svaret på arbeiderklassens levekårsutfordringer i det moderne industrisamfunnet fra Kirkens side.Det er en sammenheng mellom disse to læredokumentene. I Aeterni Patris gir Leo XIII et svar på intellektuelle utfordringer knyttet til fremveksten av det moderne, representert ved en fremvoksende sekularisme og ateistisk tenkning, mens han i Rerum Novarum går mer konkret inn på arbeidernes levekår og negative trekk ved den moderne samfunnsutviklingen.

Noen år før Leo XIII ble valgt til pave, i 1867, hadde Karl Marx (1818-1883) publisert det første bindet av sitt innflytelsesrike verk Kapitalen. Her tar Marx opp mye av den samme tematikken som gjenfinnes i Rerum Navarum, selv om både den ideologiske og metodiske tilnærmingen er en ganske annen. Den marxistiske grenen av sosialismen er materialistisk i betydningen av at den avviser at det finnes en åndelig virkelighet. Den representerer dermed en virkelighetsoppfatning som er på direkte kollisjonskurs med kristen og katolsk tro.

Dette ble det eneste bindet Marx selv fullførte og publiserte i sin levetid. Bind 2 og 3 av verket utkom etter hans død, redigert av hans samarbeidspartner Friedrich Engels (1820-1895). I og med Kapitalen hadde sosialismen uansett fått en intellektuell legitimering som gjorde at den utgjorde en sterkere trussel mot Kirken og kristen tenkning.

Et eksempel på den tydelige motsetningen mellom marxistisk tenkning og den katolske sosiallæren gjaldt synet på privat eiendom. LeoXIII vier mye plass i Rerum Novarum til å vise at privat eiendomsrett er riktig og en forutsetning for å utvikle et godt og rettferdig samfunn. Innen marxismen er eiendom kollektivt eiet, i praksis statseid, mens ifølge den katolske sosiallæren er statens oppgave ikke å kontrollere familien og enkeltindividet, men å sikre borgernes rettigheter og deres autonomi. Privat eiendomsrett inngår som en integrert del av dette. Samtidig er rettferdig fordeling av goder også en viktig del av sosiallærens forordninger. Ingen skal sulte i et rettferdig samfunn.

Hva står det ellers mer konkret i Rerum Novarum?

Menneskets verdighet og arbeidets rolle er et hovedtema i Rerum Novarum. Det understrekes at arbeid er en grunnleggende del av menneskets verdighet, og videre at arbeidere ikke bare er en produksjonsfaktor, men mennesker med rettigheter og menneskeverd. Arbeiderklassen er en viktig samfunnsklasse med sine bestemte rettigheter og plikter. Arbeid skal gi mulighet til et verdig liv, inkludert tilgang til hvile, familie og religiøs praksis.

Leo XIII tar et tydelig oppgjør med sosialismen i encyklikaen. På den tiden inkluderte dette begrepet både kommunisme, anarkisme og demokratisk sosialisme (sosialdemokrati), som enkelt sagt utgjorde tre veier – som ofte stod i sterk motsetning til hverandre – mot det samme målet, det klasseløse samfunn. På den annen side fordømmer han den grådigheten og utnyttelsen han så i ukontrollert kapitalisme, og krever at arbeidere får en lønn som er tilstrekkelig til å forsørge seg selv og sin familie. Leo XIII ønsket med dette å vise at Kirken var relevant også når det gjaldt konkrete problemer i et avansert moderne industrialisert samfunn.

Videre uttrykker paven i encyklikaen arbeidernes rett til å organisere seg i fagforeninger for å forhandle med arbeidsgivere om bedre forhold, så lenge disse organisasjonene respekterer moralske og religiøse prinsipper. Leo XIII så på slike foreninger som en måte å balansere maktforholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere. Han oppfordret også katolske lekfolk til å engasjere seg i spørsmålet om sosial rettferdighet. Kirken har en moralsk plikt til å veilede samfunnet i sosiale spørsmål og fremme rettferdighet og nestekjærlighet, mens staten har et ansvar for å fremme det felles gode og beskytte svake grupper, inkludert arbeidere. Samtidig er han tydelig på at staten ikke bør gripe for mye inn i privatlivet eller økonomien. Det bør være en balanse mellom individuell frihet og statlig regulering.

Langtidsvirkninger

Rerum Novarum inspirerte katolske bevegelser, fagforeninger og politiske partier. Blant annet ble dokumentet en viktig inspirasjon for den senere dannelsen av kristendemokratiske partier i Europa og andre steder. Det påvirket også arbeid for sosial rettferdighet globalt. Encyklikaen gav et alternativ til både sosialisme og laissez-faire-kapitalisme, og foreslo på denne måten en «tredje vei» basert på kristne prinsipper. Dokumentet førte til opprettelsen av katolske arbeiderorganisasjoner og inspirerte prester og lekfolk til å engasjere seg i sosial reform.

Annen halvdel av 1800-tallet var en fornyelsesperiode for Den katolske kirke der Kirken styrket sin teologiske, sosiale og institusjonelle identitet i møte med en verden i endring. Til tross for tap av politisk makt, responderte Kirken på sekularisering, industrialisering og ideologiske utfordringer med intellektuell kraft (thomismen), sosialt engasjement (utvikling av sosiallæren), og global misjonsvirksomhet. Pave Leo XIII spilte en sentral rolle i denne prosessen, og hans arbeid la grunnlaget for Kirkens rolle i det 20. århundre.

Leo XIII’s søkelys på sosial rettferdighet satte en presedens for senere paver, som Johannes Paul II og Frans, som også har adressert økonomisk ulikhet og global rettferdighet. Pave Frans har for eksempel referert til dens prinsipper i sine kritikker av økonomisk ulikhet. Spørsmålet om sosial rettferdighet har blitt et sentralt tema i katolsk lære. Det sterkere fokuset på dette kan vi takke Leo XIII for.

Rerum Novarum kom til å bli en av de viktigste pavelige encyklikaene i nyere kirkehistorie. Kirkens sosiallære inngår nå som en viktig og umistelig del av Kirkes lære og er senere blitt stadfestet og videreutviklet ved flere anliggender. Blant annet i senere encyklikaer, som Pius XIs Quadragesimo Anno fra 1931 og Johannes Paul IIs Centesimus Annus fra 1991.

Leo XIII blir ofte sett på som en pave som balanserte tradisjon og modernitet, og hans arbeid la grunnlaget for senere pavers sosiale og teologiske engasjement. Kanskje peker dette engasjementet fremover mot den nye pave Leo XIV, som nå står i startgropen for det som kan bli et langt og innholdsrikt pontifikat.

Litteratur
Bernt T. Oftestad, The Catholic Church and Liberal Democracy (London and New York: Routledge Studies in Modern History, 2019)
Eamon Duffy, Saints and Sinners. A History of the Popes. Fourth Edition (New Haven and London: Yale University Press, 2014)
John T. McGreevy, Catholicism. A Global History from the French Revolution to Pope Francis. (London and New York: W. W. Norton & Company, 2022)
Rerum Novarum, https://www.vatican.va/content/leo-xiii/en/encyclicals/documents/hf_l-xiii_enc_15051891_rerum-novarum.pdf

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet