Pave Frans mottar kardinalers dubia i forkant av synoden
Av EWTN Norge

11. juli besvarte Pave Frans fem spørsmål om katolsk lære og moral – kjent som dubia – sendt dagen før av fem av Kirkens kardinaler, men har ikke enda besvart et påfølgende ønske om avklaring, kom det frem denne uken.

Like før åpningen av Synoden om synodalitets samling i Roma, etterlyser kardinalene klarhet i viktige spørsmål, deriblant muligheten for at Guds åpenbaring kan tolkes ulikt til forskjellige tider og lovligheten av velsignelser for homoseksuelle i parforhold.

Vanligvis formuleres dubia (latin, flertall av ‘tvil’) ved å spørre hvorvidt en påstand er korrekt, slik at svaret fra Vatikanet enten blir «ja» eller «nei». Pavens svar fulgte ikke den vanlige formen (kjent som responsa ad dubia), men besto av lengre refleksjoner. Dette var ikke, ifølge kardinalene, så tydelig som de hadde håpet på, så 21. august sendte de samme dubia på nytt, men omformulert med henblikk på en besvarelse med «ja» eller «nei». Foreløpig har de ikke mottatt noe svar på den andre forespørselen.
Kardinalene – Walter Brandmüller (Tyskland), Raymond Bruke (USA), Zen Ze-Kiun (Kina), Juan Sandoval Íñiguez (Mexico) and Robert Sarah (Guinea) – fremmet fem dubia, sammenfattet under.

1. Utvikling av læren som følge av kulturelle endringer.
De spør hvorvidt det er mulig, slik enkelte biskopers uttalelser tilsier, å tolke kristen åpenbaring på nytt i lys av kulturelle endringer, eller om åpenbaringen er uforanderlig og bindende for alle mennesker til alle tider og at fordypet forståelse ikke impliserer radikal forandring.
Paven svarer at det avhenger av betydningen av «å tolke på nytt». Hvis det betyr «å tolke bedre», så er svaret ja. Kirken bør være ydmyk i møte med åpenbaringens endeløse rikdom, altså kan hun sies å modnes i sin forståelse over tid. Kulturelle endringer forandrer åpenbaringen, men lar enkelte aspekter bli mer fremtredende enn tidligere, hvilket har skjedd tidligere i historien.

2. Velsignelse av homoseksuelle par.
De spør hvorvidt Kirken kan velsigne homoseksuelle parforhold, ettersom disse ifølge åpenbaringen er objektivt syndige og i strid med ekteskapets hellighet.
Paven svarer at ekteskap er klart og uforanderlig definert av Kirken som en eksklusiv, stabil og uoppløselig forening av mann og kvinne åpen for liv. Ingen andre forhold er dets like, bare delvis, og derfor har Kirken ingen riter eller sakramentalier som feirer disse. Samtidig må alle mennesker møtes med pastoral omsorg, og spørsmålet om hvorvidt det finnes former for velsignelser som kan gis til par i ikke-ekteskapelige forhold er opp til pastoral klokskap, men det bør aldri bli et normfestet tilbud, ettersom kirkeretten ikke kan romme alt.

3. Synodalitet som et av Kirkens vesentlige preg.
De spør hvorvidt «synodalitet» kan ansees som det overordnede kriterium for den kirkelige ledelse uten å forvrenge den konstitusjonen Kristus har gitt den, nemlig at Kirken skal styres av paven og av verdens biskoper i kommunion med ham.
Paven svarer at kardinalene, ved å presentere dubia, gir uttrykk for en form for «synodalitet». Ikke bare hierarkiet, men hele Guds folk, er del av Kirken og har derfor en del i hennes oppdrag som pilegrim i denne verden. Synodalitet, som en «stil», som lar alle føle seg hørt og som del av Kirken, er derfor helt vesentlig. Imidlertid kan man ikke si at denne eller denne metoden for utøvelse av synodalitet er den eneste riktige.

4. De troendes prestedømme og prestevigsel for kvinner.
De spør hvorvidt de troendes felles prestedømme (som blir alle til del i dåpen) og det hierarkiske prestedømmet (som gis i ordinasjonens sakrament) fremdeles bør ansees som vesentlig forskjellige, ikke bare forskjellig i grad. De spør videre om Pave Johannes Paul IIs uttalelse om at Kirken ikke har myndighet til å vie kvinner fremdeles er gyldig, slik at dette temaet kan ansees som avgjort og indiskutabelt.
Paven svarer at de troendes prestedømme og det hierarkiske prestedømmet er vesentlig forskjellige, og at det ikke er hensiktsmessig å snakke om gradsforskjell, som om den ene var mer verd enn den andre. Han svarer videre at Pave Johannes Paul IIs uttalelse ikke hadde til hensikt å gjøre kvinner ‘annenrangs’ i Kirken, og at det er viktig å finne roller som kvinner kan innta, ettersom det hierarkiske prestedømmet – selv om det er forbeholdt menn – ikke tilsier at prester skal dominere. Samtidig er det ikke helt klart hva et ‘definitivt utsagn’ egentlig betyr, for selv om det ikke er et dogme, kan det ikke motsies offentlig, selv om det er åpent for studier, for eksempel som gyldigheten av ordinasjon i den anglikanske kirke.
5. Plikten til å gi absolusjon i skriftemålet.
De spør hvorvidt presten må unnlate å gi absolusjon til en skriftende som ikke tydelig viser anger, dvs. et hat for syndene han har begått og et forsett om aldri igjen å gjenta dem.
Paven svarer at anger er nødvendig i skriftemålet, og at dette impliserer intensjonen om ikke å synde igjen. Men skriftemålet må ikke behandles som en tollbod, og presten kan ikke se på seg selv som eier, men kun som ydmyk forvalter, av Guds nåde. Det fins mange måter å uttrykke anger på, og for noen er det et tegn bare å oppsøke skriftemålet. Alle må gjøre plass for Guds bunnløse miskunn, noe som kan være vanskelig. Presten må ikke forlange overpresise uttrykk for ønske om fornyet liv, da disse kan bli abstrakte, men må vise skjønn, slik Kirken gjør i tilfeller hvor den skriftende er dypt fortvilet eller er sterkt mentalt plaget.

Les kardinalenes spørsmål og pavens svar, ordrett, på engelsk, her: https://www.ncregister.com/cna/pope-francis-response-to-the-dubia