Pater Alfred Delps advent i nazistenes dødscelle
Av Regis Martin, oversatt av Eli Åm, 20. desember 2024
Det skulle gå seks måneder fra pater Alfred Delp ble arrestert til han ble henrettet av Gestapo. Her, i denne ventetiden, lå den perfekte planen for adventstiden.
«Gud går bare inn i sine egne rom, der det er noen som våker …» Pater Alfred Delp
Da Gestapo-agenter ankom om morgenen 28. juli 1944 og stilte seg bakerst i den lille kirken på landsbygda utenfor München der pastor Alfred Delp holdt messe, ventet de til han var ferdig før de arresterte ham. Han var anklaget for forræderi. Det spilte ingen rolle at han var uskyldig, de var fast bestemt på å knuse ham uansett. Hans motstand mot nazityranniet var kjent, og nå var tiden inne for å bringe ham til taushet. Han ble fraktet til fengselet, der han ble torturert, stilt for retten og dømt til henging, noe som fant sted 2. februar 1945, på festen for Herrens fremstilling i tempelet.
Det skulle gå seks lange måneder fra han ble arrestert til han ble henrettet, og i løpet av disse månedene ble han gjentatte ganger fristet med løslatelse. Prisen var imidlertid for høy: Han måtte gi avkall på sitt presteembete, som var hans dypeste identitet. Han nektet selvfølgelig, og slik ble han sittende i håndjern og isolert helt til det planlagte øyeblikket da nakken skulle knekke, noe han ikke var i tvil om at kom til å skje, men helt uvisst når.
Ventetiden var uutholdelig. Men etter hvert ble dette en slags nåde, som gjorde det mulig for ham å se at både ventingen og angsten for ikke å vite når det hele ville ta slutt, var akkurat det oppdraget han hadde fått. Det var denne rollen Gud hadde ønsket at han skulle spille fra starten av. Denne erkjennelsen ga ham en stor fred, en uovervinnelig ro i sjelen, som viste seg i alle notatene han fikk smuglet ut. Til slutt, da han tok avskjed med fengselspresten som fulgte ham til skafottet, sa han spøkefullt: «Om en halv time vet jeg mer enn du gjør.»
«Hva er Guds hensikt med alt dette?» hadde han spurt seg selv i løpet av de første bitre dagene av sitt fangenskap. Og da svaret endelig kom til ham, gjorde det så med en ubøyelig kraft. Han skulle overgi seg totalt og overlate alt til Gud.
«Dette er såtid, ikke innhøstingstid. Gud sår frøet, og en eller annen gang vil han høste. Det eneste jeg må gjøre, er å sørge for at frøet faller på fruktbar jord. Jeg må væpne meg mot smerten og depresjonen som noen ganger nesten tar knekken på meg. Hvis dette er den veien Gud har valgt – og alt tyder på at det er det – så må jeg villig og uten harme gjøre det til min vei.»
Her var, kan man si, den perfekte plan for adventstiden, unnfanget og utført i en tilstand av stor forventning. Etter at Gud hadde gitt ham en ventetid som han ikke kunne vite varigheten av, besluttet han ganske enkelt å underkaste seg. Han ville gå videre og vente. Han visste at Gud kom til å være der, både ved begynnelsen og slutten, helt nærværende i det øyeblikket da «menneskets årvåkne hjerte og Guds hjerte forenes». I et av fengselsnotatene fra de siste ukene, skrev han: «Dette bør være vårt første adventslys: å forstå alt, alt som skjer med oss og alt som truer oss, ut fra det at livet på jorden er en ventetid»
Innenfor psykologien sies det at ingenting konsentrerer sinnet så sterkt som vissheten om at man skal henrettes om et bestemt antall dager. Hvor mye mer intenst konsentrert må ikke sinnet bli når man bare vet at det vil skje, før eller senere, men uvisst når?
Ved nærmere ettertanke er vi jo alle «dømt til døden». Derfor gjør vi klokt i, som p. Delp skriver, å holde fast ved det faktum at en dypere meningen med livet er å våke, å være årvåkne i møte med en undergang som når som helst kan bryte gjennom skydekket over våre liv. Livet er med andre ord en forberedelse til døden, som vi skal bære foran oss som den endelige kanselleringen av våre egne planer.
Og er det ikke nettopp dette Jesus sier ifølge evangelisten Matteus: Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. (Matt 24, 42-44)
Det var ikke så annerledes for Vår Frue, som ventet i ni måneder på at Jesus skulle komme, og som til slutt kunne juble da hun fikk se barnet som hun tålmodig hadde båret i sitt skjød. Slik skulle heller ikke ventetiden for p. Alfred Delp vare evig, og den ville heller ikke være uten glede eller håp, for han visste at «hos Gud finnes det ikke noe absolutt mørke. … De som virkelig venter på Herren Gud, vil ikke bli skuffet.»
