Pater Adam Sztark: Polsk jesuitt som døde for å redde jødiske barn

Den polske jesuitten, pater Adam Sztark, reddet jøder fra Holocaust ved hjelp av forkledninger og kløkt. Tre ganger fikk han mulighet til å unnslippe sin egen henrettelse, men avslo – for å bli hos dem han tjente.

Av Filip Mazurczak, 12. februar 2026

I januar ble 81-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz-Birkenau markert – et sted som kanskje mer enn noe annet på jorden er blitt et symbol på menneskelig fornedrelse.

Midt i andre verdenskrigs redsler fantes det likevel lysglimt av kristent heltemot.

En av dem få har hørt om, er den polske jesuittmartyren pater Adam Sztark (1907–1942). Han brukte kløkt og evne til forkledning til å utføre både åndelige og legemlige barmhjertighetsgjerninger, til tross for en vedvarende trussel om døden.

1. september 1939 brøt andre verdenskrig ut da Nazi-Tyskland invaderte Polen fra vest, og Sovjetunionen angrep fra øst 17. september. Både Hitler og Stalin ønsket å knuse Den polske kirke, og ifølge forskningen til pater Felicjan Paluszkiewicz SJ ble 83 polske jesuitter – 11 % av jesuittene i landet – drept av tyskere og sovjetere mellom 1939 og 1945.

I 1939 ble Sztark kapellan for Kongregasjonen Søstrene av Den uplettede unnfangelse av den salige Jomfru Maria i Słonim (i dagens Hviterussland) og forvalter av Mariahelligdommen i nærliggende Żyrowice.

Etter at Den røde armé invaderte byen, spredte sovjetmyndighetene ateistisk propaganda og forsøkte å isolere prestene fra folket. Likevel syklet Sztark flere titalls kilometer for å gi trøst til sykehuspasienter – inkognito som en eldre mann som besøkte sin syke datter – eller til pleiehjem, der han lot som om han var en jødisk besøkende.

I 1941 invaderte Hitler Sovjetunionen. Selv om sovjeternes urett mot Polen var et ferskt sår, rakte Sztark mat og sigaretter til russiske offiserer i krigsfangeleirer gjennom piggtråden. Han syklet også til området rundt Minsk for å undervise polakker i katekesen og gi dem botens sakrament; mange hadde ikke sett en prest siden den bolsjevikiske revolusjon.

Da Słonim kom under nazitysk okkupasjon, ble byens jøder skutt av «Einsatzgruppen» (mobile SS-drapsenheter), og de overlevende ble sperret inne i en ghetto. I motsetning til i Vest-Europa var straffen for å hjelpe jøder i det okkuperte Polen døden, men dette avskrekket ikke Sztark.

Presten hadde et uvanlig fortrinn. Selv om han ikke var jøde, hadde han et «semittisk» utseende. Det gjorde at han kunne bevege seg fritt i Słonim-ghettoen. Der ga han mat til sultende mennesker, og han smuglet ut jødiske barn, som senere ble skjult i klostre og barnehjem eller plassert hos kristne familier.

Å komme seg ut gjennom ghettogjerdet kunne imidlertid koste livet – noe han én gang så vidt unngikk, da han ble forfulgt av tyske soldater og reddet seg ved å hoppe fra andre etasje i en bygning.

Sztark ga også jøder tilbakedaterte dåpsattester og døpte jøder. I desember 1942 snek denne jesuittiske «Scarlet Pimpernel» seg inn i Słonim-fengselet, utkledd som polsk politimann. I timene før en gruppe innsatte – polakker, jøder og sovjetiske partisaner – skulle henrettes, trøstet han dem og ga dem botens sakrament og dåpens sakrament.

På grunn av farene ved dette arbeidet tilbød den lokale motstandsbevegelsen å frakte ham trygt til det okkuperte sentral-Polen. Men Sztark avslo og sa at «en god hyrde forlater ikke sine får, men gir sitt liv for dem». Da en hviterusser fortalte Sztark at hviterussiske kollaboratører hadde dømt ham til døden, avslo han også å flykte.

18.desember ble Sztark og to polske ordenssøstre, søster Ewa Noiszewska og søster Marta Wołowska, som begge ble saligkåret av den hellige Johannes Paul II i 1999, arrestert. De ble ført til Gestapos hovedkvarter og satt i kortvarig fengsel.

Neste morgen ble de kjørt med lastebil til Pietralewicka-høyden for å skytes.

I de siste timene av sitt liv døpte Sztark også medfanger og hørte deres skriftemål.

Nazistenes bødler var vant til å se dødsdømte i panikk og skrik, og ble overrasket over at de som ventet på døden var rolige. De mistenkte at denne roen skyldtes prestens trøst og tilbød å spare ham – men Sztark avslo også denne gangen.

I likhet med den salige jesuittmartyren Miguel Pro fra Mexico var Sztarks siste ord: «Lenge leve Kristus Kongen! Lenge leve Polen!» Etter henrettelsen tok en hviterusser av ham sutanen, som ble klippet opp i biter som mange lokale behandlet som relikvier.

I 2001 erklærte Yad Vashem, Israels Holocaust-minneinstitusjon, Sztark som «Righteous Amog the Nations». I 2003 ble saligkåringsprosessen for ham – sammen med 16 andre polske jesuittmartyrer fra andre verdenskrig – innledet.

Den ekstreme brutaliteten under andre verdenskrig fikk mange til å spørre hvor Gud var. Likevel var det nettopp i denne smertefulle tiden at martyrer som Sztark, den salige Bernhard Lichtenberg og den hellige Maximilian Kolbe på en særlig tydelig måte viste sannheten i Jesu ord om at det ikke finnes større kjærlighet enn «å gi sitt liv for sine venner» (Joh 15,13). I en verden som igjen er preget av krig, må deres forbønn hjelpe dem som trues av vold.

Denne saken ble først publisert av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.