- De helliges forbønn. “Når de blir tettere forenet med Kristus, fikser de som bor i himmelen hele Kirken sterkere i hellighet…. De slutter ikke å gå i forbønn med Faderen for oss, da de gir oss fordelene de har tilegnet seg på jorden gjennom den ene mellommann mellom Gud og menneskene, Kristus Jesus…. Så av deres broderlige bekymring er vår svakhet sterkt hjulpet. [LG 49; jf. 1 Tim 2:5.]
“Ikke gråt, for jeg skal være mer nyttig for deg etter min død, og jeg skal hjelpe deg da mer effektivt enn i løpet av mitt liv.” [St. Dominic, døende, til sine brødre.]
“Jeg ønsker å tilbringe min himmel i å gjøre godt på jorden.” [St. Therese av Lisieux, The Final Conversations, tr. John Clarke (Washington: ICS, 1977), 102.]”
- “Vitnene som har ført oss inn i riket, [Jf. Heb 12:1 .] Spesielt de som Kirken gjenkjenner som hellige, deler i den levende tradisjonen med bønn ved eksempelet på deres liv, overføringen av deres skrifter og deres bønn i dag. De overveier Gud, priser ham og tar stadig vare på dem de har forlatt på jorden. Da de gikk inn i sin Herres glede, ble de ‘satt til å ha ansvaret for mange ting’. [Jf. Mt 25:21.] Deres forbønn er deres mest opphøyede tjeneste for Guds plan. Vi kan og bør be dem gå i forbønn for oss og for hele verden.”
Publisert i EWTN av Fabio Loutfi, Master i åndelig teologi
