Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke Kristi blods nattverd? Brødet vi bryter, er det ikke Kristi legemes nattverd? 1 Korinterbrev 10:16

Som kristne blir vi frelst (dvs. forberedt på himmelen) gjennom tro ved nåde – den frie gaven av Guds liv opptjent av Jesus Kristus på Korsets tre (Ef 2:8-10; Apg 15:11). I tro mottar vi denne frelsende nåde gjennom nadverdene – ytre, fornuftige tegn innstiftet av Kristus som innadvendt nåde er gitt til vår sjel. For eksempel under dåpen (Mat 28:19) blir vi utadvasket med vann, men mottar innad helliggjørende nåde som forsoner oss med Gud (1 Kor 6:11; 1 Kjæledyr 3:21; Apg 2:38).

Ifølge den katolske kirke er det syv sakramenter: Dåp (Markus 16:16), forsoning (Johannes 20:21-23), bekreftelse (Apostlenes gjerninger 8:14-17), eukaristen (20.21-23). 1 Kor 10:16), Hellig ekteskap (Ef 5:22-32), Hellige ordrer (Apg 6:5-6) og Salvelsen av de syke (Markus 6:13; Jakobs brev 5:14-15). I denne traktaten vil vi fokusere på bare ett nadverd – eukaristen – med spesiell oppmerksomhet rettet mot Kristi virkelige nærvær i eukaristen.

Eukaristen er et nadverd siden det ble innstiftet av Kristus i evangeliene (Mat 26; Merke 14; Lukas 22; Johannes 6). Dens ytre tegn er hvetebrødet og druevinen som innvielsens ord over – “Dette er mitt legeme, dette er mitt blod” – sies av presten som Kristi representant. Den indre nåde er Kristus selv, forfatteren av all nåde – “Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg, og jeg i ham.” [Johannes 6:56] Den katolske kirke lærer oss at eukaristen, selv om den fremdeles fremstår som brød og vin etter innvielse, virkelig er Kristi virkelige nærvær – hans legeme, blod, sjel og guddommelighet. (Trents råd, 13. sesjon)

Før vi går inn i evangeliene, la oss overveie noen få gammeltestamentlige forutinntatte eller typer eukarist. Den første foreshadowing er brød og vin som tilbys av presten, Melkisedek, i 1 Mosebok 14:18ff. Melkisedek brakte brød og vin, ikke for å spise lunsj med Abram, men for å ofre dem til Gud for Abram. Etterpå ga Abram ham en tiende (Gn 14:20). I Hebreerbrevet 5:10 skrev St. Paul at Gud utpekte Kristus som yppersteprest etter Melkisedeks orden. En annen type er Manna – brød fra himmelen – som matet israelittene under deres Utvandring (Ex 16:14-15). Jesus i Johannes 6:31-33 sammenligner seg med denne Manna. En tredje type er paschal lammet. Det paschal lammet skulle ofres til Gud. Dens kjød måtte spises hel (Ex 12:8) og denne skikken skulle praktiseres for alle generasjoner.

I Det nye testamente kalles Kristus “Vårt paskalske lam” [1 Kor 5:7]. I Rev. 5:6 blir Jesus referert til som “et Lam som står, som om det hadde blitt drept.” For katolikker er disse typene oppfylt i eukaristen.

En mektig evangelietekst for Kristi virkelige nærvær i eukaristen er Johannes 6:31-71. I dette avsnittet sa Jesus: “Jeg er det levende brød som kom ned fra himmelen” [Johannes 6:51]. Jesus sa videre:

“Virkelig, virkelig, jeg sier til deg … den som spiser mitt kjød og drikker Mitt blod, har evig liv, og jeg vil oppdra ham på den siste dag.” [Johannes 6:53-54]

I vers 52-59 gjentok Jesus denne undervisningen på fire forskjellige måter, mens hans publikum ble sinte. Mange av hans disipler klaget: “Dette er et vanskelig ordtak. hvem kan høre på det?” [Johannes 6:60] og forlot ham (Johannes 6:66). Selv da den sinte folkemengden og disiplene forlot ham, forandret ikke Jesus sin undervisning eller sa at han bare talte figurativt eller i lignelser. Hans svar til apostlene var: “Vil du også gå bort?” [Johannes 6:67] St. Peter svarte: “Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord. Og vi har trodd, og har blitt kjent med at du er Guds Hellige.” [Johannes 6:68-69]

Some Christians claim that Jesus in chapter 6 of John’s Gospel was speaking figuratively since He commonly spoke in parables while preaching to the crowds. However, this does not appear to be the case here; His audience took Him literally and became angry. No where in the Gospels do the crowds become angry when Christ taught in parables. After John 6:60, Jesus was no longer speaking to the crowds but speaking privately with His disciples (Mark 4:34). Still, they understood Him as before and many left Him. This reaction would be quite inappropriate if Christ were merely speaking in parables.

Christ instituted the Eucharist during the Last Supper (Matt 26:26-29; Mark 14:22-25; Luke 22:14-20). St. Paul in his Letter to the Corinthians also wrote about the Last Supper:

…that the Lord Jesus on the night when He was betrayed took bread, and when He had given thanks, He broke it, and said, “This is My Body which is for you. Do this in remembrance of Me.” [1 Cor 11:23-24; also see 1 Cor 10:16 on front panel]

Notice that in all four versions of the Last Supper, Jesus said: “This is My Body” and not “This represents (or symbolizes) My Body.” A few verses later, St. Paul also added:

Whoever, therefore, eats the bread or drinks the cup of the Lord in an unworthy manner will be guilty of profaning the Body and Blood of the Lord. Let a man examine himself, and so eat of the bread and drink of the cup. For any one who eats and drinks without discerning the body eats and drinks judgement upon himself. That is why many of you are weak and ill, and some have died. [1 Cor 11:27-30]

These words would be too strong, if the Eucharist were merely a symbol of Christ or merely a meal of ordinary bread and wine. People do not profane the Body of Christ by eating ordinary bread or wine.

The early Christians also had a Catholic understanding of the Eucharist. In The Didache – a 1st century catechism – the Apostles wrote:

Assemble on the Lord’s Day, and break bread and offer the Eucharist; but first make confession of your faults, so that your sacrifice may be a pure one. [The Didache 14:1; Early Christian Writings, (Penguin Classics, 1987) p. 197]

This is the same advice as given by St. Paul. Confessing ones sins in preparation would not be necessary, if the Eucharist were not a sacrifice or merely a symbol of Christ. In a letter written 110 A.D., St. Ignatius of Antioch warned the Smyrnaeans about the Docetes – gnostic heretics:

De (Docetes) har ingen omsorg for kjærlighet, ingen tanke for enken og foreldreløse, ingen i det hele tatt for de plagede, fangen, de sultne eller de tørste. De fraværende seg selv fra eukaristiske og offentlige bønner, fordi de ikke vil innrømme at eukaristen er det samme legemet til vår Frelser Jesus Kristus som led for våre synder … [Brev til Smyrnaeans 6-7; Ibid., s. 102]

St. John Chrysostom på 300-tallet under en preken sa dette om eukaristen:

Hvor mange av dere sier: “Jeg vil gjerne se hans ansikt, hans klær, hans sandaler.” Du ser ham, du rører ved ham, du spiser ham. Han gir seg selv til deg, ikke bare at du kan se ham, men også å være din mat og næring. [Sitat fra: John Laux, Mass and the Sacraments, (TAN, 1990) s. 43]

St. Justin Martyr på 100-tallet, mens St. Ambrose og St. Augustine på 300-tallet blant mange andre bar vitnesbyrd om Kristi virkelige nærvær i eukaristen.

Eukaristen, også kjent som det velsignede nadverden, er Jesu Kristi legeme, blod, sjel og guddommelighet. Når vi mottar eller forguder eukaristen under messen eller i løpet av den hellige timen, mottar og elsker vi faktisk Jesus Kristus selv. Jesus lovet å være med oss til tidenes ende (Mat 28:20), og hans løfte er spesielt oppfylt i eukaristen. Måtte Herren hjelpe oss å bedre realisere sin virkelig fantastiske gave til oss.

Publisert i EWTN av Fabio Loutfi, Master i åndelig teologi