Skip to content

Bibelens undervisning mot abort

Fr. Frank A. Pavone

Bibelen lærer tydelig at abort er galt. Denne undervisningen kommer frem på mange måter og av mange grunner. Noen påpeker at ordet “abort” ikke står i Bibelen, og det er sant. Likevel er læren om abort der.

Bibelen lærer tydelig at abort er galt. Denne undervisningen kommer frem på mange måter og av mange grunner. Noen påpeker at ordet “abort” ikke står i Bibelen, og det er sant. Likevel er læren om abort der. Slik er det med mange læresetninger. Ordet “treenighet” er ikke i Bibelen, men læren om treenigheten er der. Uansett, en person som vil fornekte læren om abort, ville fornekte det selv om ordet var der.

La oss se på noen av de bibelske årsakene til at abort, bevisst ødeleggelse av et barn i livmoren, er veldig feil.

1. Bibelen lærer at menneskeliv er forskjellig fra andre typer liv, fordi mennesker er skapt i Guds bilde.

Beretningene om skapelsen av mann og kvinne i 1. Mosebok (1 Mos 1:26-31; 2:4-25) forteller oss dette. “Gud skapte mennesket i sitt bilde, i det guddommelige bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem” (1. Mos. 1:27).

Ordet “skape” brukes tre ganger her, og understreker et spesielt kronen på verket i hele prosessen med å skape verden og alt i den. Mannen og kvinnen gis «herredømme» over alt annet i den synlige verden.

Ikke engang arvesynden tar bort Guds bilde i mennesker. St. James refererer til dette bildet og sier at på grunn av det bør vi ikke engang snakke stygt om hverandre. “Med (tungen) velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi mennesker som er skapt i Guds bilde … Dette burde ikke være slik, brødre” (Jakob 3:9-10).

Guds bilde! Dette er hva det vil si å være menneske! Vi er ikke bare en haug med celler som er tilfeldig kastet sammen av noen upersonlige krefter. Snarere reflekterer vi virkelig en evig Gud som kjente oss fra før vi ble skapt, og med hensikt kalte oss til å bli.

I kjernen av aborttragedien er spørsmålet reist i Salmene: “Herre, hva er mennesket at du bryr deg om ham, dødelig menneske som du husker ham på? … Med herlighet og ære kronet du ham og ga ham makt over dine henders gjerninger» (Sal 8:5-7).

Der er nøkkelen. Ikke bare skapte Gud oss, men han verdsetter oss. Bibelen forteller oss om en Gud som er vanvittig forelsket i oss, så mye at han ble en av oss og til og med døde for oss mens vi fortsatt fornærmet ham (se Rom 5:6-8). I møte med alt dette, kan vi si at mennesker er engangs, som en bil som er mer trøbbel enn den er verdt? “Gud lager ikke søppel.” Han dør ikke for søppel heller. Hvis du tror på Bibelen, må du tro at menneskelivet er hellig, mer hellig enn vi noen gang har forestilt oss!

2. Bibelen lærer at barn er en velsignelse.

Gud befalte våre første foreldre å “Vær fruktbare og formere seg” (1.Mos.1:28). Hvorfor? Gud selv er fruktbar. Kjærligheten renner alltid over i livet. Da den første moren fødte det første barnet, utbrøt hun: “Jeg har født en mann ved Herrens hjelp” (1 Mos 4:1). Herrens hjelp er avgjørende, for han har herredømme over menneskelivet og er dets opphav. Foreldre samarbeider med Gud for å frembringe liv. Fordi hele denne prosessen er under Guds herredømme, er det syndig å avbryte den. Profeten Amos fordømmer ammonittene “fordi de rev opp vordende mødre i Gilead” (Amos 1:13). “Sannelig, barn er en gave fra Herren, mors frukt er en lønn” (Salme 127:3).

3. Bibelen lærer at barnet i mors liv virkelig er et menneskebarn, som til og med har et forhold til Herren.

Uttrykket “unnfanget og født” brukes gjentatte ganger (se 1. Mos. 4:1, 17) og individet har samme identitet før som etter fødselen. «I synd unnfanget min mor meg», sier den angrende salmisten i Sl. 51:7. Det samme ordet brukes om barnet før og etter fødselen (“Brephos”, det vil si “spedbarn” brukes i Luk. 1:41 og Luk. 18:15.)

Gud kjenner det pre-fødte barnet. “Du strikket meg i min mors liv … heller ikke var min hud ukjent for deg da jeg ble skapt i det skjulte” (Sal 139:13,15). Gud hjelper og kaller også det pre-fødte barnet. “Du har vært min veileder siden jeg først ble dannet … fra min mors liv er du min Gud” (Sal.22:11-12). “Gud … fra min mors liv hadde skilt meg og kalt meg ved sin nåde” (St. Paulus til Galaterne 1:15).

4. Skriften fordømmer gjentatte ganger drap på uskyldige.

Dette kommer av alt som er sett så langt. Guds egen finger skriver i stein budet: «Du skal ikke drepe» (2Mo 20:13, 5 Mos 5:17) og Kristus bekrefter det på nytt (Matt 19:18 – legg merke til at Han nevner dette budet først. ) Åpenbaringsboken bekrefter at mordere ikke kan komme inn i himmelriket (Åp. 22:15).

Drap på barn er spesielt fordømt av Gud gjennom profetene. I landet Gud ga sitt folk å okkupere, hadde fremmede nasjoner for vane å ofre noen av barna sine i ild. Gud fortalte sitt folk at de ikke skulle få del i denne synden. De gjorde imidlertid, som Salme 106 forteller: «De blandet seg med nasjonene og lærte deres gjerninger … De ofret sine sønner og døtre til demoner, og de utøste uskyldig blod, blodet til sine sønner og sine døtre, som de ofret til Kanaans avguder og vanhelliget landet med blodsutgytelse» (Sal 106:35, 37-38). Denne synden med barneofring er faktisk nevnt som en av hovedårsakene til at kongeriket Israel ble ødelagt av assyrerne og folket ble ført i eksil. “De lemlestet sine sønner og døtre med ild … inntil Herren, i sin store vrede mot Israel, drev dem bort fra hans øyne” (2Kg 17:17-18). Ikke engang for «religionsfrihet» kan drap på barn tolereres.

5. Bibelen lærer at Gud er en rettferdighets Gud.

En rettferdighetshandling er en handling av intervensjon for de hjelpeløse, en forsvarshandling for de som er for svake til å forsvare seg selv. I forutsigelsen av Messias, sier Salme 72: “Rettferdighet skal blomstre i hans dager … for han skal redde den fattige når han roper og den nødlidende når han ikke har noen som hjelper seg” (Sal 72:7, 12) . Jesus Kristus er vår rettferdighet (1 Kor 1:30) fordi han reddet oss fra synd og død da vi ikke hadde noen å hjelpe (Se Rom 5:6, Ef 2:4-5).
Hvis Gud gjør rettferdighet for sitt folk, forventer han at hans folk skal gjøre rettferdighet for hverandre. “Vær barmhjertig som din himmelske Far er barmhjertig” (Luk. 6,36). «Gå og gjør det samme» (Luk 10:37). “Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg” (Matt 7:12). «Elsk hverandre» (Joh. 15:17).

Abort er det motsatte av disse læresetningene. Det er en reversering av rettferdigheten. Det er en ødeleggelse av de hjelpeløse snarere enn en redning av dem. Hvis Guds folk ikke griper inn for å redde dem hvis liv blir angrepet, så behager ikke folket eller tilber ham.

Gud sier gjennom Jesaja: «Tramp ikke lenger mine forgårder! Bring ikke flere verdiløse offergaver … Jeg avskyr dine høytider … Når du strekker ut hendene dine, lukker jeg øynene for deg; selv om du ber jo mer, vil jeg ikke hør. Hendene deres er fulle av blod! Vask dere rene … lær å gjøre godt. Gjør rettferdighet til ditt mål: retter opp de forurettede, hør den foreldreløses bønn, forsvar enken” (Jesaja 1:13-17).

De som tilber Gud, men støtter abort, faller i samme motsetning som Guds folk i gamle dager, og trenger å høre det samme budskapet.

6. Jesus Kristus ga spesiell oppmerksomhet til de fattige, de foraktede og de som resten av samfunnet betraktet som ubetydelige.

Han brøt ned de falske barrierene som folk satte opp mellom hverandre, og anerkjente i stedet det likeverdige menneskeverdet til ethvert individ, til tross for hva felles mening kan si. Derfor ser vi ham nå ut til barn til tross for apostlenes anstrengelser for å holde dem borte (Matt 19:13-15); til skatteoppkrevere og syndere til tross for de skriftlærdes innvendinger (Mark 2:16); til blinde til tross for mengden advarsler (Mt. 20:29-34); til en fremmed kvinne til tross for disiplenes fullstendige overraskelse og kvinnen selv (Joh 4:9, 27); til hedninger til tross for jødenes vrede (Mt. 21:41-46); og til de spedalske, til tross for deres isolasjon fra resten av samfunnet (Luk. 17:11-19).

Når det gjelder menneskeverd, visker Kristus ut distinksjoner. Paulus erklærer: “Det er verken jøde eller greker, det er verken slave eller fri, det er ikke mann og kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus” (Gal 3:28).

Vi kan på samme måte si: “Det er verken født eller ufødt.” Å bruke denne distinksjonen som grunnlag for livets verdi eller beskyttelsen man fortjener, er meningsløst og krenkende for alt Skriften lærer. De ufødte er den delen av samfunnet vårt som er mest neglisjert og diskriminert. Kristus selv har helt sikkert en spesiell kjærlighet til dem.

7. Skriften lærer oss å elske.

Johannes sier: “Dette er budskapet dere har hørt fra begynnelsen: Vi skal elske hverandre, i motsetning til Kain som tilhørte den onde og slaktet sin bror” (1. Joh. 3:11-12). Kjærlighet står i direkte kontrast til slakting. Å ta livet av en annen er å bryte kjærlighetens bud. Å unnlate å hjelpe de i nød og fare er også å unnlate å elske.

Kristus lærer dette tydelig i lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10:25-37), i historien om den rike mannen og Lasarus (Luk 16:19-31) og mange andre steder. Ingen gruppe mennesker er i mer alvorlig fare enn guttene og jentene i livmoren. “Hvis noen … ser en bror i nød og nekter ham medfølelse, hvordan kan Guds kjærlighet forbli i ham?” (1 Joh 3:17).

8. Livet er seirende over døden.

Dette er et av Skriftens mest grunnleggende temaer. Livets seier er forutsagt i løftet om at slangens hode, gjennom hvem døden kom inn i verden, skulle bli knust (se 1. Mos. 3:15).

Fr. Frank A. Pavone: “The Bible’s Teaching Against Abortion.” Priests for Life (www.priestsforlife.org)

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne