februar 1994 våget mor Theresa å snakke sitt sinn og hjerte om retten til liv. Her er teksten til hennes uforglemmelige adresse.

På den siste dagen vil Jesus si til dem på sin høyre hånd: “Kom, gå inn i riket. For jeg var sulten og du ga meg mat, jeg var tørst og du ga meg drikke, jeg var syk og du besøkte meg.” Da vil Jesus vende seg til dem på venstre hånd og si: “Gå bort fra meg fordi jeg var sulten og du ikke matet meg, jeg var tørst og du ga meg ikke til å drikke, jeg var syk og du besøkte meg ikke.” Disse vil spørre ham: “Når så vi deg sulten, tørst eller syk og kom ikke til din hjelp?” Og Jesus vil svare dem: “Uansett hva du forsømte å gjøre mot en av disse minst av disse, så forsømte du ikke å gjøre mot meg!”

Når vi har samlet oss her for å be sammen, tror jeg det vil bli vakkert hvis vi begynner med en bønn som uttrykker veldig godt hva Jesus ønsker at vi skal gjøre i det minste. Frans av Assisi forsto veldig godt disse ordene om Jesus, og hans liv er veldig godt uttrykt ved en bønn. Og denne bønnen, som vi sier hver dag etter det hellige nattverd, overrasker meg alltid veldig mye, fordi det er veldig passende for hver enkelt av oss. Og jeg lurer alltid på om for 800 år siden da St. Francis levde, hadde de de samme vanskelighetene som vi har i dag. Jeg tror at noen av dere allerede har denne fredens bønn – så vi vil be den sammen.

La oss takke Gud for den muligheten han har gitt oss i dag til å ha kommet hit for å be sammen. Vi har kommet hit spesielt for å be om fred, glede og kjærlighet. Vi blir minnet på at Jesus kom for å bringe de gode nyhetene til de fattige. Han hadde fortalt oss hva som var den gode nyheten da han sa: “Min fred drar jeg med dere, min fred gir jeg dere.” Han kom ikke for å gi verdens fred, og det er bare det at vi ikke plager hverandre. Han kom for å gi fred i hjertet som kommer av å elske – fra å gjøre godt mot andre.

Og Gud elsket verden så høyt at han ga sin sønn – det var en gave. Gud ga sin sønn til Jomfru Maria, og hva gjorde hun med ham? Så snart Jesus kom inn i Marias liv, gikk hun straks i hast for å gi de gode nyhetene. Og da hun kom inn i huset til sin fetter Elizabeth, forteller Skriften oss at det ufødte barnet – barnet i Elizabeths liv – hoppet av glede. Mens han fortsatt var i Marias liv – brakte Jesus fred til døperen Johannes som hoppet av glede i Elizabeths liv.

Og som om det ikke var nok, som om det ikke var nok til at Gud Sønnen skulle bli en av oss og bringe fred og glede mens han fortsatt var i Marias liv, døde Jesus også på korset for å vise denne større kjærligheten. Han døde for deg og for meg, og for den spedalske og for den mannen som døde av sult og den nakne personen som lå på gaten, ikke bare av Calcutta, men av Afrika, og overalt. Våre søstre tjener disse fattige menneskene i 105 land over hele verden. Jesus insisterte på at vi elsker hverandre slik han elsker hver og en av oss. Jesus ga sitt liv for å elske oss, og han forteller oss at vi også må gi det som trengs for å gjøre godt mot hverandre. Og i evangeliet sier Jesus veldig tydelig: “Elsk slik jeg har elsket deg.”

Jesus døde på korset fordi det var det som måtte til for at han skulle gjøre godt mot oss – for å frelse oss fra vår egoisme i synd. Han ga opp alt for å gjøre Faderens vilje – for å vise oss at vi også må være villige til å gi opp alt for å gjøre Guds vilje – å elske hverandre slik han elsker hver enkelt av oss. Hvis vi ikke er villige til å gi det som trengs for å gjøre godt mot hverandre, så er synd fortsatt i oss. Derfor må vi også gi til hverandre til det gjør vondt.

Det er ikke nok for oss å si: “Jeg elsker Gud,” men jeg må også elske naboen min. St. John sier at du er en løgner hvis du sier at du elsker Gud og ikke elsker naboen din. Hvordan kan du elske Gud som du ikke ser, hvis du ikke elsker din neste som du ser, hvem du rører ved, som du bor sammen med? Og så er det veldig viktig for oss å innse at kjærlighet, for å være sann, må gjøre vondt. Jeg må være villig til å gi det som trengs for ikke å skade andre mennesker, og faktisk å gjøre godt mot dem. Dette krever at jeg er villig til å gi til det gjør vondt. Ellers er det ikke ekte kjærlighet i meg, og jeg bringer urettferdighet, ikke fred, til de rundt meg.

Det såret Jesus å elske oss. Vi har blitt skapt i hans bilde for større ting, å elske og bli elsket. Vi må “ta på oss Kristus” som Skriften forteller oss. Og så har vi blitt skapt til å elske slik han elsker oss. Jesus gjør seg selv til den sultne, den nakne, den hjemløse, den uønskede, og han sier: “Du gjorde det mot meg.” På den siste dagen vil han si til dem til høyre for ham: “Uansett hva du gjorde med de minste av disse, gjorde du mot meg, og han vil også si til dem til venstre, uansett hva du forsømte å gjøre for de minste av disse, så forsømte du å gjøre det for meg.”

Da han døde på korset, sa Jesus: “Jeg tørster.” Jesus tørster etter vår kjærlighet, og dette er alles tørst, både fattige og rike. Vi tørster alle etter andres kjærlighet, at de går ut av veien for å unngå å skade oss og gjøre godt mot oss. Dette er betydningen av sann kjærlighet, å gi til det gjør vondt.

Jeg kan aldri glemme opplevelsen jeg hadde med å besøke et hjem hvor de holdt alle disse gamle foreldrene til sønner og døtre som nettopp hadde satt dem inn på en institusjon og glemt dem – kanskje. Jeg så at i det hjemmet hadde disse gamle menneskene alt – god mat, komfortabelt sted, TV, alt, men alle så mot døren. Og jeg så ikke en eneste med et smil om munnen. Jeg vendte meg til søster og spurte: “Hvorfor ser disse menneskene som har all trøst her, hvorfor ser de alle mot døren? Hvorfor smiler de ikke?”

Jeg er så vant til å se smilene på vårt folk, selv de døende smiler. Og søster sa: “Dette er slik det er nesten hver dag. De forventer, de håper at en sønn eller datter vil komme for å besøke dem. De er såret fordi de er glemt.” Og se, denne forsømmelsen av kjærlighet bringer åndelig fattigdom. Kanskje i vår egen familie har vi noen som føler seg ensomme, som føler seg syke, som føler seg bekymret. Er vi der? Er vi villige til å gi til det gjør vondt for å være sammen med familiene våre, eller setter vi våre egne interesser først? Dette er spørsmålene vi må stille oss selv, spesielt når vi begynner i år av familien. Vi må huske at kjærligheten begynner hjemme, og vi må også huske at ‘menneskehetens fremtid går gjennom familien.’

Jeg ble overrasket i Vesten over å se så mange unge gutter og jenter som ble gitt til stoff. Og jeg prøvde å finne ut hvorfor. Hvorfor er det slik, når de i Vesten har så mange flere ting enn de i Østen? Og svaret var: ‘Fordi det ikke er noen i familien som mottar dem.’ Våre barn er avhengige av oss for alt – deres helse, ernæring, deres sikkerhet, deres komme til å kjenne og elske Gud. For alt dette ser de på oss med tillit, håp og forventning. Men ofte er far og mor så opptatt at de ikke har tid til barna sine, eller kanskje de ikke engang er gift eller har gitt opp ekteskapet. Så barna deres går ut på gatene og blir involvert i narkotika eller andre ting. Vi snakker om kjærlighet til barnet, som er kjærlighet og fred må begynne. Dette er de tingene som bryter freden.

Men jeg føler at den største ødeleggeren av fred i dag er abort, fordi det er en krig mot barnet, et direkte drap på det uskyldige barnet, mord av moren selv. Og hvis vi aksepterer at en mor kan drepe selv sitt eget barn, hvordan kan vi fortelle andre mennesker at de ikke skal drepe hverandre? Hvordan overtaler vi en kvinne til ikke å ta abort? Som alltid må vi overtale henne med kjærlighet, og vi minner oss selv om at kjærlighet betyr å være villig til å gi til det gjør vondt. Jesus ga til og med sitt liv for å elske oss. Så, moren som tenker på abort, bør bli hjulpet til å elske, det vil si å gi til det gjør vondt hennes planer, eller hennes fritid, for å respektere barnets liv. Faren til det barnet, hvem han enn er, må også gi til det gjør vondt.

Ved abort lærer moren ikke å elske, men dreper selv sitt eget barn for å løse sine problemer. Og ved abort blir den faren fortalt at han ikke trenger å ta noe ansvar i det hele tatt for barnet han har brakt til verden. Faren vil sannsynligvis sette andre kvinner i samme trøbbel. Så abort fører bare til mer abort. Ethvert land som aksepterer abort lærer ikke sitt folk å elske, men å bruke vold for å få det de vil ha. Dette er grunnen til at den største ødeleggeren av kjærlighet og fred er abort.

Mange mennesker er veldig, veldig opptatt av Indias barn, med Afrikas barn der ganske mange dør av sult, og så videre. Mange mennesker er også bekymret for all volden i dette store landet i USA. Disse bekymringene er veldig gode. Men ofte er ikke de samme menneskene opptatt av de millioner som blir drept av sine egne mødres bevisste beslutning. Og det er dette som er den største ødeleggeren av fred i dag – abort som bringer folk til en slik blindhet.

Og for dette appellerer jeg i India, og jeg appellerer overalt – “La oss bringe barnet tilbake.” Barnet er Guds gave til familien. Hvert barn er skapt i Guds spesielle bilde og likhet for større ting – å elske og bli elsket. I dette familieåret må vi bringe barnet tilbake til sentrum for vår omsorg og bekymring. Dette er den eneste måten vår verden kan overleve på fordi våre barn er det eneste håpet for fremtiden. Når eldre mennesker blir kalt til Gud, er det bare deres barn som kan ta sine plasser.

Men hva sier Gud til oss? Han sier: “Selv om en mor kunne glemme barnet sitt, vil jeg ikke glemme deg. Jeg har skåret deg i håndflaten min.” Vi er skåret ut i hans håndflate. dette ufødte barnet har blitt skåret ut i Guds hånd fra unnfangelsen og kalles av Gud til å elske og bli elsket, ikke bare nå i dette liv, men for alltid. Gud kan aldri glemme oss.

Jeg skal fortelle deg noe vakkert. Vi bekjemper abort ved adopsjon – ved å ta vare på moren og adopsjon for hennes baby. Vi har reddet tusenvis av liv. Vi har sendt beskjed til klinikkene, til sykehusene og politistasjonene: “Vær så snill å ikke ødelegge barnet; vi vil ta barnet.” Så vi har alltid noen som forteller mødrene i trøbbel: “Kom, vi vil ta vare på deg, vi vil få et hjem for barnet ditt.” Og vi har en enorm etterspørsel fra par som ikke kan få barn – men jeg gir aldri et barn til et par som har gjort noe for ikke å få barn. Jesus sa: “Enhver som mottar et barn i mitt navn, mottar meg.” Ved å adoptere et barn mottar disse parene Jesus, men ved å abortere et barn nekter et par å ta imot Jesus.

Vær så snill, ikke drep barnet. Jeg vil ha barnet. Gi meg barnet. Jeg er villig til å akseptere ethvert barn som vil bli avbrutt og gi det barnet til et ektepar som vil elske barnet og bli elsket av barnet. Bare fra våre barns hjem i Calcutta har vi reddet over 3000 barn fra abort. Disse barna har brakt slik kjærlighet og glede til sine adopterende foreldre og har vokst opp så full av kjærlighet og glede.

Jeg vet at par må planlegge familien sin, og for det er det naturlig familieplanlegging. Måten å planlegge familien på er naturlig familieplanlegging, ikke prevensjon. Ved å ødelegge kraften i å gi liv, gjennom prevensjon, gjør en mann eller kone noe mot seg selv. Dette vender oppmerksomheten mot seg selv, og så ødelegger det kjærlighetens gaver i ham eller henne. I kjærlighet må mannen og kona rette oppmerksomheten mot hverandre som skjer i naturlig familieplanlegging, og ikke til seg selv, som skjer i prevensjon. Når den levende kjærligheten er ødelagt av prevensjon, følger abort veldig enkelt.

Jeg vet også at det er store problemer i verden – at mange ektefeller ikke elsker hverandre nok til å praktisere naturlig familieplanlegging. Vi kan ikke løse alle problemene i verden, men la oss aldri bringe inn det verste problemet av alle, og det er å ødelegge kjærligheten. Og det er dette som skjer når vi ber folk om å praktisere prevensjon og abort.

De fattige er veldig flotte mennesker. De kan lære oss så mange vakre ting. En gang kom en av dem for å takke oss for å undervise i hennes naturlige familieplanlegging og sa: “Dere som har praktisert kyskhet, dere er de beste menneskene til å lære oss naturlig familieplanlegging fordi det ikke er noe mer enn selvkontroll ut av kjærlighet til hverandre.” Og det denne stakkars personen sa er veldig sant. Disse stakkarene har kanskje ingenting å spise, kanskje de ikke har et hjem å bo i, men de kan fortsatt være flotte mennesker når de er åndelig rike.

Når jeg plukker opp en person fra gaten, sulten, gir jeg ham en tallerken ris, et stykke brød. Men en person som er utestengt, som føler seg uønsket, ukjærlig, livredd, personen som har blitt kastet ut av samfunnet – at åndelig fattigdom er mye vanskeligere å overvinne. Og abort, som ofte følger av prevensjon, bringer et folk til å være åndelig fattig, og det er den verste fattigdommen og den vanskeligste å overvinne.

De som er vesentlig fattige kan være veldig fantastiske mennesker. En kveld gikk vi ut og hentet fire personer fra gaten. Og en av dem var i en forferdelig tilstand. Jeg sa til søstrene: “Du tar deg av de tre andre. Jeg vil ta meg av den som ser verre ut.” Så jeg gjorde for henne alt min kjærlighet kan gjøre. Jeg la henne i senga, og det var et så vakkert smil i ansiktet hennes. Hun tok tak i hånden min, da hun bare sa ett ord: “takk” – og hun døde.

Jeg kunne ikke unngå å undersøke samvittigheten min før henne. Og jeg spurte: “Hva ville jeg si hvis jeg var i hennes sted?” Og svaret mitt var veldig enkelt. Jeg ville ha prøvd å trekke litt oppmerksomhet til meg selv. Jeg ville ha sagt: “Jeg er sulten, jeg dør, jeg er kald, jeg har det vondt,” eller noe. Men hun ga meg mye mer – hun ga meg sin takknemlige kjærlighet. Og hun døde med et smil om munnen. Så var det mannen vi plukket opp fra avløpet, halvt spist av ormer, og etter at vi hadde brakt ham til hjemmet, sa han bare: “Jeg har levd som et dyr på gaten, men jeg kommer til å dø som en engel, elsket og tatt vare på.” Så, etter at vi hadde fjernet alle ormene fra kroppen hans, sa han bare med et stort smil: “Søster, jeg skal hjem til Gud” – og han døde. Det var så vidunderlig å se storheten til den mannen som kunne snakke slik uten å skylde på noen, uten å sammenligne noe. Lik en engel – dette er storheten til mennesker som er åndelig rike selv når de er vesentlig fattige.

Vi er ikke sosialarbeidere. Vi gjør kanskje sosialt arbeid i noen menneskers øyne, men vi må være kontemplative i verdens hjerte. For vi må bringe Guds nærvær inn i din familie, for familien som ber sammen, forblir sammen. Det er så mye hat, så mye elendighet, og vi med vår bønn, med vårt offer, begynner hjemme. Kjærlighet begynner hjemme, og det er ikke hvor mye vi gjør, men hvor mye kjærlighet vi legger inn i det vi gjør.

Hvis vi er kontemplative i verdens hjerte med alle dens problemer, kan disse problemene aldri fraråde oss. Vi må alltid huske hva Gud forteller oss i Skriften: “Selv om en mor kunne glemme barnet i sitt liv” – noe umulig, men selv om hun kunne glemme – “Jeg vil aldri glemme deg.”
Så her snakker jeg med deg. Jeg vil at du skal finne de fattige her, akkurat i ditt eget hjem først. Og begynn å elske der. Vær så gode nyheter for ditt eget folk først. Og finn ut om naboene dine. Vet du hvem de er?

Jeg hadde den mest ekstraordinære opplevelsen av kjærlighet til naboen med en hinduistisk familie. En gentleman kom til huset vårt og sa: “Mor Teresa, det er en familie som ikke har spist så lenge. Gjør noe.” Så jeg tok litt ris og dro dit med en gang. Og jeg så barna – deres øyne skinner av sult. Jeg vet ikke om du noen gang har sett sult. Men jeg har sett det veldig ofte. Og familiens mor tok risen jeg ga henne og gikk ut. Da hun kom tilbake, spurte jeg henne: “Hvor ble det av deg? Hva gjorde du?” Og hun ga meg et veldig enkelt svar: “De er også sultne.” Det som slo meg var at hun visste – og hvem er de? En muslimsk familie – og hun visste det. Jeg tok ikke med mer ris den kvelden fordi jeg ville at de, hinduer og muslimer, skulle nyte gleden av å dele.

Men det var disse barna, utstrålende glede, som delte gleden og freden med sin mor fordi hun hadde kjærlighet til å gi til det gjør vondt. Og du ser at det er her kjærligheten begynner – hjemme i familien.

Så, som dette familieeksempelet viser, vil Gud aldri glemme oss, og det er noe du og jeg alltid kan gjøre. Vi kan bevare gleden ved å elske Jesus i vårt hjerte og dele denne gleden med alt vi kommer i kontakt med. La oss gjøre det ene punktet – at intet barn vil bli uønsket, ukjærlig, ufølsomt for eller drept og kastet bort. Og gi til det gjør vondt – med et smil.

Fordi jeg snakker så mye om å gi med et smil, spurte en gang en professor fra USA meg: “Er du gift?” Og jeg sa: “Ja, og jeg synes det noen ganger er veldig vanskelig å smile til min ektefelle Jesus, fordi han kan være svært krevende – noen ganger.” Dette er virkelig noe sant. Og det er her kjærligheten kommer inn – når den er krevende, og likevel kan vi gi den med glede.

Noe av det mest krevende for meg er å reise overalt – og med publisitet. Jeg har sagt til Jesus at hvis jeg ikke drar til himmelen for noe annet, vil jeg komme til himmelen for alle reiser med all publisitet, fordi det har renset meg og ofret meg og gjort meg virkelig klar til å gå til himmelen.

Hvis vi husker at Gud elsker oss, og at vi kan elske andre slik han elsker oss, da kan Amerika bli et tegn på fred for verden. Herfra må et tegn på omsorg for de svakeste av de svake – det ufødte barnet – gå ut til verden. Hvis du blir et brennende lys av rettferdighet og fred i verden, så vil du virkelig være tro mot hva grunnleggerne av dette landet sto for. Gud velsigne deg!