Kirken har alltid fordømt abort
av Fr. William Saunders

Den romersk-katolske kirke har konsekvent fordømt abort – den direkte og målrettede ta av livet til det ufødte barnet. I prinsippet tror katolske kristne at alt liv er hellig fra unnfangelse til naturlig død, og å ta uskyldig menneskeliv, enten født eller ufødte, er moralsk galt. Kirken underviser: “Menneskelivet er hellig fordi det fra begynnelsen innebærer Guds kreative handling, og det forblir for alltid i et spesielt forhold til Skaperen, som er dens eneste ende. Gud alene er livets Herre fra begynnelsen til slutten: ingen kan under noen omstendigheter kreve seg retten direkte til å ødelegge et uskyldig menneske” (“Donum vitae,” 5).

Respekten for livets hellighet i livmoren stammer fra kristendommens jødiske røtter. Den gamle jødiske verden var mye forskjellig fra de omkringliggende kulturene i Palestina hvor infanticide, spedbarnsoffer og abort ikke var uvanlig, og i noen tilfeller utbredt. For det jødiske folket i disse tider og ortodokse jøder til denne dag, har alt menneskeliv som forfatter den Ene Gud hvis kreative kraft produserer barnet i mors liv og bringer det steg for steg til fullt liv. Den gammeltestamentlige åpenbaringen, som Kirken arvet og aksepterte, gir klare bevis på at livet i livmoren ble ansett som hellig. Moses proklamerte: “Når du lytter til Herrens røst, din Gud, vil alle disse velsignelsene komme over deg og overvelde deg: Måtte du bli velsignet i byen og velsignet i landet! Velsignet være frukten av ditt liv, produktene av din jord og avkom av ditt husdyr, spørsmålet om dine flokker og unge av dine flokker! Velsignet være kornbeholderen din og eltebollen din! Måtte du bli velsignet når du kommer inn og velsignet når du går ut!” (Dt 28:2-6). Engelen fortalte Sampsons mor: “Når det gjelder sønnen du vil unnfange og bære, skal ingen barberhøvel røre ved hans hode, for denne gutten skal innvies til Gud fra livmoren” (Jgs 13:5). Job sa: “Gjorde ikke han som skapte meg i livmoren ham? Var det ikke det samme mot oss før fødselen? (Jb 31:15). I Salme 139:13 ber vi: “Dere har virkelig dannet mitt innerste vesen. du strikker meg i min mors livmor.”

Det gamle testamente vitner også om hvordan Gud spesielt hadde markert enkeltpersoner for en viktig lederrolle fra det aller første øyeblikk av sitt liv: “Elsket av sitt folk, kjære til sin Skaper, viet fra sin mors liv, innviet til Herren som profet, var Samuel, dommeren og presten” (Sir 46:13). Profeten Jesaja proklamerte: “Hør meg, O kystland, lytt, fjerne folk. Herren kalte meg fra fødselen, fra min mors liv han ga meg mitt navn. Han laget av meg skarpt kantet sverd og skjulte meg i skyggen av armene hans. Han gjorde meg til en polert pil; i hans quiver gjemte han meg. Du er min tjener, sa han til meg, Israel, som jeg viser min herlighet gjennom. Selv om jeg trodde jeg hadde slitnet forgjeves, og for ingenting, brukte min styrke ubrukelig, men min belønning er med Herren, så er min kompensasjon med min Gud. For nå har Herren talt som dannet meg som sin tjener fra livmoren, så Jakob kan bli ført tilbake til ham og Israel samlet til ham, og jeg blir gjort strålende i Herrens øyne, og min Gud er nå min styrke!” (Er 49:1-5). På samme måte mintes profeten Jeremia: “Herrens ord kom til meg slik: Før jeg dannet deg i livmoren, kjente jeg deg, før du ble født, viet jeg deg, en profet til nasjonene jeg utnevnte deg til” (Jer 1:4-5).

Gitt, noen senere rabbinske tolkninger tillot unntak for abort, men det var ingen konsekvent eller rådende begrunnelse. Den overordnede jødiske undervisningen opprettholdt det ufødte barnets hellighet.

Den gresk-romerske verden på vår Herres tid og der kristendommen vokste tillot abort og barndom. I romersk lov ble de to handlingene egentlig ikke skilt fordi et spedbarn ikke hadde juridisk status før akseptert av pater familias, familiens leder; inntil det ble akseptert, var spedbarnet en ikke-person som kunne bli ødelagt. I noen deler av Romerriket var abort og spedbarn så utbredt at reproduksjonsraten var under nullvekstnivået. (Trist å si at de fleste europeiske land står overfor en lignende situasjon i dag på grunn av prevensjon og abort.)

Nevertheless, the Christians upheld the sanctity of the life of the unborn child, not only because of the Old Testament revelation as cited but also because of the mystery of the incarnation. The early Christians, as we still do, believed that Mary had conceived by the power of the Holy Spirit, and through her, Jesus Christ — second person of the Holy Trinity, consubstantial with the Father, and true God — became also true man. No faithful Christian would ever deny that Jesus was a true person whose life was sacred from the first moment of His conception in the womb of His blessed Mother Mary.

The story of the visitation further attests to the sanctity of life in the womb and the personhood of the unborn child: “Thereupon Mary set out, proceeding in haste into the hill country to a town of Judah, where she entered Zechariah’s house and greeted Elizabeth. When Elizabeth heard Mary’s greeting, the baby leapt in her womb. Elizabeth was filled with the Holy Spirit, and cried out in a loud voice: ‘Blest are you among women and blest is the fruit of your womb. But who am I that the mother of my Lord should come to me? The moment your greeting sounded in my ears, the baby leapt in my womb for joy. Blest is she who trusted that the Lord’s words to her would be fulfilled’” (Lk 1:39-45).

Given the revelation of the Old and New Testaments, with special emphasis on the mystery of the incarnation, the Roman Catholic Church has condemned the practice of abortion. Several examples of teaching which span the first three hundred years of our Church include the following: The “Didache” (“The Teachings of the Twelve Apostles,” c. 80 A.D.) asserted, “You shall not procure abortion. You shall not destroy the newborn child.” The “Epistle of Barnabas” (138) also condemned abortion. Athenagoras (177) in his “A Plea on Behalf of Christians” (a defense against paganism) emphasized that Christians consider as murderers those women who take medicines to procure an abortion; he condemns the killer of children, including those still living in their mother’s womb, “where they are already the object of the care of divine providence.” Tertullian, (197) in his “Apologeticum” likewise asserted, “To prevent birth is anticipated murder; it makes little difference whether one destroys a life already born or does away with it in its nascent stage. The one who will be man is already one.” In the year 300, the Council of Elvira, a local church council in Spain, passed specific legislation condemning abortion (Canon 63).

Etter legaliseringen av kristendommen i 313 forble fordømmelsen mot abort. For eksempel uttaler St. Basil i et brev til biskop Amphilochius (374) tydelig Kirkens undervisning: “En kvinne som bevisst har ødelagt et foster, må betale straffen for mord” og “De som også gir narkotika som forårsaker aborter, er mordere selv, så vel som de som mottar giften som dreper fosteret.”

Mens mange andre eksempler kan tilbys, er hovedpoenget at den romersk-katolske kirken fra begynnelsen konsekvent har opprettholdt helligheten i det ufødte barnets liv og fordømt handlingen med direkte abort. Å motsette seg denne undervisningen motsier åpenbaringen av Hellig Skrift og kristen tradisjon. Som vår nasjon markerer årsdagen for den tragiske Høyesterett avgjørelsen, Roe v. Wade, vi som katolske kristne må be om en forandring i hjertet i alle borgere og modig undervise og forsvare menneskelivets hellighet, spesielt for de forsvarsløse, uskyldige ufødte barna.

Kilde: Rev. William Saunders, “Kirken har alltid fordømt abort.” Arlington Katolske Herald (www.catholicherald.com/