Skip to content

p. Erik Andreas om pave emeritus Benedikt XVI

Av kapellan Erik Andreas Holth, St Paul menighet

Vi har ventet på nyheten, så den kommer ikke uventet og som et sjokk. Nyheten om pave emeritus Benedikt 16. nå er død, skaper likevel en tomhet hos mange av oss som har sett ham som skarpskodd teolog, bayersk biskop, kardinal og prefekt for Troskongregasjonen og så årene som pave Benedikt 16. og de siste årene som pave emeritus.

Han har liksom vært tilstede hele tiden i de årene jeg har forholdt meg til tro og kirkeliv; i bakgrunnen som prefekt og de siste årene som pave emeritus, eller som residerende pave på Peters stol. Derfor skaper hans død en tomhet og baner vei for spørsmålet: Hva nå?

Han døde den siste morgenen i det gamle året.  Noen vil kanskje hevde at det var dette som også kjennetegnet på hans teologi; tanker for fortiden, det som vi må legge bak oss i vårt ønske om kirkelig fremskritt og en reell oppdatering av Kirkens tro og lære.

Da Joseph Ratzinger gikk inn i konklave for å velge ny pave etter pave St. Johannes Paul 2. gikk selvsagt diskusjonene høyt, ikke minst i den sekulære presse: Ble det valgt en ny, konservativ pave, eller en pave som kunne åpne opp og lufte ut etter årene med mange opplevde som en konservativ, polsk pave? Flere mennesker ble intervjuet mens kardinalene i bønn og ved valgrunder skulle velge den polske paves etterfølger; blant annet en prest. Han håpet at prefekten for troskongregasjonen skulle velges. I et forsøk på å sette presten i bås, kommenterte journalisten: «Men du er vel selv å regne for konservativ?» Da svarte presten: «Jeg er ikke konservativ, men katolikk».

Prestens svar treffer spikeren på hodet, også når pave emeritus Benedikt 16. skal beskrives: Begrep som «liberal» og «konservativ» er ikke teologiske, men politiske begrep. De passer ikke som beskrivelser av en teolog som Joseph Ratzinger. Få moderne teologer har vel til de grader blitt forsøkt plassert i en slik bås som ham som skulle lede Den katolske kirke som pave Benedikt 16.  Få moderne teologer har likevel vært vanskeligere å karakterisere med slike begreper. Som teolog, bidragsyter og rådgiver under 2. Vatikankonsil, som biskop, prefekt og pave, har hans teologi og tanke utviklet seg, men ikke endret karakter. Få teologer innen Den katolske kirke har som ham tatt opp tråden etter St. John Henry Newman i argumentasjonen mot teologisk liberalisme og for tanken om at Kirkens tro, lære og liturgi utvikles i kontinuitet med det som alltid har vært trodd og hvordan troen har vært feiret.

Som teologisk rådgiver under siste konsil, var Joseph Ratzinger med på å formulere innholdet i dokumentene som konsilfedrene skulle diskutere og stemme over.  I møte med teologer som Hans Küng og andre teologer som tolket konsilet først og fremst som et brudd med Kirkens overlevering, fremholdt den unge, tyske teologen dokumentene fra kirkemøtet som skrifter i kontinuitet med Kirkens tro og lære fra før konsilet fant sted. Det var ikke innholdet i troen som var endret, men måten Kirken presenterte troen på!  Teologi, tro og liturgi som kontinuitet var noe Ratzinger forfektet og forsvarte  som teolog, prefekt og pave.

Å lese det pave emeritus Benedikt har skrevet, er å bli ført inn i enheten mellom den skarpsindige tanke og en teologi som også reflekterer moderne forskning , men innholdet i det som skrives bærer bønnens og meditasjonens preg. Det gjelder de tre rundskrivene (ensyklikaer) han skrev som pave (den fjerde, Lumen Fidei, skrev han sammen med pave Frans og ble utgitt av ham), boken Innføring i kristendommen og boken om Kirkens liturgi; Liturgiens ånd: Alle er de skrevet med fagteologens ekspertise, filosofens klare tanke, men også hyrdens røst, den som gjennom bønn og meditasjon bærer gjenklangen til Overhyrden – Kristus.

Erkebiskop Gänswein peker i intervjuet at av hele Benedikts teologiske arvegods, er det de tre Jesus-bøkene hans som vil stå seg for fremtiden. Den Jesus-bok Ratzinger ønsket å skrive, ble til en triologi.  I et lengre avsnitt peker erkebiskop Gänswein på hvordan Benedikt ved å skrive om Jesus i presens får anskueliggjort at Jesus er virkelig i dag, at han lever og vil ha innflytelse på vår tro – som for Kirkens tro.  Denne troen var det som preget pave emeritus Benedikts egen tro, den foreldrene hans formidlet ham og hans to søsken, ble næret gjennom de som ble hans åndelige lærere og fordypet gjennom studiene. Som erkebiskopen poengterer i intervjuet:

Jeg hadde alltid inntrykk av  – og jeg tror ikke jeg var den eneste – at det han sa som professor, biskop, erkebiskop og kardinal Ratzinger eller pave Benedikt – ikke var noe han sa i kraft av embetet, men det var så å si «kjøtt av hans eget kjøtt». Det var det han trodde og som han ønsket å videreformidle, så flammen kunne bringes videre til andre og fortsatte å brenne lysende.

Erkebiskopen peker med disse ordene på at det var forkynnelsen av troen og forsvaret av Evangeliet som var det sentrale i pave Benedikts pontifikat.  I forsvaret av Evangeliet, følger advarselen mot relativismen og vekten på enheten mellom tro og fornuft; to emner som erkebiskop Gänswein peker på i intervjuet.

I tobindsbiografien av Peter Seewald om pave Benedikt (A Life, volum 1 og 2), peker han på hvordan siste del av Benedikts pontifikat var preget av angrep fra særlig den sekulære presse, men også fra ulik kirkelig hold. Det samme skjedde under hans tid som «panserkardinal» i hans tjeneste som prefekt for troskongregasjonen og Pave Johannes Paul IIs høyre hånd. Som Gänswein i intervjuet, peker også Seewald på det som ofte ble et kontrast mellom hvordan Benedikt ble presentert i pressen og det kardinalen og senere paven virkelig stod for og hva han sa og formidlet. Som Den gode hyrde ble «et motsigelsens tegn», er dette også ofte noe som gjelder den og dem som i Den gode hyrdes navn og som hans vikar på jorden.

På tross av dette og flere ganger på tross av egne ønsker, var Benedikt 16. trofast i det kall og for de oppgaver han ble gitt. Han preget kallet med sin personlighet og fylte det med sitt intellekt og evnen Kirkens Herre hadde gitt ham til å formulere troens overleverte sannhet på en troverdig og trosstyrkende måte.

Allmektige og miskunnsrike Gud, du som gir dine tjenere deres rettferdige lønn, vi ber deg; forbarm deg over vår pave emeritus Benedikt 16. som du gjorde til Peters etterfølger og din Kirkes hyrde. La din nådes og miskunns mysterier som han trofast forvaltet på jorden, bli ham en kilde til evig glede. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne