Om tusener faller ved din side

Fra den sjette av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett. 

Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri

Fall kan gjøre oss ydmyke når vi er oppblåst av hovmod, og vise Guds frelsende kraft. De kan bli milepæler på en personlig frelsesvei, som vi senere kan minnes med takknemlighet.

Men vi kan ikke tillate oss å være naive. Ikke alle fall ender i jubel. Det finnes fall som bærer en helvetes eim, som knuser den skyldige og etterlater ruiner i sitt kjølvann. Og dette kjølvannet er ofte både bredt og langt – og river med seg mange uskyldige. Vi trenger sinnsstyrke for, sammen med Bernhard, å nærme oss verset i Salme 90 (91) som begynner: «Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd …»

Ingenting har skadet Kirken mer tragisk – og i større grad undergravd vårt vitnesbyrd – enn den korrupsjon som har vokst frem i vårt eget hus. Kirkens alvorligste krise er ikke fremkalt av sekulær motstand, men av kirkelig korrupsjon. Sårene som er påført, vil ta tid å lege. De krever rettferdighet og tårer.

Når vi står ansikt til ansikt med korrupsjon, særlig når vi konfronteres med overgrep, fristes vi til å lete etter en syk rot. Vi forventer å finne tidlige varselsignaler som ble oversett: svikt i utvelgelse og vurdering, et tidlig mønster av avvikende atferd. Noen ganger finnes slike spor, og da har vi grunn til å bebreide oss selv for at vi ikke oppdaget dem i tide. Men vi finner dem ikke alltid.

Vi kan samtidig gjenkjenne det store og gledesfylte gode som ofte kom til syne i starten av fellesskap som i dag forbindes med skandale. Vi kan ikke uten videre legge til grunn at det fra første stund fantes et strukturelt hykleri – at grunnleggerne begynte som hvitkalkede graver. Noen ganger finner vi tegn på inspirasjon, ja, til og med spor av hellighet. Hvordan kan vi samtidig gjøre rede for dette – og for den forvrengte utviklingen som fulgte?

Et sekulært tankesett vil gjerne forenkle: Når det møter en katastrofe, utpeker det monstre og ofre.

Heldigvis har Kirken, når hun husker å bruke dem, mer finstemte og mer virksomme redskaper.

Bernhard minner oss om at der mennesker søker edle mål, vil fiendens angrep være harde. Han bemerker at «Kirkens åndelige medlemmer angripes langt mer forferdelig enn de kjødelige». Han mener at dette er hva Salmen Qui habitat sikter til med språket om «venstre» og «høyre»: Venstre står for vår kjødelige natur, høyre for vår åndelige. Tapene er større på høyre side, for det er der – på den åndelige slagmarken – de mest dødelige våpnene tas i bruk.

Selv om han tok den demoniske virkeligheten på alvor, betyr ikke dette at han forklarer all åndelig sykdom med skurker med horn og høygafler. Han holder menn og kvinner ansvarlige for hvordan de bruker sin suverene frihet. Poenget hans er at menneskenaturen er én. Når vi begynner å gå dypt inn i vår åndelige natur, blir også andre dyp uunngåelig blottlagt. Vi møter eksistensiell sult, sårbarhet, en lengsel etter trøst – erfaringer som kan komme i form av et angrep.

Fremgang i det åndelige livet krever at vårt fysiske og følelsesmessige jeg formes i takt med kontemplativ modning; ellers er det fare for at den åndelige blottleggelsen søker fysiske eller følelsesmessige utløp – og at slike utløp rasjonaliseres som om de på et vis var «åndelige» i seg selv, mer opphøyde enn vanlige dødeliges forseelser. En åndelig veileders integritet bekreftes av hans samtale og undervisning, men ikke bare der: Den viser seg like mye i hans nettvaner, i hans væremåte ved bordet eller i baren, og i hans frihet fra andres smiger.

Det åndelige livet er ikke et tillegg til resten av tilværelsen. Det er dens sjel. Vi må vokte oss for all dualisme, og alltid huske at Ordet ble kjød for at vårt kjød skulle gjennomtrenges av Logos. Vi må være på vakt både til venstre og til høyre – og passe på, understreker Bernhard, at vi ikke forveksler venstre med høyre eller høyre med venstre. Vi må lære å være like hjemme i vår kjødelige og vår åndelige natur, slik at Kristus, vår Mester, kan råde fredelig i begge.