KOMMENTAR: Fra ukrainske kirkeledere på besøk i Oslo til ny debatt om aborttilbud, vekst i verdens kirker og en norsk prest på vei mot helgenstatus – dette er ukens viktigste saker om kirke, tro og samfunn, hjemme og ute.

Av sr Anne Bente Hadland

Hør Notertpodkasten

Ukrainsk kirkebesøk i Norge

For tiden har Norge besøk av en gruppe kirkeledere fra Ukraina. De tilhører både ortodokse, katolske, lutherske og baptistiske menigheter.

Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Henrik Erhard Hermansen sier til Utrop:
“– Kirkelederne fortsetter utrettelig å bringe håp til folket. President Zelenskyj har selv sagt at de gjør mer enn noen andre i den pågående krigen.” Som eksempler peker han på kirkenes store innsats innen traumebehandling, med fem traumesentre og over 6000 medarbeidere som er opplært.

Hermansen som selv har besøkt Ukraina fortalte at han, under et besøk, spurte hvordan mat skulle distribueres, og fikk til svar: “Bruk kirkene, de er overalt! Det var et system på plass, med storkjøkken i kirkene.”

Kirkelederne deltok i en økumenisk gudstjeneste i Oslo Domkirke, og har også hatt møte på Slottet, i tillegg til møter med utenriksministeren, på Stortinget og ved Nobels Fredssenter.

Under besøket på slottet 21. oktober uttalte den ukrainske gresk-katolske erkebiskopen Sviatoslav Shevchuk 21. oktober at «Russland har erklært at denne krigen har som mål å ‘endelig løse det ukrainske spørsmålet’, akkurat som Nazi-Tyskland forsøkte å ferdigstille det jødiske spørsmålet» Under møtet sa han også: «Det faktum at vi står her foran dere i dag, er et mirakel. Vi sto alle på russiske henrettelseslister. Russiske tropper stoppet noen kilometer fra våre kirker og hjem i Kiev. Hvis Ukraina hadde blitt okkupert, ville vi ikke vært her lenger – vi ville ikke sittet foran dere nå, men vært i torturkamre.»

Les mer:
“Russia intends to ‘finalize the Ukrainian issue,’ just as the Nazis sought to ‘finalize the Jewish one, ‘” His Beatitude Sviatoslav addressed the King of Norway
Ukrainske kirkeledere besøker Norge – Spiller en viktig rolle i krigen

Undset-seminaret

På Sigrid Undsets konversjonsdag 1. november avholdes det et Undset-seminar i Oslo med fokus på Sigrid Undsets katolske tro og livsoppfatning slik det kommer til uttrykk i hennes liv og forfatterskap.

Svithun-nytt

Det blir alltids plass til litt Svithun-nytt også. Stavanger ordfører, Tormod W. Losnedal (H), kunne ikke være tilstede under festlighetene i Stavanger 12. oktober, men han hadde gyldig grunn: han var i New York og tok imot “Restaurationen”, båten som for 200 år siden dro med de 52 første norske utvandrerne til USA. De dro ut fra Stavanger. Men ordføreren har nå vært og besiktighet den hellige Svithun og relikvien og lover å gjøre det han kan for å hjelpe St. Svithun menighet med å få førstegrads-relikvien på plass. Det verdsettes!

Regjeringen kutter i abort-tilbud til kvinner

Norges eneste landsdekkende helsetjeneste for kvinner før og etter abort trues nå av nedleggelse etter at regjeringen vil avvikle øremerkede midler til arbeidet. Amathea er en stiftelse som tilbyr gratis veiledning og oppfølging til kvinner og par som står overfor spørsmål knyttet til abort. Det er Norges eneste landsdekkende helsetjeneste som tilbyr nettopp dette.

Istedet for øremerkede midler, må Amathea nå søke midler gjennom en tilskuddsordning for seksuell helse. 

“– Med en ny abortlov for fire måneder siden, har kvinner for første gang fått en lovhjemmel, og rett til oppfølging før og etter abort. Men nå velger de å fjerne øremerkingen til den eneste tjenesten som sikrer dette i praksis?”, spør daglig leder Andrea Skaarer Kreutz. 

Ansvaret for kvinners rett på oppfølging før og etter abort må da i stor grad ivaretas av den offentlige helsetjenesten, som hun mener ikke har kapasitet eller mulighet til å ivareta den.

Fakta om Amathea (klippet fra VG):
Ifølge Amatheas egen rapportering ble det i fjor gjennomført rundt 3000 valgsamtaler hos dem, i tillegg til 1500 oppfølgingssamtaler etter abort. Det ble også holdt 1091 individuelle prevensjonskonsultasjoner.

Totalt hadde de omtrent 5600 kontakter innen kjerneaktiviteter, som utgjør 47 prosent av all kontakt. Chat-tjenesten fikk 2997 henvendelser (en økning på 21 prosent fra året før), og 3328 telefonsamtaler ble besvart. 

Brukerne kom fra 137 kommuner for valgsamtaler og 109 kommuner for oppfølging etter abort.

Hør Notertpodkasten

Misjon og vekst

Den katolske kirken vokser på alle kontinenter: over 15 millioner nye troende på bare ett år.
Ifølge den seneste studien fra Fides Agency er veksten hovedsakelig konsentrert i Afrika og Asia, hvor kirken har stor vekst, men også i Europa snur tendensen med katolsk tilbakegang.
I anledning den 99. verdensmisjonsdagen, som ble feiret søndag 19. oktober med temaet «Misjonærer av håp blant alle folk», presenterte Vatikanets nyhetsbyrå Fides noen statistikker som gir en generell oversikt over Den katolske kirken over hele verden.

Les raporten her

Rapport om religionsfrihet

Den internasjonale katolske humanitære organisasjonen Aid to the Church in Need (ACN) offentliggjorde denne uken sin globale rapport om religionsfrihet i Roma, med en konferanse 21. oktober hvor Vatikanets statssekretær og ofre for religiøs forfølgelse deltok.

Kardinal Parolin har møtt kritikk for sine uttalelser om at drapene på kristne i Nigeria ikke bunner i en religionskonflikt. I sin tale ved konferansen sa han blant annet  at volden mot kristne i Nigeria «ikke er en religiøs konflikt [mellom muslimer og kristne], men snarere en sosial konflikt, for eksempel stridigheter mellom gjetere og bønder. Vi må også erkjenne at mange muslimer i Nigeria selv er ofre for denne samme intoleransen.» Han la til: «Dette er ekstremistiske grupper som ikke skiller mellom målene sine. De bruker vold mot alle de ser på som motstandere.

Kritikerne holder frem at volden i det store og hele rammer kristne og har så langt drevet fem millioner nigerianske kristne på flukt i hjemlandet. Og mer enn 90 % av kristne som blir drept for sin tro verden over, er fra Nigeria.

De sier: “År etter år har islamske ekstremister i Nigeria begått massakrer. Og år etter år har store medier i Vesten en tendens til å fremstille disse hendelsene som generelle bandittdrap eller klimaskifterelaterte landkonflikter mellom muslimske gjetere og kristne bønder.”

Og videre:
“En rekke drapsangrep på nigerianske kristne i julen 2023 etterlot imidlertid praktisk talt ingen tvil om at det var religiøse motiver bak. Vold mellom kristne og muslimer i Nigeria går tilbake til tidlig på 1950-tallet, men ble mer utbredt på 1980-tallet. Store deler av Nord-Nigeria har svak statlig tilstedeværelse og er i praksis lovløse. De som har tilstrekkelig våpenkraft, kan i stor grad gjøre som de vil. De kan begå bandittvirksomhet eller kidnappinger for løsepenger. Eller de kan angripe mennesker i jihadens navn. Mellom 2009 og 2023 ble mer enn 50 000 kristne drept av muslimske ekstremister i Nigeria, som også var vitne til drapene på mange tusen moderate muslimer.

Rapporten som nå er offentliggjort konkluderer med at det siden 2010 er begått 185 000 drap i Nigeria, hvorav 125 000 kristne og 60 000 moderate muslimer.

Kommentaren til Vatikanets statssekretærs gjenspeiler regjeringens påstander, men mange kirkeledere og analytikere insisterer på at religion er et sentralt motiv i volden.

Les mer:
Catholic nonprofit’s global religious freedom report to be released Oct. 21
Nigerian Catholics address reasons behind ongoing violence
Cardinal Parolin Says Nigeria’s Conflict Is ‘Social,’ Not Religious, Prompting Pushback
Nigerian church leaders welcome conclusions confirming Christian genocide
Aid to the Church in Need: Authoritarian regimes are greatest threat to religious freedom

Metrostasjon i Iran oppkalt etter jomfru Maria, og muslimsk bønnerom i Vatikanet

Iran har nylig åpnet en metrostasjon oppkalt etter Jomfru Maria. Metrostasjonen er dekorert med fresker og kunst som ærer Jomfru Maria. Iranske myndigheter sier det er en symbolsk gest overfor landets religiøse minoriteter. 

Selv om metrostasjonen er en symbolsk gest mot kristne, særlig armenske kristne, fungerer den også som en påminnelse om en hardere virkelighet: Kristne i Iran blir fortsatt utsatt for arrestasjoner, tortur og fengsling på grunn av sin tro. I februar 2024 dømte en iransk dommer Hakop Gochumyan til fengsel for å ha deltatt i det myndighetene beskrev som «ulovlige kristne aktiviteter». 

Ifølge årsrapporten for 2024 fra Article18, en London-basert ideell organisasjon som arbeider for forfulgte iranske kristne, ble 166 troende arrestert i 2023, en tredjedel av dem bare fordi de eide mer enn ett eksemplar av Bibelen.

Til tross for dette klimaet av forfølgelse fortsetter kristendommen å vokse i Iran. I 2021 anslo Open Doors at nesten 800 000 iranere hadde konvertert fra islam til kristendom – en bemerkelsesverdig trend som fortsetter i det skjulte.

Iran has unveiled a new metro station called the “Virgin Mary” station. The metro station features an arched concourse and a domed ceiling, with religious frescoes and artwork honoring the Virgin Mary. Iranian authorities describe it as a symbolic gesture toward religious… pic.twitter.com/rQ32iImMk8

— EWTN News Nightly (@EWTNNewsNightly) October 21, 2025

Iran’s new ‘Virgin Mary’ metro station and what it says about faith in the Islamic Republic

Omtrent samtidig med denne nyheten, ble det slått opp at Vatikanet hadde åpnet et bønnerom for muslimer inne på Vatikanets eget område. Det skapte også rabalder på sosiale medier, men bakgrunnen er denne: Det er Vatikanbiblioteket det dreier seg om, et forskningsbibliotek som tiltrekker seg forskere fra hele verden og med høyst ulik bakgrunn. Også muslimsk. Det var muslimske forskere som spurte om det kunne la seg gjøre å finne et skjermet sted hvor de kunne be sine bønner. Det har de fått.

Fact check: Did the Vatican Library open a prayer room for Muslims?

Sult som våpen

Crux skriver i en artikkel om tilstanden i Sudan at sult brukes som våpen i det krigsherjede landet. Organisasjoner som følger landet tett frykter at så mange som en kvart million mennesker vil omkomme, mange av dem barn. De er beleiret i den sudanesiske byen El Fasher, omringet av Rapid Support Forces (RSF) som er lojale mot en av to hovedkupp-ledere som har kommet i konflikt med hverandre.

I over 500 dager har RSF stengt av hovedstaden i Nord-Darfur og bygget over 38 km med jordvoller for systematisk å hindre all mat, medisiner og humanitær hjelp i å komme inn.

Det som skjer i El Fasher gjenspeiler det større bildet av krigen i Sudan som brøt ut i april 2023, skriver Crux: “Etter at president Omer Al Bashir ble styrtet i 2019, ble det opprettet en felles militær-sivilt styre, men også dette ble styrtet i et nytt kupp i oktober 2021. De to mennene som sto i sentrum for kuppet – sjefen for Sudans væpnede styrker, Abdel Fattah al-Burhan, og Mohamed Hamdan Dagalo, leder av RSF – ble snart uenige om planene om å innlemme RSF i militæret for å danne en ny hær: begge mennene ønsket å beholde sine maktposisjoner, og dette utløste den nåværende konflikten.”

Konflikten brøt først ut i hovedstaden Khartoum, men spredte seg snart til andre deler av landet, inkludert RSFs høyborg i Darfur-regionen. Ifølge FN har minst 40 000 mennesker blitt drept og over 13 millioner fordrevet siden da. 25 millioner flere mennesker lider fortsatt av akutt sult.

Pave Leos skrifter og meditasjoner

Augustinerordenen og Vatikanets forlag har annonsert at de vil publisere en ny bok av pave Leo XIV, Robert Francis Prevost O.S.A., med tekster fra hans tid som leder for Augustinerordenen. Tittelen skal være: “Free nder Grace: Writings and Meditations 2001-2013.”

Uforklarlig vekst

Hvorfor strømmer ungdeom til Den katolske kirke i Frankrike 200 år etter revolusjonen? Spørsmålet stilles i The Pillar, og de skriver videre om Kirken i Frankrike som har en økende forespørsel om dåp blant unge i aldersgruppen 15-25 år. Og de rapporterer om et raskt stigende salg av Bibler. Det er lett å konstatere fakta, men vanskeligere å finne årsakene. 

Det samme fenomenet diskuteres også i Norge. I dagens – 23/10 – Vårt land er det et innlegg som diskuterer og problematiserer søkningen fra i sær unge menn til kirkene. Prest i St. Jakobs kirke i Bergen, Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg, kritiserer en tendens til å ville politisere og tolke tendensene inn i en amerikansk kulturkrig. “Kristen tro er ikke først og fremst en ytring i kulturkampen. Den er en praksis, et fellesskap, et håp. … I kirken er man ikke først og fremst woke eller anti-woke, men et menneske som er skapt og elsket av Gud.” 

Amen, sier jeg bare. 

Selv sitter jeg med en nylig utkommet bok av Antoine Pasquier, en fransk journalist og kateket, som har gitt seg i kast med å undersøke hva som beveger unge som søker seg til Kirken, “Enquete sur ces jeunes qui veulent devenir chrétiens”, (Undersøkelse om unge som ønsker å bli kristne). Han skriver at han intervjuet den forhenværende presidenten for den franske bispekonferansen, Mgr Eric de Moulins-Beaufort, som ærlig sa at “de unge som kommer, kommer ikke som resultat av våre bispedømme- og menighetsprosjekter og -satsinger”. “Vi vet ikke helt klart hvorfra de kommer og ad hvilke veier.” Og forfatteren selv konkluderer innledningsvis med at “Gud, som har sine veier, er aldri der hvor man venter å finne ham”.

The Pillar har like godt intervjuet Pasquier, og der kan man få et inntrykk av hva det dreier seg om på engelsk. Jeg gjengir et par utdrag. 

“Pasquier undersøker hva unge franske voksne som søker dåp som katekumener, sier om seg selv. Han blander deres observasjoner med sine egne innsikter som kateket, som så bølgen komme til sin menighet og så den ta på seg svimlende proporsjoner. Fenomenet er landsdekkende og uten sidestykke, sier han. Dynamikken han avdekker, er uventet:

Bibelen er viktigere enn internett
Lesing av Bibelen spiller en mer grunnleggende rolle i konverteringer enn internett og sosiale medier.

Når de først har bestemt seg for å fordype sin åndelige søken innenfor den kristne tro, blir Bibelen uunnværlig for dem. Nesten alle de unge menneskene jeg følger eller har intervjuet, forteller meg at de kjøpte, åpnet og leste Bibelen før de tok noen offisielle skritt i forhold til Kirken.

Sammen med kirken og messen er Bibelen et pålitelig og lett gjenkjennelig referansepunkt for dem. De tenker: «Jeg vil være kristen, hvordan gjør jeg det?» Og svaret er åpenbart for dem: «Jeg må lese Bibelen og gå til messe.» Den sterke veksten i bibelsalget, både i Frankrike og i utlandet, gjenspeiler denne nye entusiasmen.

Islam som mønster
Mange av de unge som kommer til kirken, har en oppfatning av religion som ikke er formet av kristendommen, men av islam. Det er først og fremst den offentlige og åpne uttrykksformen for islam som utfordrer dem. Noen av deres muslimske venner omfavner åpent sin tro og religiøse identitet uten forbehold. Dette får våre unge til også å synliggjøre sin voksende kristne tro. Dette kommer til uttrykk gjennom å bære et kors om halsen, noen ganger et slør i Kirken for unge kvinner, eller ved å følge praksisene i ulike liturgiske perioder, særlig fastetiden.

Faste, med sin radikalisme, tiltrekker seg disse unge menneskene som søker veiledning og mening. De har noen ganger en tendens til å se på denne perioden som en «kristen ramadan». Kateketene må være nøye med å forklare forskjellene tydelig og minne dem om at kristendommen ikke først og fremst er en religion som handler om å overholde en viss praksis,  men om en personlig til Gud og indre omvendelse.

Paradokser

Paradoksalt nok oppstår dette fenomenet i en kirkelig kontekst preget av seksuelle overgrep og en nedgang i antall prestekall. Denne helt uventede tilstrømningen har overrasket menighetene og tvunget dem til å tilpasse seg raskt. Franske katolikker, som i utgangspunktet var overrasket, søker nå etter de beste måtene å ta imot og støtte disse som søker Gud.

Siden 2020 har jeg fulgt videregående-elever som forbereder seg til dåpen i min menighet i Paris-regionen, sier Pasquier. Som kateket har jeg sett et økende antall unge mennesker i gruppen min som søker Gud og er ivrige etter å bli kristne. De kom ofte i grupper, ofte sammen med venner. Vi begynte også å legge merke til dem oftere og i større antall på søndagsmessene, hvor de kom fram under nattverden med armene i kors for å motta prestens velsignelse. Og noen av dem har vært på denne trosreisen i årevis, skjult for omverdenen, av frykt for å bli misforstått av venner eller familie.

Les hele intervjuet her. Det er uhyre interessant.

PS Også Irland erfarer lignende tendenser blant unge. Crux rapporterer.

Kanskje en (norsk) helgen?

P. Karl Maria Schilling, (1835-1907), var en norsk barnabitterpater i Frankrike og Belgia som døde i “hellighets ry”, og som i 1968 ble erklært for ærverdig. Det betyr at det mangler et mirakel på å få ham saligkåret. P. Schilling er den eneste nordmann som er på den formelle salig- og helligkåringens vei.

Karl Halfdan Schilling ble født i Christiania, sønn av en offiser. Hans skolegang vitnet ikke om synderlig interesse for boklige fag, men han hadde talent for å male, og gikk i privatundervisning hos Johan Fredrik Eckersberg – en av den tids anerkjente kunstnere. Han dro til Düsseldorf som var “stedet” for bildende kunstinteresserte, men han gikk aldri på akademiet. Derimot trivdes han der, og han fikk også der privatundervisning. Det fortelles om ham at han en dag sto og så på en Corpus Christi-prosesjon, mens alle de andre omkring falt på kne og mennene tok av hodeplagg, ble Schilling stående inntil en av de omkring slo av ham hatten og fikk ham ned på kne. Først senere forsto han hva som foregikk. Han ble med sønnen i familien han bodde hos, til messe, men det var først da han fikk forklart botens sakrament at interessen for Kirken tiltok.

I november 1854 ble Schilling tatt opp i Kirken, han var så lykkelig da han mottok sin første hellige kommunion at han sang og danset av glede. Hans familie tok vel imot han da han kom tilbake sommeren 1855, og han ble også kjent med den lille katolske menigheten som var i Oslo da han kom hjem. På det tidspunkt var St. Olav kirke i ferd med å bli bygget. Han gikk dit til messe, og der møtte han en gammel malerkollega, Knud Krogh-Tonning, som hadde oppgitt malerkarrieren og slått seg på teologien. Krogh-Tonning endte også med å konvertere, men først i 1900. Schilling dro ut igjen for å vende tilbake til Norge i 1860-årene. Det var barnabitter-patre som hadde ansvaret i St. Olav, en norsk, p. Stub og to italienske.

Tanken om klosterliv og prestetjeneste begynte å gjøre seg gjeldende, og i 1868 dro han til barnabitternes novisiat i Frankrike. Under overfarten kastet han pensler og palett i havet, nå satset han for fullt på en annen vei. Don Charles-Joseph-Marie ble hans klosternavn. Men hans klostertilværelse gikk trådt, han hadde mange plager, også fysiske, og han slet med å lære fransk. På et tidspunkt var det uklart om han i det hele tatt kunne fortsette, men hans fortvilelse var så stor at hans brødre ba en novene til den hellige Alfons Maria de Liguori som klosteret hans var vigslet til. På den niende dagen var han helt frisk, og han ble godkjent. Han slet seg gjennom prestestudiene også, men klarte det til slutt selv om resultatene ikke akkurat var lysende. Den 18. desember 1875 ble han presteviet, og lykken var fullkommen. Hans lyse humør og vennlighet mot alle gjorde ham godt likt. Prekenene hans var dårlige, rett og slett, også på grunn av manglende språkferdigheter, men han var en avholdt skriftefar og sjelesørger. Han tilbragte dagene i skriftestolen og folk strømmet til.

Meningen var at han skulle tilbake til Norge, men i mellomtiden var det lille fellesskapet i Oslo oppløst og p. Stub var sogneprest i Bergen. Men barnabittene måtte også forlate Frankrike på grunn av loven av 1880 som forbød ordener og kongregasjoner i landet. Schilling dro føst til barnabittene i Italia før han ble sendt til Belgia. Han var fortsatt like dårlig fransk, og fortsatt like avholdt som sjelesørger. “Den hellige pateren”, “den lange helgenen” var titler han fikk, “bare det å se ham, var oppbyggelig”, ble det sagt. Han hjalp der han kunne, var generøs med sin tid og viste store nestekjærlighet. Og han var en bønnens mann. Han døde 2. januar 1907 og ble begravet i klosterets kirkegård.

Kort tid etter hans død startet valfartene til hans grav, og mange helbredelser ble tilskrevet hans forbønn. I 1924 ble det satt i gang en prosess for å få ham saligkåret. I 1936 ble graven hans flyttet til barnabitternes kirke hvor han hviler i et sidekapell. Dekretet som åpnet hans saligkåringssak ble utstedt i 1946, og i 1968 ble hans “heroiske dyder” anerkjent av pave Paul VI, og han fikk tittelen venerabilis (ærverdig). Der står saken i dag.

Da St. Dominikus kirke ble utsmykket av p. Marie Alain Couturier OP (1929), ble p. Schilling avbildet sammen med norske helgener i våpenhuset. P. Schilling står ytterst til venstre.

Ærverdige p. Schilling, be for oss og for Kirken i Norge.

For mer info, les p. Per Einar Oddens omfattende og gode biografi på katolsk.no.

Hør Notertpodkasten