Notert | To nye helgener og én saligkåret, nytt styre i NUK

Den eller de store nyhetene denne uken er helgens salig- og helligkåringer.

Både saligkåringen av biskop Eduard Profittlich og helligkåringen av Carlo Acutis og Pier Giorgio Frassati ble utsatt på grunn av pave Frans bortgang i april. Men denne helgen skjer det altså. I Roma helligkåres Carlo Acutis og Pier Giorgio Frassati, og i Tallin i Estland saligkåres biskop Eduard Profittlich.

Men det skjer jo andre ting også. NUK (Norges Unge Katolikker) har hatt landsmøte og valgt ny ledelse og prosjekt for adventaksjonen 2026.

Sist helg kom biskopene våre med et hyrdebrev foran valget hvor de understreker enkelte viktige prinsipper fra katolsk sosiallære. De understreker at det ikke er deres oppgave å fortelle oss hva vi skal stemme, men holder frem noen viktige prinsipper deriblant den fundamentale retten til liv og respekten for menneskeverdet. Ellers religionsfrihet, familiens stilling, ansvaret for mennesker som er på flukt, og fattigdomsbekjempelse. Betydningen av å komme under slagordene i valgkampen er viktig, og her kan man finne noen kriterier. Godt valg!

Under onsdagsaudiensen denne uken mottok pave Leo XIV en fin hvit motorsykkel med hans våpenskjold, og dertil en hvit hjelm og en en hvit skinnvest med emblemet til den tyske motorsykkelklubben «Jesus Bikers». Paven signerte motorsykkelen før han satt seg på den til stor jubel fra giverne. Nå er det sånn at pave Leo ikke beholder sykkelen, den blir auksjonert bort til inntekt for et veldedig formål, nærmere bestemt Missio Østerrikes hjelpeprosjekt for barn på Madagaskar.

Landsmøtet til Norges Unge Katolikker (NUK)

«Gode diskusjoner og demokratisk valg har blitt gjennomført», rapporteres det fra NUK. De har kåret nye æresmedlemmer, årets lokallag og valgt prosjekt for neste års adventsaksjon, blant annet. 

Årets æresmedlemmer er Maristene – som jo har tjent ungdomsarbeidet i Norge i en årrekke -, og biskop emeritus Bernt I. Eidsvig som i tillegg til stor takk for hans oppriktige støtte til barne- og ungdomsarbeidet, også får med seg en fin statuett på flyttelasset til Kloster Neuburg. 

Årets lokallag ble NUK Juventus i Tromsø. 

For andre år på rad har landsmøtet valgt et annet prosjekt enn Caritas» til Adventsaksjonen. I 2026 går inntektene fra adventsaksjonen til Stefanusalliansen. 

Nytt hovedstyre for 25/26 er nesten helt nytt. Leder Ivan Vu ble gjenvalgt, mne alle de andre er nye i hovedstyre-sammenheng. 
Leder: Ivan Vu (St. Hallvard, Oslo)

Styremedlemmer:

• Bendik Bjørnland (St. Olav, Oslo)
• Kristell Maria Karlsson (Vår Frue, Tromsø)
• My Chi Le (St. Magnus, Lillestrøm)
• Nikolai Vik Rasmsussen (St. Paul, Bergen)
• Anna Dan Vy Vu (St. Olav, Oslo)
• Thor Emmanuel Ringstad (St. Paul, Bergen)

Nye hellige og en salig

Søndag 7. september får Kirken to nye hellige og lørdag den 6. en ny salig. En ung gutt og en ung mann blir formelt erklært helgener og kommer inn i Kirkens helgenkalender; Carlo Acutis og Pier Giorgio Frassati. Det skrives mye om dem andre steder, så her klarer vi oss med en kort presentasjon. Begge italienske, begge døde ungt, begge hadde en stor hengivenhet til eukaristien, og et stort sosialt engasjement.

Pier Giorgio Frassati (1901-1925) var en ung piperøykende ingeniørstudent som døde av polio. Han var en sporty ung mann, likte fjellturer og fester med vennene sine, og han hadde et sterkt kristent engasjement som kom til uttrykk overfor fattige og marginaliserte. Han kom ikke fra et spesilet kristent hjem. Faren var ateist og grunnla avisen La Stampa. Moren var kunstner, og hun hadde store psykiske lidelser. Pier Giorgio var dypt troende, han hadde en stor hengivenhet til eukaristien, og på et tidspunkt engasjerte han seg som leg-dominikaner. Han ville leve ut sin tro inspirert av Dominikanerordenens idealer; kontemplasjon og aksjon. Det kom til uttrykk gjennom arbeidet hans med og for fattige, syke og utstøtte. Ingen var helt klar over omfanget av hans sosiale engasjement før han døde. Da kom det tusenvis av mennesker i begravelsen hans – og fra alle samfunnslag. Han ble saligkåret i 1990.

Carlo Acutis (1991-2006) er den første som blir erklært hellig fra millenniums-generasjonen. Hans vei til alteret har gått fort, for fort mener enkelte, men hans eget vitnesbyrd og vitnesbyrdene om ham er sterke og overbevisende. Også han hadde en sterk eukaristisk fromhet. I tillegg hadde han ekstraordinære gaver innen dataprogrammering og brukte dem i evangeliseringens tjeneste, blant annet til å spre opplysninger om eukaristiske mirakler på nettet. Unge Carlo ble grepet av troen som barn og den ble rettesnoren i hans liv. Også han hadde et stort hjerte for dem som falt utenfor i samfunnet, og søkte å hjelpe dem med de midlene han hadde til rådighet. Det hører til sjeldenhetene at en helgens foreldre er tilstede ved en helligkåring, men det skjer altså nå. Carlo døde av en veldig aggressiv og akutt leukemi. Han ble saligkåret i 2020.

Eduard Profittlich (1890-1942) blir saligkåret nå lørdag den 6. september. Han er ikke på langt nær så kjent som de to nye hellige, men hans historie er bemerkelsesverdig. Faktisk gikk det 48 år fra han døde til det ble kjent at han var død og når og hvordan det skjedde. 

Hvem var han? Eduard Profittlich var en tysk jesuitt som ble biskop og apostolisk administratror i Estland i 1930.  Han lærte seg språket og ble en forkjemper estisk kirke og kultur. Hans utdannelse og prestelige virke forberedte ham på å leve og virke som prest under kommunismen. Da han var blitt presteviet i 1922, ble han sendt til Det orientalske institutt i Roma for videre studier, og det ble grunnlagt nettopp i revolusjonsåret 1917, og senere studerte også teologi ved det Jagellonske universitet i Krakow. 

Det var polsk-kunnskapene som førte ham til Estland. Den aktolske kirke hadde vært forbudt i alndet i flere hundre år, fra 1569 til 1719, og katolikkene i landet var hovedsaklig polske. Profittlich utmerket seg med sine gode prekener og pastorale evner, og bygget opp Den katolske kirke i Estland. Han fikk  også estisk statsborgerskap. 

Fra 1930 bodde han altså i Tallin og Estland, han ble apostolisk administrator i 1931, og i 1936 ble han ordinert til biskop. Han ble første katolske biskop i Estland siden 1600-tallet. 

Da Sovjetunionen okkuperte Estalnd i 1940, fikk ahn tilbud om å forlate landet, men han ville forbli der; «hyrden forlater ikke sin flokk», sa han. «Mitt liv og om nødvendig min død, er liv og død for Kristus.»

I juni 1941 ble han arrestert av sovjetiske styresmakter, anklaget for anti-sovjetisk virksomhet og spionasje, noe han benektet. Han ble sendt i arbeidsleir og på et tidspunkt dømt til døden, men døde av utmattelse og sykdom før dødsdommen ble fullbyrdet. 

Hans skjebne forble ukjent i 50 år, like til 1990, da Estland gjenvant sin uavhengighet. Da ble han fullstendig rehabilitert og erklært uskyldig for anklagene mot ham. I 2002 ble saligkåringsprosessen innledet sammen med 15 andre – lekfolk, prester og biskoper som også døde under sovjetisk undertrykking og fangenskap.  

I 2014 anerkjente pave Frans Profittlichs død som martyrium, og datoen for hans saligkåring ble satt til 17. mai 2025, men utsatt til 6. september på grunn av pave Frans» død.

Det er stor dag for Estland, det er den første estiske saligkåring, hvor hans trofasthet mot Kristus og mot Estland og det estiske folk blir fremhevet. Saligkåringen blir filmet og overført, den skjer på Frihetsplassen i Tallin, lørdag 6. september kl. 11.00, og det er kardinal Schönborn fra Wien som presiderer. 

Men Profittlich var ikke den eneste ester som omkom under kommunismen, hele 23.000 andre led samme skjebne og døde i arbeidsleirer og under tortur i årene fra 1941 til 1990. Forut for saligkåringen, fra torsdag den 4. om ettermiddagen til fredag den 5., har dominikanerne i Tallin arrangert en høytlesning av alle navnene til dem som døde under kommunismen. Høytlesningen er beregnet å ta 21 timer, og den avsluttes med en minnekonsert i dominikanernes kirke. 

Vatikanet og Israel

Pave Leo XIV vil torsdag denne uken ha et viktig møte med Israels president Isaac Herzog i Vatikanet, et møte som vil berøre temaer som sikkerheten til kristne i Midtøsten og andre «politiske spørsmål», skriver Elise Ann Allen i Crux.

I en uttalelse 2. september om Herzogs besøk til Roma sa en talsmann for presidentens kontor:
«Sentralt i møtene vil være innsatsen for å sikre frigivelsen av gislene, kampen mot global antisemittisme og beskyttelsen av kristne samfunn i Midtøsten, sammen med diskusjoner om andre politiske spørsmål.»

Forholdet mellom Vatikanet og Israel har alltid vært preget av at Vatikanet tradisjonelt har stått nærmere de arabiske landene enn Israel. 

Da Theodor Herzl (grunnleggeren av den politiske sionismen) i 1904 besøkte pave Pius X og fremla planen om å bosette jøder i Palestina, heter det at paven svarte vennlig, men avvisende. 

Da Paul VI i 1964, som første pave, besøkte Det hellige land, brukte han ikke ordet «Israel» en eneste gang. Først under pave Johannes Paul II skjedde det en endring. Som første pave noensinne besøkte han i 1986 den romerske synagogen, omfavnet rabbiner Elio Toaff og ba sammen med ham. Det hadde riktignok ingenting med Israel å gjøre, men det satte en stopper for tausheten mellom Vatikanet og den jødiske staten. På bare syv år utarbeidet begge sider en grunnleggende avtale som trådte i kraft i 1993. Man utvekslet ambassadører, og det begynte en periode med dialog som kulminerte med Johannes Paul IIs reise til Det hellige land. Pave Benedikt XVI fulgte etter ham i mai 2009 og pave Frans nøyaktig fem år senere. Ved den anledning la han ned en krans på Theodor Herzls minnested.

Alle tre paver la vekt på at deres besøk ikke skulle tolkes som en politisk misjon, men som en pilegrimsreise til kristendommens fødested – med stor respekt for alle tre religioner som anser Jerusalem som hellig, og med stor respekt for jøder og palestinske arabere.

Vatikanet holder fast ved en tostatsløsning der palestinske arabere i likhet med israelere har rett til sin egen stat. 

Etter at pave Johannes Paul II for første gang mottok PLO-leder Yassir Arafat i privat audiens 15. september 1982, oppstod det en stabil dialog mellom Vatikanet og palestinerne, som førte til opprettelsen av opprettet fullverdige diplomatiske forbindelser i 2016. 

Den 21. juli i år, under en telefonsamtale med den palestinske presidenten Mahmud Abbas, om den dramatiske utviklingen i Gazastripen og på Vestbredden, minnet pave Leo XIV om «det lovende tiårsjubileet for avtalen mellom Den hellige stol og staten Palestina». En uke senere fulgte kardinalstatssekretær Pietro Parolin opp dette. Vatikanets diplomatiske linje har alltid vært at begge stater, Israel og Palestina, «skal leve side om side i autonomi, men også i samarbeid og sikkerhet».

Det er ingen hemmelighet at kristne i Det hellige land lider under vold og sjikane, og trusler om å bli fordrevet. I løpet av de siste 80 år har tallet på kristne i palestinske områder gått ned fra 180.000 til 50.000. Kristne sier at de føler seg dobbelt isolert, på den ene siden fra Israel, på den andre fra Hamas.

Den hellige stol har konsekvent oppfordret til en tostatsløsning på konflikten mellom Israel og Palestina, og gjentatte ganger gitt uttrykk for overbevisningen om at dette er den eneste levedyktige måten å få slutt på de mange tiår med vold som har herjet regionen.

Kirken har som våpen bønn og evangeliets budskap om fred, og insisterer på at ingen fremtid kan bygges med makt eller på «forakt for menneskeliv eller på avvisning av folks ønske om et verdig og trygt liv».

Pope Leo to meet Israeli president at Vatican
Roms langer Weg zur Zweistaatenlösung
Verhältnis Roms zu Israel hat sich stark gewandelt