Norges nye biskop kommer hjem etter flere år i diplomatisk tjeneste
Av Bénédicte Cedergren, The National Catholic Register, oversatt av EWTN Norge, 21. november 2024
OSLO, NORGE – Den 1. november kunngjorde Den hellige stol utnevnelsen av monsignore Fredrik Hansen til koadjutorbiskop av Oslo. Dette nye kapittelet markerer en ny etappe i hans reise, som består av mange år i Kirkens tjeneste i ulike roller over hele verden.
Han ble ordinert til prest i 2007, og i 2011 ble han sendt til Det pavelige kirkeakademi for å utdanne seg til diplomatisk tjeneste ved Den hellige stol.
«Da jeg ble sendt til Roma for å studere kanonisk rett, var planen at jeg skulle komme hjem og jobbe i ekteskapsdomstolen vår etter endt utdanning,» sier Hansen til National Catholic Register. «Men Kirken hadde andre planer.»
Lang reise hjem
Etter å ha tatt doktorgraden i kanonisk rett, med en avhandling om biskopens jurisdiksjon, begynte Hansen sitt første diplomatiske oppdrag i 2013, da han tjenestegjorde ved Den apostoliske nuntiatur i Honduras. En av nuntiaturets hovedoppgaver er å fungere som et mellomledd mellom den lokale kirken og Den apostoliske stol.
«Den dag i dag bærer jeg Honduras med meg», forteller han. «Da jeg kom til Honduras i 2013, var landet rangert som det mest voldelige i verden, og det var sterkt preget av narkotikakrig. Men kirken der var full av håp, tro og hengivenhet til Vår Frue. Jeg har fortsatt jevnlig kontakt med mange honduranere.»
I 2015 ble han sendt til Østerrike for å arbeide ved Den hellige stols faste representasjon ved de internasjonale organisasjonene i Wien.
«Jeg fikk gjøre en helt annen type diplomatisk arbeid», minnes msgr. Hansen. «Det meste av tiden min gikk med til spørsmål knyttet til menneskerettigheter, internasjonal kriminalitet og narkotikapolitikk.»
I 2019 ble han sendt til New York, der han tjenestegjorde ved Den hellige stols faste observatørmisjon ved FN-organisasjonene. Også der var hans hovedfokus menneskerettigheter.
«Mot slutten av min tid i New York ble jeg flyttet til freds- og sikkerhetsspørsmål, og på min første dag med denne porteføljen invaderte Russland Ukraina. Det var virkelig en ildprøve.», forteller msgr. Hansen:
Når han reflekterer over årene i internasjonal tjeneste og tiden han tilbrakte langt fra Norge, sier han: «Å være prest i Kirkens tjeneste, uansett hva oppgaven består i, gir glede og håp, og jeg har alltid følt meg hjemme uansett hvor jeg er blitt bedt om å gjøre tjeneste. Det gir meg håp om at når jeg vender tilbake til Norge vil jeg raskt føle meg hjemme igjen.»
En internasjonal kirke
Når biskop Hansen ser tilbake på sine internasjonale erfaringer, bemerker han at Den katolske kirkens internasjonale virkelighet gjenspeiles i den katolske kirken i Skandinavia, som er svært multikulturell og flerspråklig. «Domkirkesoknet vårt i Oslo har for eksempel søndagsmesser på elleve språk.»
«Vi er verdenskirken på lokalt nivå», forklarer han, og viser til de store gruppene av polske, litauiske, filippinske, vietnamesiske, afrikanske og latinamerikanske katolikker i de nordiske bispedømmene.
Men dette mangfoldet svekker ikke enheten. «Selv med våre forskjellige språk og kulturer», forteller han, »er vi veldig bevisste på at vi alle tilhører den universelle Kirken, den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke som vi bekjenner oss til i trosbekjennelsen.»
«Denne enheten i katolisismen er også et viktig grunnlag for vår evangelisering», legger han til. «Vi taler til alle nasjoner, alle kulturer og alle språk. Vårt budskap finner et hjem overalt.»
Han erkjenner at Den katolske kirke i Norge og Skandinavia er liten, og at sekulariseringen er økende, men insisterer på at dette ikke hindrer den i å utføre sitt oppdrag.
«Dette bør ikke hindre oss når det gjelder å forkynne det som er sant. Det forplikter oss snarere til å forkynne med større iver. Vi må også hjelpe de fellesskapene vi lever i til å søke det gode og bygge på det felles beste og verdigheten til hvert enkelt menneske», slår han fast.
Biskop Hansen, som var aktiv i Norges Kristelig Folkeparti frem til han begynte på presteseminaret, understreker også behovet for at våre moralske stemmer høres i samfunnet og at katolske lekfolk engasjerer seg i den sosiale samtalen og det politiske livet.
«Når jeg tenker tilbake på min erfaring fra multilateralt diplomati, har jeg funnet ut at selv om ikke alle er enige med Den hellige stol og Kirken i alle spørsmål, er det en genuin interesse for å høre hva vi har å si», forklarer han. «Mange er villige til å lytte til våre bidrag, og i mange spørsmål kan vi finne et viktig felles grunnlag.»
Åpenhet for tro i Skandinavia
Msgr. Hansen beskriver den nordiske Kirken som både ung, voksende og dypt internasjonal. «Den er i ferd med å finne sin plass i en sekulær kontekst, i en del av verden som en gang var katolsk, men som i århundrer har vært luthersk», sa han.
Denne unike virkeligheten, mener han, gjør det mulig for skandinavisk katolisisme å tilby noe særegent til den bredere, universelle Kirken.
Han påpeker oppmerksomheten som Kirken i Skandinavia har fått utenfor landets grenser de siste årene, og legger til: «Jeg er blitt gledelig – og stadig – overrasket over hvor mange katolikker i USA som kjenner til Kirken i Skandinavia, og spesielt hvor mange unge katolikker, særlig kvinner, i USA som har lest Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter.»
Selv om han erkjenner at religionen i Nord-Europa er blitt privatisert, ser han endringer i horisonten. «Religion er raskt blitt en mer synlig del av det offentlige livet i Skandinavia», hevder han, og tilskriver dette skiftet delvis det økende katolske nærværet og den kulturelle kjennskapen til katolisismen som mange skandinaver har fått gjennom reiser til land som Italia og Spania.
Dette landskapet i endring gir en unik mulighet for evangelisering. «Fremfor alt er det en mulighet til å forkynne troen», sier han. «Når folk lytter eller engasjerer seg, skapes det et rom der vi kan dele vår tro på den oppstandne Herren med dem.»
Selv om et engasjert kristenliv av mange i Skandinavia anses som uinteressant, unødvendig eller til og med som en hindring for lykke, ser msgr. Hansen også andre trender.
«Menighetene våre rapporterer om en bemerkelsesverdig vekst i antallet unge nordmenn som søker kirken. I 2030 skal Norge feire 1000-årsjubileet for martyrdøden til Norges konge og skytshelgen, Olav den hellige. Dette vekker betydelig oppmerksomhet og interesse, også for Den katolske kirke. Dette er en tid for å undervise, forkynne og invitere mennesker inn i et liv i tro.»
Biskopen som forbilde for bønn og hengivenhet
De siste to årene har biskop Fredrik Hansen tjenestegjort ved St. Mary’s Seminary and University i Baltimore, der han har undervist i kanonisk rett og ekklesiologi, veiledet og undervist seminarister og fungert som dekanus.
«Kirken trenger prester», sier han. «Uten prester blir det ingen eukaristi, ingen skriftemål. Å støtte kall, veilede seminarister og følge opp prester vil være en viktig del av arbeidet mitt.»
«Jeg har sett i USA hvordan et dedikert arbeid for å fremme kall har gitt store resultater», sier han. «Seminaristene ved St. Mary’s vet at de kommer til å tjenestegjøre i en svært utfordrende virkelighet, men de er likevel dedikerte, ber og gjør alt de kan for å forberede seg til oppdraget sitt. De kommer til å gjøre et utmerket arbeid i Kirkens tjeneste i USA.»
Selv om de nordiske bispedømmene ikke har mange presteseminarister, bemerker msgr. Hansen at Oslo bispedømme har hatt et jevnt antall kall de siste 25 årene, med en eller to prestevielser hvert år, noe som er bra i vår kontekst.
Han fremhever spesielt viktigheten av å gå foran med et godt eksempel når det gjelder å fremme kall, og av at biskopen tilbyr en solid modell for et liv i bønn, hengivenhet til eukaristien, hengivenhet til Vår Frue og dedikasjon til prestelivet. «Mange kallshistorier handler om det eksemplet seminaristene har sett hos prestene.»
Med utgangspunkt i læren fra Det annet Vatikankonsil forklarer han at en biskop må være en bror og venn for sine prester, og understreker at det å ikke bare arbeide med dem, men også lære av dem og støtte dem, vil være avgjørende for at bispedømmets prestetjeneste skal lykkes.
Undervisning og forkynnelse for de unge
For unge nordiske katolikker i dag, mener den nyvalgte biskop Hansen at spørsmålet om hvordan de skal leve et autentisk katolsk liv fullt og helt dedikert til vår Herre, blir en særlig utfordring.
«I et samfunn som ser på dem som fremmede, som antar at de vil være ulykkelige eller har valgt noe utdatert som ikke passer inn i dagens verden, utsettes de for press om rett og slett å gi opp troen sin», legger han til, og understreker behovet for å integrere bønn, messe og andre åndelige praksiser i hverdagslivet i den konkrete situasjonen de unge befinner seg i. Det å finne fellesskap og venner i troen er kilder til uvurderlig støtte.
Med blikket rettet mot fremtiden knytter den nyvalgte biskop Hansen dagens unge mennesker til Kirkens fremtid i Norge. «I en ung og voksende kirke som vår, vil dagens unge katolikker bygge og styrke menighetene våre i morgen», sier han. «Det vi tilbyr dem i dag, vil styrke kommende generasjoner.»
Den nyvalgte biskopen har observert en bemerkelsesverdig trend blant unge katolikker i Norge: en økende tillit til internasjonale ressurser for å utdype sin tro. Han bemerker også at mange norske ungdommer er godt orientert om den siste utviklingen i den amerikanske kirken, og at de ofte vender seg til podkaster, blogger og nettbaserte plattformer for å få katekese og inspirasjon.
«Det er en hunger i Kirken i Norge etter å være mer forbundet med den internasjonale, den universelle kirken», sier han. «En del av dette er en hunger etter katekese, undervisning for prester og åndelig støtte. Siden vi er en liten kirke, er den hjelpen vi får fra Kirken i USA svært verdsatt og virkningsfull.»
Msgr. Hansen ønsker å være en forkynnende og undervisende biskop, en biskop som deler den katolske troens arv. «Det vi har mottatt, den frelsende troen som er overlevert oss – som er intet mindre enn Jesus Kristus – er så stor at den må deles. Den må gis videre», sier han.
