Skip to content

Lumen ad Revelationem | «Bibelen er den eneste ufeilbarlige kilde for kristen tro.»

Lumen ad Revelationem: «Bibelen er den eneste ufeilbarlige kilde for kristen tro.»

Av Peder Josef Foss

Denne artikkelen er del av serien, Lumen ad Revelationem. Seriens navn oversatt fra latin betyr «et lys til åpenbaring», fordi hver artikkel forsøker å besvare en falsk eller skadelig læresetning ved hjelp av troens og fornuftens lys. Frasen er tatt fra den hellige Simeons lovsang (Luk 2,29–32), som han synger når han får se Jesusbarnet i templet. Han sier om Frelseren at Han skal være «et lys til åpenbaring for hedningene», eller på latin: ‘Lumen ad revelationem gentium’.

Hva læren sier

Forståelsen av Bibelen som den første og eneste feilfrie rettesnor for kristne er en protestantisk grunnsetning. Den kalles ofte med det latinske navnet, sola Scriptura (‘Skriften alene’). Sola Scriptura kan oppsummeres med Konkordiebokens[1] formulering, hvor man «[for] det første bekjenner [seg] til de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og nye testamente som den rene og klare Israels kilde, som alene er den eneste, sanne rettesnor som alle lærere og alle lærer skal prøves og dømmes etter.» (Konkordieboken, s.423, Lunde forlag, 1985). Inkludert i denne læren er prinsippene (i) at Skriften er ufeilbarlig, (ii) at dens innhold er tilstrekkelig for å finne veien til frelsen, og (iii) at det av dens innhold som er nødvendig for frelsen er begripelig for den troende. Sola Scriptura er altså ikke bare et teologisk utgangspunkt som har følger for Guds åpenbaring i Kristus, men også for forståelsen av frelsen, av Kirken og av Kirkens myndighet.

Bibelens ord er sannhet, dens tekster er forfattet under Den hellige Ånds inspirasjon, og den inneholder følgelig ingen feil. Ordet sola (‘alene’) vil i tillegg formidle at denne ufeilbarligheten gjelder Skriften eksklusivt – ikke bare er Bibelen guddommelig inspirert og feilfri, det finnes ingen annen slik bærer av Guds åpenbaring til menneskene, ingen høyere og ingen likeverdig instans å henvende seg til. Kan det ikke gis klart, bibelsk belegg for en kristen lære, bønn eller praksis, så kan den ikke insisteres på, og hvis den synes å stride imot Bibelens ord, må den forkastes.

Det er viktig å påpeke til slutt at sola Scriptura ikke avskaffer behovet for lærere og pastorer – det ville jo gått imot Skriften! (jfr. Ef 4,11-16). Men de er på ingen måte ufeilbarlige, selv om de er til hjelp med utleggelsen av Bibelens åpenbaring – også de må prøves av de troende for å se om de holder seg til Skriften.

Skriftsteder som brukes til å begrunne denne læren er for eksempel 1 Kor 4,6-7 (alle Bibelsitater er fra Bibelselskapets oversettelse fra 2011):

Her har jeg brukt meg selv og Apollos som eksempel for dere, søsken. Av oss skal dere lære å «ikke gå ut over det som står skrevet», så ingen skal blåse seg opp og holde med den ene framfor den andre. Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?

‘Det som står skrevet’ er antagelig her Det gamle testamente (Det nye var ikke enda ferdigskrevet), men likevel kan disse versene virke som de passer godt med sola Scriptura.

Man har også 2 Tim 3,16-17:

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.

Bøkene i ‘Skriften’ beskrives her tydelig som inspirerte av Gud. Siden de fullt utruster den rettferdige til all god gjerning, kan det vel ikke være behov for noe utover dem til å formidle rett tro på Kristus.

Et annet vers som omhandler Bibelens tilstrekkelighet er Joh 20,30-31:

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Siden det også ifølge den vanlige protestantiske læren er troen på Kristus som frelser oss, viser dette utdraget ifølge enkelte av dem at Johannesevangeliet, med resten av Skriften, er tilstrekkelig for å skape frelsende tro hos tilhøreren.

Hvor læren blir vrang

Sola Scriptura kommer til kort av flere grunner, for det første fordi den antagelsen gjør det umulig å vite med sikkerhet hva Skriften består i, dens kanon (gresk: regel), dvs. retningslinjen som sier hvilke bøker Skriften inneholder. Bibelens bøker ble skrevet med mange århundrers mellomrom, ikke alltid med noen referanse til de andre bøkene, og eksisterer sammen med et mylder av andre religiøse skrifter og tekster med ulike og av og til motstridende hevdelser. Hvordan kan man vite hvilke av disse Gud har inspirert dersom det bare er i Skriften og ingen andre steder at man finner guddommelig autoritet? Hvis Skriften er det eneste pålitelige vitne, hvem kan vi spørre for å finne ut hvor vitnet er? Nå er det jo slik at Bibelens kanon har blitt definert på et konkret tidspunkt i historien, nemlig av Den katolske kirke ved kirkemøtet i Kartago (397 e.Kr.), og bekreftet av kirkemøtene i Firenze (1439-43) og Trient (1545-63), og det er denne listen protestantene har basert seg på, bortsett fra de syv såkalte apokryfe bøkene Martin Luther ikke anså som inspirerte. Men hvordan kan noen, hverken Den katolske kirke eller Martin Luther, hevde at de med visshet vet hvilke bøker som er inspirerte, dersom kun de inspirerte bøker kan tale med visshet om disse tingene?

For det andre er sola Scriptura en sirkelargumentasjon: «Vi vet at Bibelens bøker er ufeilbarlige fordi det står i Bibelen.» I fravær av et annet, ufeilbarlig vitnesbyrd som bekrefter Skriften, er det ingen grunn til å godta dens sannhet, men hvis det finnes et annet ufeilbarlig vitnesbyrd, så er sola Scriptura feil. I retten får ingen dømme i egen sak, men det må Skriften gjøre hvis sola Scriptura skal være sant. Protestantismen blir altså som en stat hvor borgerne har urokkelig tillit til grunnloven, men nekter å adlyde hverken den lovgivende forsamling som skrev den, domstolene som tolker den eller myndighetene som håndhever den.

I tillegg til de interne logiske problemene, har man Skriftens eget vitnesbyrd til det motsatte. Det fins andre ufeilbarlige ‘beholdere’ hvori Guds ord er oppbevart og andre myndigheter som kristne skylder sin tilslutning til, først og fremst, Kirken:

Men hvis det trekker ut, vil jeg du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens søyle og grunnvoll. (1 Tim 3,15)

Ikke bare apostlenes skriftlige, men også deres muntlige overlevering bærer guddommelig myndighet:

Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev. (2 Tess 2,15)

Dette verset kan besvares med at dette bare gjelder de første kristne, som hadde apostlene hos seg. Men da må man påstå, uten noen åpenbar grunn, at kun de skriftlige overleveringene er bevart av Gud til denne dag, ikke det muntlige budskapet også.

Ikke bare teksten må være ufeilbarlig, men også tolken. Sola Scriptura legger til grunn at den enkelte troende kan komme til sann tro bare ved å lese Skriften, enten ved Den Hellige Ånds personlige veiledning eller fordi de mener det viktige innholdet er selvinnlysende. Men protestantene, som har dette til felles, er nettopp det kirkesamfunnet som ikke har noen annen trosartikkel til felles, og som forgrener seg i stadig nye menigheter med forskjellige teologiske ståsteder (f.eks. vedrørende sakramentene, barnedåp, likekjønnet «ekteskap», arvesynd, profetiske gaver, livet etter døden, osv., osv.) Og dette til tross for at vi i Skriften kalles til å «ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn.» (Fil 2,2; sml. Rom 12,16, 1 Kor 1,10). Sola Scriptura fører i praksis til en oppløsning av den troen og læren som den skulle være tilstrekkelig til å bevare og oppfostre.

Hva sannheten er

Guds Ord og åpenbaring til menneskene er Jesus Kristus, som grunnla Kirken på apostlenes grunnvoll (Åp 21,14) med Peter, den fremste apostel, som dens synlige hode og klippe (Matt 16,18) og med seg selv som hovedhjørnesten (1 Kor 3,11). Apostlene ble gitt Den Hellige Ånd så de og de vigslede etterfølgere i deres tjeneste kunne forkynne Evangeliet for all skapningen (Mark 16,15), beskyttet for all vranglære – Herren lovte selv at Helvetes porter ikke skulle få Kirken i sin makt (Matt 16,18) og at Han selv skulle være med den alle dager inntil verdens ende (28,20). Det er i Kirkens favn at Det gamle testamentets bøker har blitt samlet, Det nye testamentets skrifter har blitt forfattet og hvor både Det gamle og Det nye er blitt bekreftet med guddommelig myndighet – «Den Hellige Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15,28).

Skriften inneholder Guds ufeilbarlige åpenbaring, og utgjør sammen med apostlenes muntlige overlevering Den apostoliske tradisjon, som Kirken står til tjeneste for, som forvalter og forkynner av Guds mysterier (1 Kor 4,1). Å begrense kanalene for Guds ufeilbarlige åpenbaring og veiledning for kristne i dag til Skriften alene, er å nekte Guds folk adgang til fylden av kristen sannhet og sikker rettledelse i spørsmål som oppstår i tidens løp, og å motsi Skriftens eget vitnesbyrd.

Som kristen bør man ta lære av Den hellige Apostel Peters ord:

Og Herrens tålmod skal dere se som en mulighet til frelse. Det samme har jo også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, ut fra den visdom som er gitt ham. Om dette taler han i alle de brevene hvor han kommer inn på disse spørsmålene. Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse for dem selv. Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet. Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære, nå og til evighetens dag! Amen. (2 Pet 3,15-18)

[1] Konkordieboken (1580) er en samling viktige lutherske bekjennelsesskrifter og dokumenter ansett av dem som en troverdig fremstilling av Bibelens lære. Den inneholder blant annet Augsburgbekjennelsene og Luthers lille katekisme.

Les også:
Lumen ad Revelationem | «Kirken er en feilbarlig institusjon.»


Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Den hellige Jeanne d’Arc,

Den hellige Jeanne d’ArcMinnedag 30. mai Den 30. mai er festdagen for den hellige Jeanne d’Arc, Frankrikes skytshelgen. Jeanne ble født i en bondefamilie i

Mer nyheter

Bidrag etter emne