Skip to content

Lumen ad Revelationem | «Kirken er en feilbarlig institusjon.»

Lumen ad Revelationem | «Kirken er en feilbarlig institusjon.»

Denne artikkelen er del av serien, Lumen ad Revelationem. Seriens navn oversatt fra latin betyr «et lys til åpenbaring», fordi hver artikkel forsøker å besvare en falsk eller skadelig læresetning ved hjelp av troens og fornuftens lys. Frasen er tatt fra den hellige Simeons lovsang (Luk 2,29–32), som han synger når han får se Jesusbarnet i templet. Han sier om Frelseren at Han skal være «et lys til åpenbaring for hedningene», eller på latin: ‘Lumen ad revelationem gentium’.

Hva læren består i
Ideen om at Kirken, samfunnet av alle kristne, ikke bærer på en ufeilbarlig myndighet i spørsmål vedrørende religiøse sannheter er utbredt, ikke bare blant ateister, som er å forvente, men også blant mange kristne. Fra ateistisk hold er det jo klart, siden man mener at all religion er tankespinneri gjort av menneskehender – kristendommen er intet unntak. Men også mange protestantiske kirkesamfunn benekter at Kirkens offentlige læremyndighet er fast og urokkelig – det er mulig for Kirken å trå feil i sin offentlige lære.

Noen vil hevde at Kirken er feilbarlig fordi den ifølge dem er en menneskelig institusjon, men dette gjelder mindretallet av kristne. De vil heller hevde at det er en forskjell mellom den «synlige» og den «usynlige» Kirke. Den usynlige Kirke er samfunnet av de hellige som tror på Kristus forenet i Den Hellige Ånd (som aldri trår feil), mens den synlige Kirken kun er den menneskeskapte strukturen (bygningen, lederskapet, de frivillige) som er samlingspunkt for de kristne som alt er frelst ved sin personlige tro på Jesus Kristus. Sann lære er å hente fra Skriften alene, og Kristus har ikke lovet at Kirken skal styres av hyrder som i fellesskap, uten å feile, forkynner det sanne Evangeliet.

Støtte for dette hentes fra lignelsen i Matteus (13,24-30) om åkeren der det vokser både ugress og hvete – Kirken består både av gode og onde mennesker, og ikke før på den ytterste dag skal de skilles fra hverandre. Ja, i Kirken er det lærere (1 Kor 12,28), men det garanteres ikke at noen av disse aldri skal trå feil. Det finnes intet læreembete på jord forvaltet av mennesker bemyndiget av Kristus og apostlene som kristne kan sette sin lit til på samme måte som de kan stole på Skriften. Derfor måtte lutheranerne, da Augsburgbekjennelsene ble skrevet, definere Kirken som «der Evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett.» (Augsburgbekjennelsene VI. Om kirken, nr. 1).

Vatican Media/CNA
Vatican Media/CNA

Hvor læren blir vrang
Dette er en læresetning i strid med Kristi ord, som selv utnevnte apostlene, gav dem myndighet til å forkynne Hans Evangelium som Hans Kirkes hyrder og til å utnevne etterfølgere. Han sa jo til dem: «Den som tar imot dere, tar imot meg.» (Matt 10,40). Og videre, «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,20). Fra det første verset ser vi at Apostlene betros en myndighet til å tale på vegne av Gud – apostel betyr nettopp ‘utsending’. Av det andre verset vet vi at Kristus vil være med sin Kirke, sine apostler, i verden inntil dens slutt, altså at Han ikke vil la apostlenes etterfølgere som helhet falle fra Hans lære. «Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17). At apostlene og deres etterfølgere taler med guddommelig myndighet i lærespørsmål gjøres dessuten tydelig i kapittel 15 av Apostlenes gjerninger: «Den hellige Ånd og vi [apostlene] har besluttet.»

Viktigst av alt, er å huske øyeblikket Kristus nevner Kirken for første gang:

«Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matt 16,18-19).

Hvorfor ville Jesus utnevne Peter og de andre apostlene og så høytidelig gi dem slike gaver og fullmakter til å undervise å lede, hvis disse fullmaktene ikke skulle vare mer enn en generasjon etter Hans himmelfart? Apostlene døde før de fikk forkynt Evangeliet for alle folkeslag, slik de ble befalt, men Misjonsbefalingen gjelder enda; hvorfor skulle kristne ha ufeilbarlige lærere og hyrder i den første tid, og ikke resten av Kirkens historie? Det er klart at aposteltjenesten ikke avsluttet med De tolv, men måtte gå i arv. At dette er tilfelle skal vi snart se.

Den andre grunnen til at Kirken ikke kan være feilbarlig, følger av en sammenligning med Det gamle testamente, hvor folket hadde offentlige, levende religiøse myndigheter de trygt kunne (og var bundet til!) å føye seg etter – « På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter.» (Matt 23,2-3). Kirken forutsies gjennom hele Det gamle testamente, med Israel – Guds folk – som dens forgjenger. Mellommannen for den gamle pakt, Moses, får følgende befaling fra Gud når han mottar sitt kall:

«Tal med [din bror Aron], og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham. Ta denne staven i hånden. Med den skal du gjøre tegnene!» (2 Mos 3,15-17)

Moses og Aron får her tre embeter av Gud: å undervise, å styre, og å hellige folket – det profetiske, det kongelige og det prestelige embete. Gud lover dem å være med dem i dette og styrke dem. Denne tjenesten avslutter ikke med deres død, men gis videre til deres etterfølgere, henholdsvis Josva og Eleasar (5 Mos 34,9; 4 Mos 20,25-28). I Josvas tilfelle skjer overføringen av visdommens Ånd, med tilhørende myndighet, ved håndspåleggelse. Nettopp slik er det apostlene kommer til å utnevne og bemyndige sine etterfølgere i Det nye testamente.

Apostlene er ikke mindre enn patriarkene og profetene, som hadde etterfølgere, altså må også apostlene ha det. At de hadde det vet vi, både fra Skriften selv, og fra de tidligste kristne vitnene. Apostlenes gjerninger begynner med ordinasjonen (håndspåleggelsen og innsettelse som biskop) av Mathias, Judas Iskariots etterfølger i embetet – «la en annen ta over hans oppdrag… Så ba de: ‘Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.’» (Apg 1,20;24-25). Senere ordineres syv diakoner, blant dem martyren Stefan (Apg 6,6), og atter senere mottar Barnabas og Saulus apostlenes håndspåleggelse (Apg 13,2-3). Apostelen Paulus ber biskopene og de eldste (gresk: presbuteroi – prestene) om å «ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige Ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for» (Apg 20,28)[1], og i sitt brev til hl. Timotheus formaner han ham til igjen å opptenne «den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse» (2 Tim 1,6; jfr. 1 Tim 4,14).

At håndspåleggelse og overtagelse av det apostoliske embete ikke forsvant med apostlenes død, bevitnes av mange av kirkefedrene. For eksempel skriver Klemens (apostelen Peters etterfølger og biskop av Roma) i år 80 e.Kr.:

Gjennom land og by forkynte [apostlene], og valgte de første som vendte om, ved å prøve dem i Ånden, til biskoper og diakoner for fremtidige troende. Ei heller var dette en nyvinning, for biskoper og diakoner ble skrevet om mye tidligere…Våre apostler visste ved Herren Jesus Kristus at menn ville strides om å vinne bispeembetet. Av denne grunn, innvidd i fullkommen forviten, valgte de ut de vi allerede nevnte og la til forordningen at om de skulle dø, skulle andre være deres etterfølgere i tjenesten.[2]

Og dette sier Den hellige Ireneus (189 e.Kr.):

Den sanne viten er apostlenes lære, og den eldgamle oppbygningen av Kirken hele verden gjennom, og tilkjennegivelsen av Kristi legeme ifølge den biskoppelige suksesjon, ved hvilken etterfølgelse biskopene har nedarvet Kirken som finnes på alle steder, og som har nådd til og med oss.[3]

Daniel Ibañez
Daniel Ibañez

Hva sannheten er
Kirken er plan født i Faderens hjerte og er det folket hvori Gud vil samle alle mennesker, til Hans ære og vår forløsning. Forberedelsen på Kirkens dannelse skjer i Det gamle testamente, hvor loven og paktsløftene forkynnes, håndheves og forvaltes av patriarkene og profetene drevet av Guds Ånd. Jesaja forkynner:

I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. (Jes 2,2-3; se også Mik 4,1-2)

I tidens fylde kommer nåden med Jesus Kristus, Guds Sønn, som danner Kirken idet Han utånder på Korset og lar blod og vann strømme fra sin gjennomstungne side, slik Eva ble formet av Adams ribben. Det var dette Jesaja forutså, at Kirken skulle grunnfestes som på et berg, et hus bygget på et fjell som ikke rokkes av storm (Matt 17,24-25). Til forvaltere for dette nye folk setter Han sine apostler, som ved Ham har makt til å binde og løse (Matt 18,18). På Pinsedag utøses Den Hellige Ånd over dem og loves til de som skal følge dem i tjenesten. Ånden føyer Kirkens lemmer sammen til et helt Legeme, et åndelig hus med levende stener (1 Pet 2,4-5), ikke bare en indre virkelighet, men en ytre og synlig Kirke man trygt kan ta sin tilflukt til – «En by som ligger på et fjell kan ikke skjules.» (Matt 5,14).

Kirkens hode er Kristus, og dens søyler er apostlene (Ef 2,20; Åp 21,14), hvis embete fortsetter i deres etterfølgeres, biskopenes, forkynnelse av den rette lære, håndhevelse av rett levevis og rett feiring av sakramentene. Om Kirken er et Legeme, er det ikke nok at den har en sjel; den må ha en synlig kropp, et ytre styre og et synlig hode bemyndiget av det ene, sanne Hode, Kristus. Ånden forblir i og hos Kirken og bevarer henne i sannheten, ja, Kirken er «sannhetens støtte og grunnvoll.» (1 Tim 3,15). Denne Kirken er én, hellig, katolsk og apostolisk, som vet vi av Trosbekjennelsen som fra begynnelsen av har vært vedtatt og bifalt av alle de biskopene som kan spore sitt embete tilbake til apostlenes tid, det hellige hus som dødsrikets porter ikke kan stå seg imot.


[1] «Tilsynsmenn» på gresk er episkopoi, hvorfra vi har ordet «biskop.»

[2] St. Klemens I. Brev til korinterne, 42,4-5 og 44,1-3. Forfatters overs. fra eng. Hentet fra: https://www.newadvent.org/fathers/1010.htm

[3] St. Ireneus. Mot vranglærer, IV,33,8. Forfatters overs. fra eng. Hentet fra: https://www.newadvent.org/fathers/0103433.htm


Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Inkvisisjonen | Gutta på tur dag 3

Bli med Peder og Johannes på pilgrimstur mot Nidaros. Peder og Johannes har ankommet Granavollen. De har gått i vakkert og velholdt bondelandskap og feiret

Den eukaristiske kongressen i Indianapolis

Den eukaristiske kongressen i Indianapolis Av Courtney Mares Den nasjonale eukaristiske kongressen ble avsluttet søndag med en messe på Indianapolis Lucas Oil Stadium der titusenvis

Mer nyheter

Bidrag etter emne