Lærdom fra juleevangeliene

De fire julemessene i Det romerske missale — vigiliemessen, midnattsmessen, messen ved daggry og messen på juledagen — gir fire evangelietekster med hver sin vektlegging. Samlet peker de på Messias’ jødiske røtter, Guds virke i verdenshistorien og Ordet som ble kjøtt.

Av George Weigel, 27. desember 2025

Det romerske missale gir fire ulike messetekster til feiringen av Herrens fødsel: «Vigiliemessen», «Midnattsmessen», «Messe ved daggry» og «Juledagsmessen». Evangelietekstene i disse messene lærer oss viktige ting i julen 2025.

Vigiliemessen (Matt 1,1–25): Messias og Israels historie

Evangeliet i vigiliemessen (Matt 1,1–25) rommer evangelistens «slektsregister over Jesus Kristus, Davids sønn, Abrahams sønn», og avsluttes med fortellingen om Josefs syn av engler og hans beslutning om å bøye sin vilje for Guds plan: å ta den gravide Maria til ekte, «for barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd» — barnet som «skal frelse sitt folk fra deres synder».

Ved å kalle Jesus «Kristus», og ved å plassere ham fast i det jødiske folks historie — summen av slektsledd er “fjorten … fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus» — understreker evangelisten at Jesus fra Nasaret ikke kan forstås rett om han ikke forstås slik han forsto seg selv, og slik hans første etterfølgere forsto ham: som oppfyllelsen av det messianske håpet som det jødiske folket bar gjennom frelseshistoriens første stadier.

I dag, når antisemittismens giftige damper forgifter offentligheten og også synes å påvirke grupper av unge katolikker (red.anm. forfatteren referer til amerikanske forhold), lærer evangeliet i julevigilien oss en avgjørende leksjon som troende kristne har kjent helt siden Markion-kjetteriet ble fordømt for 1 881 år siden: Jesus var av Abrahams ætt, og kristendommen kan ikke rives løs fra sine jødiske røtter uten at troens byggverk undergraves på fatal måte.

Midnattsmessen og messen ved daggry (Luk 2,1–14; 2,15–20): Frelsen i verdenshistorien

Evangeliene i midnattsmessen og ved daggry er hentet fra Lukas’ barndomsfortelling (Luk 2,1–14 og Luk 2,15–20), som — ikke minst takket være Georg Friedrich Händels Messias — for mange er blitt den klassiske fortellingen om juleevangeliet.

Der Matteus’ slektsregister plasserer Jesus i Israels folks historie, plasserer Lukas ham i midnattsmessens evangelium i verdenshistoriens brede sammenheng:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn.»

Her er det to viktige lærdommer.

Den første er at frelseshistorien utfolder seg innenfor verdenshistorien — og i realiteten gir verdenshistorien dens sanne mening. Historien er ikke tilfeldig; historien går et sted hen, mot oppfyllelsen av Skaperens hensikt. Og ved historiens ende får Skaperen det han fra begynnelsen ville: det nye Jerusalem (Åp 21,2), den evige fullendelsen av «Davids by» i tiden uten tid — livet i lyset og kjærligheten hos den tre ganger hellige Gud.

Den andre lærdommen er at Gud virker mildt, ja, gåtefullt, gjennom mennesker og hendelser i verdenshistorien for å virkeliggjøre sin plan. Da keiser Augustus telte opp skattegrunnlaget i denne «første registreringen», ante han ikke at han dermed la til rette for at Den lovede, slik profetiene hadde sagt, skulle bli født i Davids by.

Slik skjedde det: en påminnelse om hvor krevende det er å lese tidens tegn. Det samme understrekes i messen ved daggry, når de første vitnene til Messias’ fødsel ikke er de store og de mektige, men de ydmyke hyrdene.

Juledagsmessen (Joh 1,1–18): Ordet som ble kjød

Evangeliet i messen på juledag gir oss Det nye testamentets tetteste — og samtidig mest lyriske — teologi: prologen til Johannesevangeliet (Joh 1,1–18). Her identifiseres den jødiske Messias som gjenløser hele historien, med «Ordet», Treenighetens andre person, «gjennom hvem alt er blitt til».

Hva er lærdommen? I en mer og mer irrasjonell verden må vi holde fast ved den bibelske påstanden om at Gud har lagt en fornuftig orden i verden og i oss: sannheter vi kan kjenne ved åpenbaring og fornuft; sannheter som viser veien til et rett liv; sannheter som baner den kongelige vei til helliggjørelse og salighet.

«Ordet ble kjøtt og tok bolig blant oss … fullt av nåde og sannhet.» Der ligger vårt håp — og grunnen til julegleden.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.