Kristi tre fødsler

Da taus stillhet omsluttet alt,
og natten var midt i sitt hastige løp,
fór ditt allmektige ord ned fra himmelen, fra den kongelige trone. (Visdommen 18,14-15)

Fra evighet av, i tiden og i våre hjerter – dette er de tre Kristi fødsler som feires i julen. Som Gud er Han født av Faderen uten en mor, som menneske fødtes Han av en Mor uten en far, og i hjertene fødes Han av Gud, vår Fader og Kirken, vår Mor. Til jul feires tre messer som tilsvarer disse tre fødslene: midnattsmessen, messen ved daggry (også kalt Hyrdenes messe) og Juledagsmessen.

Av Faderen fra evighet

Midnattsmessen begynner med inngangsverset fra Salme 2:

Herren sa til meg:

«Du er min sønn,
jeg har født deg i dag.»

Jesu fødsel i Betlehem åpenbarer Hans forhold til sin evige Fader – Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklart ham. (Joh 1,18). Derfor innleder Kirken feiringen av Julehøytiden ved å meditere over at Han først og fremst er Guds Sønn – Gud av Gud, Lys av Lys, sann Gud av den sanne Gud; født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, som Kirkemøtet i Nikea definerte det og slik vi synger det i Trosbekjennelsen hver søndag. Personen vi møter i krybben er ikke en skapning, ikke mindre enn Faderen, men sann Gud, lik i ære og makt og vesen med Faderen og Den Hellige Ånd.

Kristi sendelse i tiden viser Hans evige relasjon til Faderen, og selv om Han vandrer iblant oss mennesker forlater Han som Gud aldri Faderens favn. Det er i denne messen at vi hører Evangeliet hvor englene istemmer sitt Gloria: Ære være Gud i det høyeste.

Av Jomfruen i tiden

Ved daggry, etter å ha betraktet Kristus i sin guddoms herlighet og jaget på flukt enhver tvil om at Han virkelig er Gud, vender Kirken sin kontemplasjon mot Barnet i krybben, Kristi fullstendige menneskelighet. Nå får hyrdene, som har fått bud fra englene om hva som har hendt, se med egne øyne det de skulle ha til tegn: et guttebarn svøpt og lagt i en krybbe av sin Mor. De får se at Ordet i sannhet er blitt kjød, en av oss. Men det underlige er at de ikke finner noen andre enn Maria og Josef – Med sine egne hender svøper hun ham, hun er selv både mor og jordmor. (Hl. Hieronimus, Contra Helvidius, 10). Hun har kunnet gjøre dette fordi hun har født på underfullt vis, ved en jomfrufødsel uten smerte. Jomfru Maria er unnfanget uten synd og spares derfor for en smertefull fødsel – hun opphever Evas forbannelse (1 Mos 3,16).  

Tross disse mirakuløse omstendighetene er Barnet i aller høyeste grad et menneske som alle andre. Det er ikke et syn eller en kroppslig forkledning, det er et guttebarn av kjøtt og blod, med kropp og sjel i motsetning til hva gnostikerne hevdet. Ei heller er det to personer med hver sin natur, en menneskelig og en guddommelig som Nestorius lærte; det er Guds Sønn i en menneskelig natur. Det er heller ikke en slags monstrøs mellomting, en legering eller sammensmeltning mellom Gud og menneske (monofysitisme). I løpet av de første århundrene i Kirkens historie var det mange vranglærer om Kristi person og Hans to naturer. Liturgien vår uttrykker fruktene av konsilenes definisjoner. Et praktfullt eksempel er denne antifonen til laudes på Høytiden for Maria Guds Mor:

I dag blir et underfullt mysterium forkynt: Menneskenaturen er blitt ny, for Gud er blitt menneske. Gud var han og Gud forble han, menneske ble han, det var han ikke: to naturer i én person, ikke blandet og ikke adskilt. 

Av Kirken i de troende

Så kommer vi til den store Juledagsmessen, hvor det vesle lyset født i natten vokser seg sterkt og stråler ut over all jorden. For i Johannesevangeliet får vi greie på den evige betydningen av denne historiske hendelsen, som ikke bare berører den hellige familie eller Israels folk, men hele menneskeheten.

Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)

Kristus kommer med nåde for å tilgi synder og sannhet for å fordrive løgnens herredømme. Selv er Han Lyset som ved Den Hellige Ånd og Kirkens medvirkning fødes usynlig og usigelig i de troendes sjeler. 

Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. (Ef 4,11-13)

Dette skjer gradvis gjennom hele det kristne liv, som er å bli Kristus lik. Ved bønn, sakramentene og gode gjerninger fordrives det gamle menneske med sine laster og vi ifører oss det nye menneske (Ef 4,22-24). Fra dag til dag fornyes vi innvendig av Ånden (2 Kor 4,16). Kristus, som fødes i oss ved dåpen som liten og ydmyk, vokser i styrke hver gang vi skrifter, går til messe, tilgir, er barmhjertige, leser Guds ord og gjør godt mot andre. Han skal vokse, vi skal avta (Joh 3,30), slik at Han får helbredet og helliggjort alt i alle og kan føre hele den frelste og fornyede skapningen tilbake til seg. Han fødes på jorden slik at vi kan fødes inn i Himmelen.