Kontinuitetens hermeneutikk – diskusjonen om hvordan Andre Vatikankonsil skal forstås
Av Olav Hovdelien, 29 august, 2024, 07:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Det sier kanskje noe om Kirkens langsomhet og konservatisme at teologer og andre interesserte fortsatt snart seksti år etter at kirkemøtet ble avsluttet, diskuterer hvordan 1960-tallets store kirkemøte, Andre Vatikankonsil, skal forstås. Men det er som kjent ikke uten grunn at det brukes mye tid på å drøfte hvordan de seksten dokumentene fra konsilet skal fortolkes, og kanskje ikke minst hva de bør ha å si for Kirken i dag. Andre Vatikankonsil (1962-65) var den viktigste begivenheten i Kirkens historie på lang tid, noen vil si helt siden Trientkonsilet (1545-1563), som markerte starten på motreformasjonen, ble avholdt. Andre trekker enda lenger linjer, og viser til at konsilet på 1960-tallet markerte slutten på den konstantinske æraen, som begynte helt tilbake på 300-tallet. Da kan man virkelig begynne å snakke om historiens sus.
En av de som har deltatt aktivt i disse diskusjonene er George Weigel (1951-). Weigel er en amerikansk teolog og forfatter, som i norsk sammenheng kanskje er mest kjent for den store biografien om pave Johannes Paul II, Witness to Hope fra 1999, og oppfølgeren The End and the Beginning fra 2010, også det en bok om den polske pavens liv og betydning. I det følgende er det derimot en annen av Weigels mange utgivelser som skal stå i sentrum for oppmerksomheten.
Til verdens helliggjørelse – den vitale arven fra Andre Vatikankonsil
I 2022 publiserte Weigel boken To Sanctify the World. The Vital Legacy of Vatican II, der han på entusiastisk, men samtidig grundig vis, argumenterer for at Andre Vatikankonsil representerte nødvendige endringer og etterlengtede kirkelige reformer. Dette gjelder vel og merke så lenge det som med en litt vanskelig formulering kalles «kontinuitetens hermeneutikk», brukes som fortolkende prinsipp når konsilets innhold skal forstås og settes ut i praksis.
Kontinuitetens hermeneutikk betyr enkelt sagt at resultatene fra konsilet på 1960-tallet forstås i sammenheng med den førkonsiliære kirken, og ikke som et brudd med tidligere lære og praksis. Dypest sett er Kirken den samme, til tross for at det kan vises til en hel del endringer og nye vektlegginger i og med innholdet i de seksten konsildokumentene. Kort sagt handlet konsilet etter dette synet om å forandre for å bevare. Weigel skriver i boken:
«Andre Vatikankonsil måtte i sitt forsøk på å fremme en integrert humanisme, som skulle fremme brorskap, solidaritet og fellesskap i møte med en moderne tid med de kulturelle og politiske forholdene dette medførte, komme til rette med den moderne verdens pluralitet, som er kjennetegnet ved det den sosiologen Peter L. Berger har beskrevet som sameksistens av forskjellige virkelighetsoppfatninger og verdisett innenfor det samme samfunnet.» (s. 223)
Enklere sagt handlet det om at Kirken måtte lære å forholde seg til et samfunn der det er mange måter å leve på og mange måter å tenke på.
Det moderne samfunnet kan naturligvis også forstås på flere måter, ut fra hva som vektlegges. Tidsånden slik pave Johannes XXIII (1958-1963) kan ha fornemmet den, var nok langt mer positiv enn den situasjonsbeskrivelsen som John Henry Newman (1801-1890), ifølge Weigel kom med. Ifølge Newman stod Kirken i møte med moderniteten konfrontert med «et mørke som er forskjellig fra alt annet som har vært tidligere.» (s. 32). Det kan høres dystert ut, men tilbake på slutten av 1950-tallet, da Johannes XXIII tok over etter Pius XII (1939-1958), var optimismen både i Kirken og samfunnet rundt sterkere enn den hadde vært på flere tiår. Den som er i tvil, kan lese konsildokumentet Gaudium et spes, om Kirken i den moderne verden.
Pave Johannes XXIIIs visjon for konsilet
Ifølge Weigel bør en rett forståelse av konsilet ta utgangspunkt i det som var pave Johannes XXIIIs opprinnelige intensjon for innkallingen. Det vil si hvorfor han og mange med ham mente at det var nødvendig med et nytt økumenisk konsil, når han bare tre måneder etter at han ble valgt til pave, den 25. januar 1959, annonserte den store nyheten. Andre Vatikankonsil regnes i katolsk sammenheng som det 21. i rekken, og ble holdt i fire sesjoner fra 1962 til 1965. I tillegg til om lag 2400 biskoper fra hele verden, hadde lederne for de mannlige klosterordenene rett til å delta. Den brede deltagelsen gjorde dette til historiens desidert største kirkemøte, med nærmere 2800 deltagende konsilfedre, i tillegg til inviterte observatører fra andre kirker og kirkesamfunn. Ifølge pave Johannes, som Hallvard Rieber-Mohn i en bokutgivelse kalte «vår venn Johannes», var hensikten med konsilet å overlevere den katolske «læren ren og fullstendig uten å forvrenge den», samtidig som denne læren ble utdypet og formulert på en måte som møter de forventningene som stilles i den nye tid.
I denne bestillingen lå det to føringer for konsilets arbeid. På den ene siden ville pave Johannes at konsilfedrene skulle legge vinn på å overlevere læren «ren og fullstendig», og på den annen side skulle læren «oppdateres» med tanke på samtidens utfordringer. Det vil si gjøres forståelig for moderne mennesker anno 1958 og senere. Et velkjent slagord fra konsilets arbeid i den forbindelse var derfor aggiornamento, som kan oversettes med «oppdatering». De som har vært i Roma eller andre italienske storbyer kjenner kanskje igjen dette ordet fra bussholdeplasser, i forbindelse nettopp med en oppdatering av hvilke busser som snart vil komme til holdeplassen.
Johannes Paul II og Benedikt XVI – (nesten) 35 års kontinuitet
I sin fremstilling legger Weigel på ingen måte skjul på at han støtter den «kontinuitetens hermeneutikk» som pave Johannes Paul II og senere pave Benedikt XVI brukte sine pontifikat på å arbeide for gjennom nesten 35 år. Begge hadde de deltatt aktivt ved konsilet. Karol Józef Wojtyła, senere Johannes Paul II, hadde fra 13. januar 1964 vært erkebiskop av Kraków, og deltok i kraft av denne posisjonen, mens Joseph Ratzinger, senere Benedikt XVI, deltok ved konsilet som offisielt utnevnt teologisk ekspert (peritus) for kardinal Joseph Frings (1887–1978), en av de ledende tyske kardinalene.
Diskusjonen om hvordan dokumentene som var blitt vedtatt under konsilet skulle forstås hadde allerede begynt mens konsilet varte. Ratzinger ble tidlig klar over nødvendigheten av å uttrykke motstand mot de som brukte henvisninger til «konsilets ånd» til å legitimere radikale endringer. Dette gjaldt særlig i forbindelse med forsøket på å innføre praksiser, som det ifølge ham ikke fantes grunnlag for i konsilets dokumenter og bestemmelser. Ved en konferanse i den bayerske byen Bamberg, som ble avholdt allerede i 1966 kommenterte Ratzinger dette slik:
«Det finnes en viss skuffelse, en følelse av desillusjon … For noen gjorde konsilet fortsatt for lite. Men for andre var det en skandale, en overgivelse av Kirken til den fiendtlig innstilte tidsånden, som med sin feilslåtte opptatthet av jordiske ting, resulterte i å tilsløre Gud. De ser hvordan det som for dem var helligst, blir nedtonet. Dermed snur de seg dessverre bort fra en fornyelse som de anser for å undergrave og oppløse kristendommen, når det som egentlig trengs er mer tro, håp og kjærlighet.»
Det er verdt å merke seg at denne kritikken ble fremsatt allerede så tidlig som i 1966, tre år før innføringen av den nye Missale Romanum. Innføringen av den nye messen i 1969/1970 og bruken av folkemålene er kanskje kroneksemplet på de store forandringene som skjedde i og med konsilet og dets «ånd», og mange katolikker kan nok ha kjent på en sterk uro særlig i denne tiden. Den tradisjonelle latinske messen og de ritualene de hadde levd med hele livet var nå for en stor del byttet ut med noe nytt, selv om den juridisk sett aldri var blitt forbudt. Det å «gjenåpne» muligheten for å feire «den gamle messen» kan slik sett forstås som en viktig del av en kontinuitetens hermeneutikk.
Benedikt XVI og Summorum Pontificum (2007)
I april 2005 ble kardinal Ratzinger valgt som ny pave etter Johannes Paul IIs død. Ratzinger hadde arbeidet nært sammen med Johannes Paul som prefekt for Troskongregasjonen helt siden 1981, og hadde i kraft av dette embetet vært en trofast støttespiller for paven. For å rydde av veien usikkerhet om hvor han stod når det gjaldt konsilets bestemmelser, bekreftet den nyvalgte Benedikt rett etter valget, at han hadde et bestemt ønske «om å fortsette å sette Andre Vatikankonsil ut i live».
I sin juletale i 2005 til Den romerske kurie tok Benedikt opp igjen dette poenget og snakket om at Andre Vatikankonsil representerte en «kombinasjon av kontinuitet og diskontinuitet på flere plan», og skilte i den forbindelse mellom en illegitim «diskontinuitetens og bruddets hermeneutikk» og en autentisk «reformens hermeneutikk». Her avviser han dermed enhver fortolkning som understøtter tanken om «brudd» mellom den førkonsiliære og den etterkonsiliære kirke. Ifølge ham skjedde det ikke noe fundamentalt læremessig nytt ved Andre Vatikankonsil. Dette til tross, anså han konsilets resultater og de fornyede kirkelige praksisene som konsilet reflekterte, som svært verdifulle.
I og med sitt motu proprio Summorum Pontificumfra 2007 gjeninnførte så Benedikt XVI muligheten for en utstrakt bruk av den tradisjonelle latinske messen. Her skriver Benedikt følgende:
«Det romerske missalet, promulgert ved Paul VI, er det ordinære uttrykk for «Lex orandi» (Bønnens lov) i den latinske ritus av Den katolske kirke. Ikke desto mindre skal det romerske missalet som ble promulgert av St. Pius V og igjen utgitt ved den salige [nå hellige] Johannes XXIII, bli betraktet som et ekstraordinært uttrykk for den samme «Lex orandi», og må vises tilbørlig aktelse grunnet dens gamle og ærverdige bruk. Disse to uttrykkene for kirkens «Lex orandi» vil ikke på noen måte lede til en splittelse i Kirkens «Lex credendi» (Troens lov). De er faktisk to uttrykksformer for den ene romerske ritus.»
I et følgebrev begrunnet Benedikt endringene med å vise til hvordan mange katolikker hadde uttrykt lengsel etter den gamle liturgien, og som led under måten messen nå noen ganger ble feiret. Han presiserte i den sammenheng at dette ikke på noen måte skulle forstås som en endring som ble gjort etter påtrykk fra utbryterne i SSPX. «Det var viktig for meg at Kirken er ett med sin egen fortid», siterer biografen Peter Seewald fra en av deres samtaler i forbindelse med biografiarbeidet: «det som en gang var det helligste i Kirken plutselig blir fullstendig forbudt.»
Når Benedikt i og med Summorum Pontificumerklærte og begrunnet den tradisjonelle latinske messen som en «ekstraordinær form» av gudstjenesten innen den romerske ritus, var altså ikke hensikten hans å erstatte Missale Romanum og liturgien som ble utarbeidet på oppdrag fra konsilet, og promulgert av pave Paul VI i 1969. Missale Romanum forblir den «ordinære» messeformen, men brevet understrekte at de to liturgiformene ikke hørte til forskjellige riter, men er forskjellige variasjoner innenfor samme ritus. Hensikten til Benedikt XVI var altså å skape ro og forsoning. Kontinuitetens hermeneutikk vises tydelig avgjørelsen hans.
Noen avsluttende refleksjoner
15. juli 2021 var det pave Frans sin tur til å utstede et motu proprio om den tradisjonelle latinske messen. Dette brevet fikk tittelen Traditionis custodes(«Tradisjonens voktere»), og her innførte Frans flere restriksjoner for feiringen av «den gamle messen». I artikkel 1 i dokumentet slås det fast at det er de liturgiske bøkene som pavene Paul VI og Johannes Paul II, som etter Andre Vatikankonsil representerte «det unike uttrykket for den romerske ritus lex orandi [bønnens lov].» Underforstått er det ikke noe rom for en «ekstraordinær form» av messen. Det er opp til de lokale biskopene å håndheve denne bestemmelsen, men det åpnes ikke for å gi tillatelse til nye grupper som ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen. Ut fra en forståelse av Benedikts «gjenåpning» for muligheten til å feire den tradisjonelle latinske messen som et uttrykk for kontinuitetens hermeneutikk, er dermed pave Frans’ restriksjoner for dette samtidig å forstå som et brudd med denne. Dette er også Weigel inne på innledningsvis i boken når han skriver følgende: «Mange av de gamle spørsmålene og kontroversene om konsilet popper frem igjen til overflaten av det katolske livet under pontifikatet til pave Frans.» (s. 2).
Hensikten til Frans syntes likevel tydelig. Det var å begrense feiringen av den tradisjonelle latinske messen mest mulig, uten at den ble gjort eksplisitt forbudt. Begrunnelsen var hensynet til Kirkens enhet. Hvor god denne begrunnelsen var kan naturligvis diskuteres. Her handler det uansett om hvilken retning Kirken skal ta fremover, med implikasjoner langt utover det liturgiske livet. I det minste i en norsk kontekst er det vanskelig å se for seg at engasjementet for den tradisjonelle latinske messen vil kunne virke kirkesplittende. Her hos oss ser det vel snarere ut til at den nye entusiasmen for det pave Benedikt kalte messens ekstraordinære form, som vi særlig ser hos den unge generasjonen norske katolikker, er en verdifull fornyelseskraft for Kirken? Den bør vi i så fall ta godt vare på.
George Weigel, To Sanctify the World. The Vital Legacy of Vatican II. New York: Basic Books, 2022 (354 s.)
Olav Hovdelien
Olav Hovdelien har doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – Storbyuniversitetet
