Konsilet i Trient (1545–1563) var et historisk vendepunkt for den katolske kirke. Midt i den protestantiske reformasjonen samlet kirkens ledere seg i Nord-Italia for å definere katolsk lære, bekjempe misbruk og gjenreise en sterkere kirkelig struktur. Dette ble startskuddet for både en teologisk konsolidering og en ny epoke med kulturell og liturgisk storhet.

Av Olav Hovdelien, 17. september 2025

Hva skjedde ved konsilet i Trient på 1500-tallet?

Konsilet i Trient (1545-1563) var en monumental begivenhet som stadfestet hva som er katolsk lære, og samtidig vedtok nødvendige reformer, som fortsatt er med på å prege Kirken nå snart fem hundre år senere. Resultatet av de lange diskusjonene som ble ført av noen av datidens mest kompetente teologer og kirkeledere ble en sterkere og mer disiplinert kirke. På lenger sikt bidrog Trientkonsilet også til en kulturell blomstring (barokken) og til en tydeligere global spredning av kristendommen gjennom misjon ved at nye kirkelige ordener ble etablert og der misjonsarbeid fikk større prioritet og betydning.

Den katolske kirke har avholdt til sammen 21 økumeniske konsiler (kirkemøter), fra det første i Nikea i 325 e.Kr., og frem til Det annet Vatikankonsil, som ble avholdt i Roma på 1960-tallet. Konsilene har alltid bidratt til å forme kristen teologi og medfølgende praksiser i møte med utfordringer fra den historiske og samfunnsmessige konteksten Kirken har stått i. For eksempel kan konsiler stadfeste og uttrykke dogmer – som Jesu to naturer ved Konsilet i Chalkedon i 451 e.Kr. – eller reformere Kirkens praksiser. Et slikt konsil ledes vanligvis av paven eller hans representanter, og med pavens godkjennelse er vedtakene gyldige og autoritative for hele Kirken.

En liten by i Nord-Italia

Trientkonsilet ble avholdt i den nord-italienske byen Trient (dagens Trento) i tre distinkte omganger; 1545–1547, 1551–1552 og 1562–1563, under oppsyn av under pavene Paul III (1534-1549), Julius III (1550-1555) og Pius IV (1559-1565). På latin heter byen Tridentinum, derav det avledede adjektivet tridentinsk. Byen hadde på den tiden konsilet ble avholdt syv-åtte tusen innbyggere. Som vi ser, tok deltagerne seg god tid til å diskutere og vedta nødvendige reformer. På midten av 1500-tallet bestod det samlede katolske bispekollegiet av omtrent syv hundre biskoper, men ved åpningen av konsilet var det bare 29 av disse som var til stede, og ved de to første periodene oversteg aldri antall tilstedeværende biskoper ett hundre. I den tredje perioden tok antallet seg opp, og det var da på det meste 280 til stede. Det er et formidabelt antall med tanke på den samlede størrelsen på det katolske bispekollegiet på denne tiden.

De tre pavene som regjerte under konsilets tre perioder, satte derimot aldri sine føtter i den nord-italienske byen. De ledet konsilet gjennom utsendinger og dette fungerte på grunn av et relativt velfungerende postvesen ved hjelp av kurerer.    

Foranledningen for konsilet var den lutherske reformasjonen i Tyskland, og den kirkelige og politiske utviklingen som hadde skjedd i Nord-Europa noen tiår tidligere. Historien om Trientkonsilet handler like mye om politikk som teologi og kirkelige spørsmål, skriver John W. O’Malley i det som regnes som standardverket om konsilet i engelsk språkdrakt. I det følgende vektlegges konsilets teologiske og kirkelige betydning, og særlig konsilets læremessige resultater.

Reformasjonen hadde startet i 1517 med Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen, og førte til at store deler av Nord-Europa brøt med pavemakten og adopterte protestantiske læresetninger uttrykt ved slagord som sola scriptura (Skriften alene) og sola fide (troen alene). Dette utgjorde naturlig nok en krevende situasjon for Kirken, maktpolitisk så vel som teologisk. Kirken anerkjente behovet for indre reformer, samtidig som paven så sin autoritet truet. Samtidig var det maktpåliggende for Kirken å avklare hva som er rett lære, i kontrast til lutheranismen og andre protestantiske retninger som spredte seg nord for alpene.

Hva ble bestemt ved konsilet i Trient?

Konsilet tok opp både dogmatiske (trosmessige) og disiplinære (praktiske) spørsmål. Slik sett hadde det både et pastoralt og et doktrinært sikte. Et sentralt spørsmål som ble diskutert gjaldt forståelsen av frelsen og rettferdiggjørelseslæren, som var blitt utfordret av lutheranerne. Konsilet stadfestet her at frelsen oppnås gjennom et samvirke av tro og gode gjerninger – rett forstått med Guds nåde som forutsetning – i motsetning til Luthers lære om frelse ved «troen alene». Konsilfedrene tok seg god tid til å avklare dette sentrale spørsmålet, hele syv måneder tok det, ifølge O’Malley. Dette var da også kanskje den viktigste læremessige klargjøringen som ble foretatt ved konsilet, men i tilknytning til denne ble også nådens rolle gjennom de syv sakramentene fremhevet.

Et annet viktig resultat som har implikasjoner for hele den katolske måten å tenke på, gjelder forholdet mellom Bibelen og Kirkens Tradisjon (med stor T). Disse ble erklært som likeverdige kilder til guddommelig åpenbaring, i motsetning til protestantenes kriseteologiske vektlegging av «Skriften alene». I tillegg ble kanonspørsmålet avklart ved at konsilet stadfestet at den boksamlingen som utgjør den kristne bibel, inneholder 73 bøker, 46 i Det gamle testamentet og 27 i Det nye testamente. Dette inkluderer det som noen ganger kalles de apokryfe skriftene, syv i tallet, og som vanligvis ikke er tatt med i protestantenes bibelutgaver, som har 66 bøker.

Konsilet regulerte også bruken av avlatsbrev for å unngå misbruk, men opprettholdt deres gyldighet. Det ble innført strengere regler for prester, inkludert krav om sølibat og bedre utdanning. Det ble opprettet presteseminarer for å sikre kvalifiserte prester. Misbruk som salg av kirkelige embeter (simoni), og nepotisme ble fordømt, og det ble innført tiltak for å forbedre Kirkens administrasjon. Konsilet førte også til mer fokus på å undervise legfolk i troen (katekese).

Den viktigste liturgiske bestemmelsen som ble gjort, bestod i at konsilet standardiserte den katolske messen, den tridentinske messen ble normen i Kirken, og fortsatte å være det helt frem til 1970.

Kirkelig fornyelse i etterkant av konsilet

Utviklingen som fulgte i kjølvannet av konsilet i Trient førte til en fornyelse av bruken av visuell kultur i kirkene. Dette gjaldt både deres utsmykning og arkitekturen. Det som er kjent som barokkstilen, med dennes dramatiske, emosjonelle og sterke uttrykksfullhet, ble utviklet i etterkant av konsilet. Eksempler på dette er Berninis skulpturer i Roma og Caravaggios malerier. Den som har vært i Roma, eller kanskje har vært rundt i Bayern for å se på kirkene der, vil ha sett et sterkt nærvær av barokk estetikk (og rokokko!).

Konsilet i Trient og utviklingen i etterkant klarte riktignok ikke å drive reformasjonen helt tilbake. Det har vi fått merke ikke minst her i Norden. Men Trientkonsilet medførte en betydelig konsolidering av katolisismen lenger syd i Europa, i dagens Spania, Frankrike, Italia, Østerrike og Polen, for å nevne noen land. Her klarte aldri reformasjonen å få noe fotfeste.

Det er liten tvil om at listen over vedtak og bestemmelser som ble gjort ved konsilet i Trient er gjenkjennbare, og fortsetter å sette sitt tydelige preg på Kirkens teologi og praksiser. De siste tiårene har det kanskje til og med vært slik i økende grad. Den voksende interessen for den tradisjonelle latinske messen er et tegn som tyder på at den «barokke» katolisismen kan være i ferd med å få sin renessanse.

Slik kan Trientkonsilet fortsatt være en kilde til kirkelig fornyelse nesten fem hundre år etter at det ble avsluttet.    

John W. O’Malley, Trent. What Happened at the Council. (Cambridge, Massachusetts & London, England: The Belknap Press of Harvard University Press, 2013)

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider som professor ved OsloMet