Kjønnsdebatten: Perspektiver fra Kirken og Samfunnet
Av sr Anne Bente Hadland, 30. november 2024. Første gang publisert i Ukens nyheter.
For et par år siden var det store spørsmålet i kjønnsdebatten hva en kvinne var. Det var mange som ikke visste svaret (se mitt tidligere innlegg i St. Olav).
Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”
Nå er spørsmålet hvor mange kjønn vi har. Det kan verken kulturministeren eller helseministeren svare på, men finansministeren kan, Vedum. Han er jo bonde, så han har vel et mindre teoretisk forhold til tingene.
Det er interessant å se hvor mange og sterke reaksjonene har vært på å hevde at det finnes to kjønn og at ekteskapet er ment for én mann og én kvinne. Dette er budskapet i den såkalte Felleserklæringen (Fellesreklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold) som våre biskoper undertegnet sammen med et femtitalls kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Kirkesamfunn som har åpnet for likekjønnet vigsel, har stort sett avholdt seg fra å signere. Det gjelder for eksempel Den norske kirke og Metodistene, og preses i DNK reagerte i likhet med likestillingsministeren med at erklæringen var sårende og traumatiserende for dem som rammes av klar tale. Også innenfor vår egen kirke er det kritiske røster. En gruppering som har kommet på trykk med et lengre innlegg i Aftenposten, er «Også vi er kirke» (OVEK), en kirkekritisk reformbevegelse innen Den katolske kirke. Den oppsto i Østerrike på 90-tallet, og har altså en norsk avlegger som består av et trettitalls personer.
Gyrid Gunnes, førsteamanuensis ved VID, mener erklæringen må ses på som en hatytring – (uenighet er med andre ord lik hat i hennes verden) – og hun spør i Klassekampen 28/11 hva hun som kristen teolog kan lære om kjærlighet på Oslos sex-fester. Det er sannelig ikke godt å si, men det hun hevder og som er feil, er at Fiducia Supplicans som kom rett før jul i fjor, ga tillatelse til velsignelse av likekjønnede par. Dette stemmer ikke, men til Gunnes unnskyldning må det sies at hun ikke er den eneste som leste dokumentet slik, og forfatteren, kardinal Fernandez, har brukt uker og måneder på å klargjøre hva han egentlig mente, og det var i hvert fall ikke velsignelse av likekjønnede parforhold.
Men nok om det. En vanlig reaksjon på spørsmålet om antall kjønn, er at man avviser eksistensen av transpersoner hvis man hevder det finnes to kjønn. Det er en merkelig kortslutning. Det går fint an å erkjenne at det finnes mennesker som definerer seg som transpersoner og ikke-binære, og samtidig mene at det bare finnes to kjønn.
Selve ordet ikke-binær, forutsetter jo at det er to av noe, i dette tilfelle kjønn. Våre biskoper avviser heller ikke at det finnes biologiske kromosom-avvik fra den binære xx- og xy-kromosom-strukturen til kvinne og mann, såkalt DSD (Disorder of Sexual Development), men det har ikke noe med transproblematikken å gjøre. De avviser derimot at en biologisk mann (altså med XY-kromosomer) kan bli kvinne fordi han definerer seg som det, eller føler at han er født i «feil kropp» og altså «er» kvinne, men som ved en slags legefeil er «tildelt» feil kjønn ved fødselen. Og, hvis det dreier seg om en mann som føler seg som kvinne, skal ha adgang til kvinneidrett, kvinnegarderober, kvinnefengsler mm. Det er nå den ene siden av saken.
Den andre er den alarmerende økningen i antall barn og unge som rapporterer å ha kjønnsinkongruens. Veldig ofte kombinert med andre diagnoser, f.eks. autisme. 80 % av alle barn og unge som opplever å være utilpass med sitt eget kjønn i tenårene, lander imidlertid godt i sitt biologiske kjønn etter puberteten. Det er en stadig økende motstand i det helsefaglige miljøet mot ulike typer av kjønnsbehandlinger av barn og unge. Både i England og Sverige har man kommet på bedre tanker, og den engelske Cass-rapporten konkluderer med at kjønnsendrende behandling for unge mennesker bygger på et svakt fundament.
KrFs leder, Dag Inge Ulstein, tar til orde for at kjønnsideologi skal ut av skolen, det vil si at barn ikke skal lære om «gutter, jenter og andre kjønn», og heller ikke bli opplært til å tro at jenter kan ha penis og gutter kan være født i jentekropp. «Kjønnsidentitet avviker fra biologi og medisin», sier Ulstein, og følelser overstyrer vitenskapen.
Kultur- og likestillingsministeren, Lubna Jaffrey, reagerer mot at politikere skal ha noe å si over innholdet i norske skolebøker. Men det har politikere alltid hatt, og hun selv bidrar villig vekk til å betale for at FRI og deres Rosa kompetanse fortsatt skal ha en plass i norske skoler. Hun karakteriserer videre det å insistere på to kjønn som en «amerikanisering» av norsk politikk. Men det er hun som representerer ideene fra radikal amerikansk kjønnsteori.
Vi andre har bare værsågod å henge med. Mediene og rettssystemet er med i dansen. Som i rapporteringen om den unge kvinnen i 20-årene som nylig ble dømt til samfunnsstraff for oppbevaringen av store mengder seksualiserte bilder av barn og seksuelle overgrep mot barn, normalt med en strafferamme på 4 år, men som slapp unna med samfunnsstraff pga «personlige utfordringer». Kvinnen det dreier seg om er biologisk mann.
Det er også andre saker som forrykker krimstatistikkene – voldtekt og partnerdrap er hovedsakelig et mannsfenomen, men nå rykker kvinnene inn der også, ja, transkvinnene, da.
Tilbake til biskopene våre. I de nordiske biskopers hyrdebrev om seksualitet fra mars 2023, leser vi: «Guds miskunn utelukker ingen. Men den setter et høyt ideal», og videre: «Begreper om hva det betyr å være menneske, og derved et seksuelt vesen, er i stadig endring. Det som i dag tas for gitt, forkastes kan hende i morgen. Legger vi mye av oss selv i forgjengelig teori, risikerer vi å bli såret. Vi trenger røtter som går dypt. La oss da tilegne oss grunnprinsippene i kristen menneskeforståelse mens vi strekker ut en hånd i vennskap, med respekt, til dem som føler seg fremmedgjort.»
https://www.katolsk.no/nyheter/2023/03/hyrdebrev-om-menneskelig-seksualitet
Pave Frans har lagt stor vekt på pastoral omsorg og inkludering i Kirken i sitt pontifikat. Få benekter viktigheten av dette. Men han har aldri sagt at inkludering og pastoral omsorg skal gå på bekostning av sannheten. Sannhet er sammen med Kjærlighet Kirkens pilarer. Kirken kan ikke bestå uten at begge pilarer respekteres og samvirker. “Caritas in veritate”, kalte pave Benedikt XVI dette i et viktig rundskriv (2009) til hele Kirken.
Dikasteriet for troslæren offentliggjorde den 8. april i år erklæringen Dignitas infinita («Om den menneskelige persons uendelige verdi»). Dokumentet er godkjent av pave Frans. Dokumentet fastslår det selvsagte, nemlig at også «skeive» har del i menneskeverdet på linje med alt menneskelig liv fra unnfangelse til naturlig død. I erklæringen punktene 55 til 60 omtales «skeiv teori» og kjønnsskifte. Om kjønnsskifte siteres pave Frans: «skapelsen kommer før oss og vi er kallet til å respektere vår menneskelige verdighet, noe som først og fremst betyr å akseptere og respektere det som er skapt». Erklæringen fortsetter: «Det betyr at alle former for kjønnsskifteinngrep risikerer å true den unike verdighet som mennesket har mottatt ved unnfangelsen». Det finnes altså ikke noen plass for ideen om å være født i feil kropp i den katolske kirke ettersom det biologiske kjønnet defineres i unnfangelsesøyeblikket. Kirken motsetter seg derfor på samme måte som Felleserklæringen «ideen om subjektivt kjønn og selvvalgt «kjønnsidentitet» basert på følelser eller preferanser». Det samme gjelder «Å undervise barn og unge om gutter og jenter og andre kjønn, at det finnes et «indre kjønn» og at kjønn er flytende». Det betyr ikke at Kirken ikke har omsorg for den enkelte som opplever problemer med å identifisere seg med sitt biologiske kjønn. Også disse menneskene ønskes velkommen i Kirken, men de må akseptere at det ikke er plass for «skeiv teori».
