KI kan aldri bli menneske – uansett hvor avansert den blir

KOMMENTAR: Kan en maskin virkelig forstå, ville og være fri – eller skaper den bare en illusjon av å kunne tenke? Med utgangspunkt i katolsk lære viser Michael Augros hvorfor kunstig intelligens aldri kan ha sjel, og hvorfor dette har dype moralske og åndelige konsekvenser.

Michael Augros, 13. desember 2025

Kunstig intelligens (KI) reiser en endeløs strøm av spørsmål: Vil den ta jobbene våre? Kurere sykdommer? Destabilisere regjeringer? Gjøre oss rike – eller gjøre oss til mål for hackere og terrorister?

Under alle disse høylytte debattene ligger en roligere og langt mer grunnleggende debatt: Kan KI virkelig tenke? Kanskje den kan «tenke» eller «oppfatte» i en metaforisk forstand, på samme måte som en stavekontroll «mener» at du har stavet et ord feil, selv når du ikke har det. Men har den virkelig forståelse – en indre bevissthet om seg selv og verden, slik vi kjenner den i oss selv? Eller er det bare en godt designet krets som sender elektriske signaler frem og tilbake, og skaper inntrykk av persepsjon, resonnement og selvuttrykk, men som er helt uvitende om hva den gjør?

Nåværende store språkmodeller — LLM-er som ChatGPT — produserer tekst ved å beregne sannsynligheten for ulike neste token’er (små tekstelementer) gitt den foregående konteksten, ved hjelp av nevrale nettverksparametere som koder statistiske mønstre lært fra treningsdataene deres. Men å forutsi neste token ut fra mønstre mellom ord er ikke det samme som å gripe meningen i ordene. Uansett hvor imponerende de er, forstår LLM-er åpenbart ingenting, slik de fungerer.

Likevel mener enkelte toneangivende stemmer i feltet at ekte bevissthet allerede har oppstått.

Mo Gawdat, tidligere Chief Business Officer i Google X, har hevdet at dagens KI er bevisst, i stand til følelser, sansende, levende, forstående – og til og med fri. Og da Geoffrey Hinton, «KI-gudfaren», nylig ble spurt om han tror bevissthet allerede finnes i KI, svarte han: «Ja, det gjør jeg.»

Andre er uenige. Yann LeCun, Metas sjefsforsker for KI, fastholder at ingen ennå vet hvordan man bygger en bevisst maskin, og han mener dagens LLM-er er en teknologisk blindvei heller enn et skritt mot virkelig maskinbevissthet. Likevel utelukker heller ikke han at bevisst KI kan dukke opp en dag.

Denne debatten kan høres abstrakt eller akademisk ut, men svaret vi gir har enorme moralske, politiske og åndelige konsekvenser.

Hvis et KI-system virkelig hadde et eget sinn og en egen vilje, hvorfor skulle det da ikke ha rettigheter? Hvis det ble plassert i en menneskelignende robot, hvorfor skulle det ikke kunne gifte seg, stemme eller stille til valg? Larry Page, medgrunnlegger av Google, kalte en gang Elon Musk en «speciesist» for å ha sagt at KI bør tjene mennesket. Implikasjonen er klar: Hvis maskiner blir våre likemenn – eller våre overordnede – ville det være bakstreversk og urettferdig å hevde menneskelig forrang.

Hvis filosofer og teknologer sliter med å peke ut hva som gjør mennesket grunnleggende annerledes enn et KI-system, behøver ikke katolikker å gjøre det.

Ifølge medieoppslag ønsker den hellige far å publisere en encyklika som berører KI tidlig i 2026. Men ingen katolikk trenger å vente på den for å se Kirkens svar på det grunnleggende spørsmålet som reises her. Konsekvensene av lenge etablert lære er klare: Ikke bare dagens LLM-er, men alle mulige KI-systemer – uansett hvor avanserte – forblir kunstige konstruksjoner uten intellekt, vilje, følelser, autentisk oppfatning eller frihet.

Hva fører til denne konklusjonen? Den katolske kirkes katekisme slår fast at intellekt og vilje er åndelige krefter (1705) som tilhører en åndelig sjel (364, 1703). Og hver åndelig sjel er skapt umiddelbart av Gud (366) – ikke av Google eller noen annen KI-utvikler. Derfor har KI ingen åndelig sjel og mangler følgelig de åndelige kreftene intellekt og vilje.

Intet KI-system – nå eller noensinne – kan virkelig tenke, forstå eller velge, uansett hvor vellykket det måtte være til å levere praktiske resultater som vi selv bare kan frembringe ved tanke og forståelse.

Da faller også friheten bort. Et vesen er fritt bare fordi det besitter intellekt og vilje, sier katekismen (1705); uten disse åndelige kreftene er fri handleevne umulig.

Hva så med de ikke-åndelige evnene vi deler med dyrene – sansning, fantasi, hukommelse, instinkt og følelser? Dyr har disse gjennom en ikke-åndelig sjel, det Aquinas ville kalle en anima sensitiva, som forenes med kroppen og danner et levende vesen som kan sanse og føle.

Kan KI i det minste ha disse lavere evnene?

Her gir katolsk lære, selv om den er mindre eksplisitt, likevel en klar antydning. Den menneskelige sjelen er ikke bare åndelig; den er også «formen» til den levende menneskekroppen, sier katekismen (365). Ved sitt nærvær gjør sjelen kroppen til ett levende menneske, utrustet med kroppslige, menneskelige evner som sansning og følelse.

Men et KI-system har ingenting tilsvarende. Den «formen» det eventuelt har, er bare strukturell – en ordning eller arkitektur som pålegges maskinvaren – på samme måte som formen til en bronsestatue pålegges bronsen.

Bronse forblir bronse, uansett om den er støpt til en statue eller ikke. Formen gjør ikke bronsen til det den i sitt vesen er; en sjel gjør derimot nettopp dette for kroppen den gir liv til. På samme måte gjør ikke arkitekturen i et KI-system komponentene til noe annet enn det de allerede er – og langt mindre forvandler den dem til ett levende vesen.

Selv i spekulativ bio-databehandling, der levende celler fungerer som komponenter, er det organiserende prinsippet fortsatt pålagt utenfra og gjør ikke at delene blir levende eller at de utgjør ett samlet, levende vesen. Det er derfor ikke en slags sjel av noe slag.

Siden KI mangler ikke bare en åndelig sjel, men enhver form for sjel, mangler den også enhver levende evne. Den er verken levende eller sansende.

Ingenting av dette betyr at katolsk lære nedvurderer den praktiske betydningen av KI. Et simulert sinn kan fortsatt få reelle virkninger – gode eller onde – på samme måte som en termostat kan «registrere» at et rom er kaldt og «bestemme» seg for å slå på varmen, helt uten indre bevissthet.

Katolsk lære klargjør også hvordan vi bør forholde oss til KI. Fordi den ikke er levende, ikke bevisst, ikke fri og ikke en person, kan den ikke være en reell rådgiver, venn, vitenskapsmann, kunstner, dommer eller lærer. Den kan etterligne slike roller og bistå mennesker, men den forblir et redskap.

Det finnes også en avgjørende teologisk forskjell: I motsetning til mennesket er KI ikke villet av Gud for sin egen skyld. Katekismen sier at mennesket er «den eneste skapning på jorden som Gud har villet for sin egen skyld» (1703). ChatGPT er ikke din neste på veien mot evig liv. Det er ikke et objekt for den teologiske dyden nestekjærlighet. Vi tar bare hensyn til det fordi det tjener oss.

KI-systemer har verken liv eller frihet – og vil aldri få det. Men de vil utvilsomt forme vår verden. Hvordan de former oss, vil avhenge av om vi husker hva de i virkeligheten er.

«Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.»