Fra biskopers motstand mot velsignelser i Tyskland, til voksende katolske samfunn i Finland og Island, prester i krise i India og teologiske refleksjoner i USA – Kirken står i et spenn mellom utfordringer og håp.

Hør Notert podkasten her:

Anglikanisering av Kirken i Tyskland?

Spørsmålet stille av Die Tagespost etter at enda fire biskoper i Tyskland har avvist veiledning om velsignelse av irregulære parforhold.

Sist uke kunne vi rapportere at erkebispedømmet Køln ikke vil ta i bruk muligheten dette initiativet åpner for med bakgrunn i at det bryter med veiledningen fra Vatikanet, Fiducia Supplicans. Nå har enda fire av landets 27 bispedømmer avvist veiledningen, også de med henvisning til Fiducia Supplicans. De fire nye bispedømmene er Augsburg, Eichstätt, Passau og Regensburg.

Nå er det slik at dette dokumentet, selv om bispekonferansen er medutgiver, ikke er bindende for den enkelte biskop. De har selv ansvaret i sine respektiver bispedømmer. Die Tagespost skriver:
«I henhold til kirkeretten, foran Gud, paven og de troende, er hver biskop ansvarlig for sitt eget bispedømme og de sjeler som tilhører ham. Et ansvar som han verken kan delegere til sine prester, oppløse i et organ eller gjemme seg bak i et DBK-dokument. Dette ansvaret omfatter også et ansvar for enhet i Kirken som helhet. Å være katolikk betyr at de troende skal kunne stole på at de over hele verden blir forkynt den samme troen og – bortsett fra legitime kulturelle aspekter – blir tilbudt den samme trosutøvelsen. (At dette ikke er en naiv ønskedrøm, ble nylig igjen imponerende bevist under Verdensungdomsdagen i Roma.)

I Tyskland er dette imidlertid ikke lenger tilfelle – nå også helt offisielt.»

Og fortsetter: «Situasjonen for Den katolske kirke i Tyskland minner stadig mer om den anglikanske kirken i England, hvor troende vet at de, avhengig av menighet, vil få servert en annen pastoral, liturgisk og, i noen tilfeller, doktrinært meny.»

Les mer:
Die Anglikanisierung der katholischen Kirche in Deutschland
German bishops divided sharply over same-sex blessing guidelines
What’s happening with couples’ blessings in Germany?

Etterspill etter olsokpreken

Biskop Erik fikk betdelig oppmerksomhet for sin olsokpreken i år da han i en bisetning kritiserte nåtidsmenneskers nedlatende holdning til middelalderens mennesker med utgangspunkt i presentasjonen av hellig Olav og kristningsverket. Mange har lansert seg i debatten bla.a. i Vårt lands spalter, her nøyer vi oss med å vise til NRKs oppslag; «Vil ha slutt på skrøner til museumsturistar: – Ikkje uskuldig moro» som langt på vei gir biskop Erik rett.

– Det er lov å underholde, men det skal være sant, sier museumspedagog Bjørn T. Bøe i Bergen.

Og generalsekretær i Norges museumsforbund, Liv Ramskjær, sier: «Det er bra at biskopen tar opp tematikken. Morosame usanningar og lødige tolkingar er ikkje berre uskuldig moro. Det kan gi feilinformasjon som blir tatt for god fisk og publikum som også kan «lærast opp» til å sjå på historiske hendingar med dagens briller og utan den konteksten som er nødvendig for å gi betre forståing.»

Selvmord blant indiske prester

«Den katolske kirken i India står overfor en krise den knapt erkjenner. Bak de velkjente ritualene og menighetsoppgavene tar prester livet av seg i alarmerende tempo. Dette er ikke isolerte tragedier – de er en advarsel om et system som krever perfeksjon, men gir lite støtte.» 

Dette kan vi lese i UCA-News (Union of Catholic Asian News) nylig. Og skriver videre:
«De fleste ofrene er mellom 30 og 50 år gamle og etterlater seg brev der de beskriver alvorlige psykiske problemer og konflikter innenfor bispedømmet. Dette var ikke menn med svak tro. De er ofre for et system som åndeliggjør lidelse i stedet for å håndtere den. Dagens indiske prester står overfor utfordringer som Vianney (artikkelen henviser til Jean Marie Vianney, presten og helgene) aldri kunne forestille seg. De tjener i ressurssvake menigheter, ofte alene, og betjener samfunn som er splittet av spenninger mellom kaster og dyp fattigdom. I motsetning til tidligere generasjoner nyter de ikke lenger automatisk respekt. I stedet møter de konstant kritisk granskning, synkende antall kall og økende likegyldighet overfor Kirken. I tillegg spores alle deres bevegelser digitalt, og sosiale medier forsterker kritikken. Den gamle sikkerheten knyttet til geistlig autoritet har brutt sammen.»

Artikkelforfatteren som ytrer seg kritisk også mot prestenes utdannelse og håndteringen av prestenes problemer, avsluttes slik:
«Hver prestes selvmord representerer en fiasko for hele kirkefellesskapet. Disse dødsfallene skjer på grunn av fellesskapets system som verdsetter hellighetens ytre fremfor faktisk menneskelig blomstring. Vi har forvekslet hellighet med lidelse og feilaktig tolket taushet som styrke.»

Finlands katolikker i vekst

Finlands katolikker utgjør 0,2 % av befolkningen på 5,5 millioner. Men antallet er oppadgående, ca 500 nye medlemmer årlig. Kirken er fattig på midler, men er i vekst, og biskopen av Helsinki, Raimo Goyarrola, forteller Aid to the Church i Need om et enestående økumenisk samarbeid:
«I dag består den katolske kirken i Finland av 120 forskjellige nasjonaliteter og feirer i en rekke ulike ritualer. For å kompensere for mangelen på katolske kirker, låner lutheranerne og ortodokse sine bygninger til sine brødre og søstre hver søndag. «Hver måned feirer vi messe i 20 lutherske kirker og fem ortodokse kirker», sier biskopen takknemlig, og fremhever et vakkert eksempel på konkret og levende økumenisme, mens bispedømmet venter på å motta de nødvendige midlene til å bygge flere gudshus som det trenger for å ta imot det stadig voksende antallet troende.»

Islands katolikker

Også på Island vokser Kirken. Biskopen av Reykjavik, David Tencer, har vært på besøk i Tyskland og der gitt uttrykk for at Kirken på Island er den mest dynamiske i Europa! Hvert år tas det opp 20 konvertitter, i tillegg kommer migranter fra Polen, Litauen og Filippinene.

Biskop Erik ved Napa-institute

«Hvorfor trenger vi ikke bare Ordet, men også trosbekjennelsen? Hvorfor er en 1700 år gammel trosbekjennelse viktig akkurat nå, og så presserende for hver og en av oss?»

Det var spørsmålet biskop Erik fikk under den årlige sommerkonferansen ved Napa Institute; en katolsk organisasjon i USA som arrangerer årlige konferanser med fokus på opplæring av katolske ledere i apologetikk og kulturelt engasjement. 

Her følger noen utdrag:
«Omtrent tre hundre biskoper deltok, noe som gjorde Nikea til den mest representative kirkelige forsamlingen til da. Representasjonen var geografisk ujevn. Nesten alle biskopene var greske. Bare en håndfull kom fra Vesten. Dette er betydningsfullt, gitt at kontroverser om kulturelle, konseptuelle og språklige forskjeller var kjernen i sakene som ble diskutert. Likevel sikret tilstedeværelsen av en formell delegasjon sendt av pave Sylvester, den utrettelige byggherren av romerske kirker, at latinerne var fullt involvert: Det var aldri noen tvil om Nikeas legitimitet som et «økumenisk», det vil si «universelt» eller «verdensomspennende» konsil. Imidlertid var stridighetene før og etter konsilet så voldsomme at det kunne virke som om det var dømt til relativ glemsel, som en dramatisk hendelse blant mange i en kronglete og vanskelig historisk-doktrinær-politisk prosess.

Nikea fremsto som et fyrtårn og etablerte kriterier som både det som gikk forut og det som fulgte etter, kunne vurderes og dømmes etter. Den dag i dag er det for kristne av nesten alle trosretninger en autoritativ og ubestridelig referanse. Hva handlet da konsilet egentlig om?

… spørsmålene som ble behandlet i Nikea var vanskelige. Er Jesus Kristus riktig definert som «Guds sønn»? I hvilken forstand kan han sies å være «født»? Er han av samme substans som Faderen, eller «konsubstans» med ham? Hvis «konsubstans», hva betyr det ordet? For engasjerte, vanlige kristne som er tiltrukket av Bergprekenen og ivrige etter å etterligne den barmhjertige samaritan, kan slik ordkrig virke pedantisk og overflødig. Vi leser i Skriften at «Gud er kjærlighet». Er ikke det nok? Trenger vi virkelig alle disse kompliserte, så smarte definisjonene som synes å ville presse evangeliets levende, generøse bredde inn i en trang, død intellektualisme?

Ja, det trenger vi. Definisjonene er avgjørende. La meg forklare hvorfor. De siste tiårene har den katolske diskursen vært preget av en enorm vekt på handlekraft. Vi har blitt utfordret til å tenke selvkritisk om sosiale spørsmål, rettferdighet og fred, ulikheter som er innebygd i samfunns- og økonomisystemer. Vi har blitt sensibilisert for de fattiges rop, minnet om at det kristne kall innebærer å skape et radikalt fellesskap. Dette er bra. Vi kan aldri tillate oss å privatisere vår religion. Den kristne tro innebærer en klar etisk forpliktelse. For at vår etikk skal være riktig orientert, for at den skal være sunn og konkret, må den rette troen være på plass først.

Trosbekjennelsen som kirkefedrene betrodde Kirken, har gjenklang i de troendes munn i 1700 år. Den er en skatt, en garanti for at vår bekjennelse av Kristus ikke vil være ham uverdig, til tross for vår trege forstand og vårt motstridige hjerte. Trosbekjennelsen hjelper oss også å forstå oss selv. For hvis vår store oppgave er å leve i Kristus, og hvis Kristus virkelig er Gud, er forsikringen i Skriften om at vi skal være «delaktige i det guddommelige liv» ikke retorisk overdrivelse, men bokstavelig sannhet; da må alt annet, alle våre valg og ønsker, veies i lys av dette.

Les hele her:
Why We Need the Creed

Middelalderseminar og retrett med kardinal Arborelius

Både middelalderseminaret og retretten finner sted i vakre Utstein kloster – Norges best bevarte kloster fra middelalderen – like utenfor Stavanger.

Middelalderseminaret finner sted fredag 5. september og har tittelen: Undergjørende kors og pesthelgener – forestillinger om sykdom og helbredelse i middelalderen. Kunsthistoriker Kaja Haugen og historiker Bente Lavold innleder. Mer informasjon her.

Retretten med kardinal Arborelius finner sted 3. og 4. oktober, tema: Kalt til hellighet. Det er mulig å bo i klosteret under retretten; «det blir messe og tidebønn i klosterkirken, måltider i refektoriet og overnatting i klosteret». Det er også mulig å bo hjemme og komme til foredrag mm.

Søndag 5. oktober er kardinalen hovedcelebrant i St. Svithun menighet. og samme dag kl. 19.00 foredrag med kardinal Arborelius i menighetslokalene.
Les mer her.

Ikke «hva trenger vi», men «hva trengs vi til?»

I en panelsamtale under konferansen, ble biskop Erik bedt om å si noe om å «gi uttrykk for våre håp og tanker om hva vi nå trenger som kirke i lys av det nye pontifikatet til Leo, og de viktigste mulighetene og utfordringene kirken nå står overfor».

Også den tankevekkende. Her noen utdrag:
Så hva trenger vi nå? Som de fleste biskoper, tør jeg påstå, blir jeg ofte presentert for lange lister over folks behov når jeg reiser rundt i bispedømmet. Jeg lytter til dem og prøver å antyde at det avgjørende spørsmålet kanskje ikke er «Hva trenger vi?», men «Hva trengs vi til?» 

Et sjokkerende aspekt ved den bibelske troen er Guds preferanse for å la sin forsyn utfolde seg, til tross for all sin allmakt, gjennom feilbare, svake, syndige mennesker. Hvordan kan vi gjøre oss mobiliserbare for hans frelsende, velsignede formål? Det er denne type refleksjon vi trenger fremfor alt.

Om Det annet vatikankonsil:
Dagens unge katolikker er ikke utakknemlige for konsilets store gaver, men de er ikke i stand til å fortsette med sine besteforeldres tankesett, de er ikke tilbøyelige til å piske døde hester, og de er ikke begeistret for forsteinede prosjekter for aggiornamento når solen har gått ned over den giorno som definerte dem. Det de lengter etter, er å vekke daggryet, å kjenne Kristi frelsende kraft, den samme i dag, i går og alltid, men som gjør alle ting nye, ofte ved å sprenge tidsbundne dikotomier.

Se Notert podkasten

I denne epiosoden snakker Pål Johannes Nes og sr. Anne Bente Hadland lytterne til en samtale om noen av de mest aktuelle temaene i Kirken i dag: jubileet for unge voksne, mysteriet rundt likkledet i Torino, og hvorfor relikvier fortsatt har stor betydning for katolikker. Vi ser også frem mot kommende katekese-seminarer, tar opp debatten rundt biskop Erik Varden, og reflekterer over Hiroshima og krigens menneskelige konsekvenser.