I Anthonis van Dycks maleri fra 1619 ser vi en kjent scene fra år 390: St. Ambrosius står foran døren til katedralen i Milano og nekter keiser Theodosius adgang til kirken. Keiseren ble holdt ansvarlig for en massakre av sivile i Thessaloniki, og ble nektet adgang til den hellige kommunion inntil han viste tegn på anger for hendelsen. Drøyt 1600 år senere blir en fremtredende amerikansk politiker nektet adgang til kommunion på grunn av hennes støtte til selvbestemt abort. Noen applauderer biskopens avgjørelse og tar til orde for at også landets katolske president bør nektes adgang til sakramentet; andre mener handlingen verken er særlig pastoral eller nestekjærlig. Kan en prest eller biskop virkelig nekte noen å motta livets brød?
De fleste av oss kjenner til at det er nødvendig å skrifte alvorlige synder før vi går til kommunion. Paulus advarer om at «den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod» og «drikker seg selv til dom» (1 Kor 11:27ff). Paulus formaner derfor at enhver må «prøve seg selv» før han går til nattverd. Dette er et ansvar hver og én av oss har som katolikker. Det er i utgangspunktet ingen andres sak om man går til nattverd eller ikke.
Hvorfor er det da slik at noen likevel blir nektet å motta kommunion? Dette fremstår for enkelte som en utidig innblanding i enkeltpersoners trosliv. I kirkeretten finnes det imidlertid noen unntak fra regelen om at det er en privatsak om man mottar kommunion eller ikke. Kirken skiller nemlig mellom privat synd og vedvarende offentlig synd. Når noen har begått en alvorlig synd, skal han ifølge kirkeretten selv ta ansvar for å skrifte før han mottar Herrens legeme (CIC, canon 916). Dersom det ikke er snakk om noen offentlig og vedvarende synd, er det ingen ytterligere forskrifter om adgangen til eukaristien. Er synden privat, finnes det med andre ord ikke hjemmel i kirkeretten for å nekte noen kommunion. Hvis noen derimot er ekskommunisert, satt under interdikt eller vedvarer i offentlig alvorlig synd, skal de ifølge kirkeretten nektes adgang til den hellige kommunion (CIC, canon 915).
Hva betyr dette konkret? Det utgjør en privat synd om, for eksempel, et ungt ektepar benytter seg av prevensjon for å utsette å få barn. Denne synden er av sakens natur både alvorlig og privat, og er kun kjent for de involverte parter og kanskje en håndfull andre personer. Fordi synden er alvorlig, skal de ikke motta kommunion før de har angret synden og skriftet. Fordi synden er privat, skal de ikke nektes kommunion, selv om presten deres skulle være kjent med situasjonen. Det utgjør derimot en offentlig synd om et annet ungt par i samme menighet lever som samboere og får barn uten å gifte seg. Ettersom denne synden er både offentlig og alvorlig, kan de nektes kommunion dersom de vedvarer i synden.
Det er flere årsaker til at Kirken har en slik praksis. Én av årsakene er at en persons alvorlige, offentlige og vedvarende synd kan være til anstøt for andre, dvs. at den lokker andre til å synde selv. Dersom en tenåring, for eksempel, ser at det unge ugifte paret går til kommunion selv om de lever i hor, kan han komme til å tro at det ikke er så viktig å være kysk eller å motta kommunion på verdig vis. Slik kan han bli fristet til å falle inn i liknende synder selv.
Andre årsaker til at Kirken holder den hellige kommunion tilbake fra dem som vedvarer i offentlig alvorlig synd, er hensynet til sakramentets verdighet og sjelen til den som mottar det. Når noen mottar eukaristien vel vitende at de har begått en alvorlig synd, begår de helligbrøde. Det er en fornærmelse mot Gud og et brudd på det første av de ti bud. Ettersom helligbrøde i seg selv er en alvorlig synd, kan det anses som en pastoral og nestekjærlig gjerning å beskytte noen mot å begå denne synden når de vedvarer i offentlig og alvorlig synd. Forbudet mot å motta kommunion fungerer også som en kraftig oppfordring til å oppsøke skriftemålets helbredende nåde.
Hvordan kirkerettens forskrifter om adgangen til nattverden skal anvendes i konkrete situasjoner i dag, er opp til de kyndige myndigheter å avgjøre. For de av oss som er lekfolk, er påbudet det samme som det alltid har vært: «La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret» (1 Kor 11:28).
Av Magnus Wathne, lektor
