Kallshistorie: Fra soldat til prest

Bare noen uker inn i pave Leo XIVs pontifikat feiret han ordinasjonsmesse i Peterskirken og oppfordret de nye prestene til å ta imot Guds nåde, slik at de kan være troverdige vitner nær sitt folk. Blant dem var p. Andrea Alessi, som forteller hvordan Herren ledet ham fra militærtjeneste til prestekall.

Av Valentina Di Donato, 15. oktober 2025

Bare noen uker etter at pave Leo XIV innledet sitt pontifikat, feiret han en ordinasjonsmesse i Peterskirken. Der oppmuntret han de nyordinerte til å ta imot Guds nåde, slik at de kan forbli nær folket de tjener – som troverdige vitner.

P. Andrea Alessi var blant prestene ordinert av pave Leo XIV.

EWTNs korrespondent Valentina Di Donato møtte p. Alessi, tilknyttet «Church of the Holy Family of Divine Love», for å høre om erfaringene som førte ham fra militæret til det hellige kall.

Han forteller:
 «Jeg tror at presten er en mann som er forelsket i Kristus. Han oppdager et kall til denne kjærligheten og både ønsket og gaven til å gi seg helt til Herren. Derfor er det en gradvis reise mot klarhet. Et ønske om å forkynne Ordet oppstår – å uttale Guds ord, bli kjent med det, studere det. Det er også et ønske om å gå en avklaringens vei.»

Hvordan skjedde dette for deg, og når?
«Jeg fikk noen erfaringer av å komme nærmere Gud, som gjorde at jeg kunne ta beslutningen om at jeg ville gi meg til Herren – at jeg fritt og med glede ville gå inn i seminaret.

Omtrent to år tidligere hadde jeg gått Caminoen til Santiago de Compostela, og under denne reisen, som jeg gjorde alene, fikk jeg reflektere over livet mitt. Denne refleksjonen skjedde i bønn. Jeg dro om morgenen fra herberget der jeg hadde sovet, og begynte spontant å be rosenkransen, reflektere og takke Gud, og i meg vokste et ønske – selv om jeg ennå ikke visste hva jeg skulle kalle det.

Takket være en venn som pleide å dra til en strand på kysten et sted – en strand som var åpen for alle og ga tilgang også for mennesker med funksjonsnedsettelser – samlet vi oss hver dag kl. 15.00 under et stort kors for å be barmhjertighetens rosenkrans og deretter dele dagens evangelium.

Det var 10. juli 2016, kl. 19.00. Jeg husker at jeg var på stranden og ventet på messen. Helt i begynnelsen, under inngangssalmen, ba jeg Herren: ‘Hvis du kaller meg til prestedømmet – hvis du vil ha meg som prest – gjør det tydelig for meg.’

Og nettopp under inngangssalmen var sangen ‘Kom og følg meg’, og mens den ble sunget, opplevde jeg at ordene ble sagt til meg. Jeg begynte å gråte; jeg kjente en dyp bevegelse. Jeg kan ikke beskrive med ord hva jeg følte – bare at jeg virkelig opplevde at Herren kalte meg til å følge ham.

Samtidig var det en kamp i meg om å lytte til disse ordene. Det var nesten som å si: ‘Herre, kjenner du min historie? Kjenner du mitt liv?’ Også min alder – jeg var nær førti. Likevel var dette ‘Kom og følg meg’ så solid, så vakkert, så overbevisende, at jeg ikke kunne si nei.»

Var øyeblikket da du hørte «Kom og følg meg» en bekreftelse for deg?
«La oss si at det øyeblikket var et svar på en uro i hjertet mitt, og i dette ‘Kom og følg meg’ kjente jeg meg igjen. Jeg forsto at dette var ordet – setningen – hjertet mitt hadde lett etter, selv om det ikke visste hva det lette etter. ‘Kom og følg meg’ sa: ‘Ja, dette er det jeg har søkt.’»

Hvilket råd kan du gi?
«Jeg tror Herren plasserer mennesker, hendelser og øyeblikk på vår vei, hvor han gir seg til kjenne – øyeblikk der han blir nærværende. Så er det opp til oss å gi rom for det verket Herren vil gjøre i hjertene våre, og å lytte til ham. Deretter, i frihet og gavmildhet, å overgi oss til hans ord. For – som en venn av meg pleide å si – med Gud taper du aldri.»

Tusen takk.
 «Takk!»

Tilpasset av Jacob Stein.

Denne saken ble først publisert av EWTN Vatican, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.