Den salige Jomfrus Uplettede Unnfangelse

«Vær hilset, du som har fått nåde!» (Luk 1,28). Disse ordene som engelen Gabriel hilser Maria med, gir oss en nøkkel inn i det store mysteriet som høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse rommer. Gabriel er Guds sendebud, og ordene han retter til Maria er Guds egen hilsen. Gud kaller Maria «du som har fått nåde». Og hvilken nåde!

Vi står overfor et av de største mysteriene i frelseshistorien, som spenner fra Guds eldgamle løfte til menneskene rett etter Syndefallet like til Kristi gjenkomst ved tidenes ende. Men helt enkelt kan alt begrunnes og oppsummeres i ett ord: Kjærlighet.

Gud er ren kjærlighet i sitt vesen og i sine tre Personer: Faderen er skapende kjærlighet, Sønnen er frelsende, gjenopprettende kjærlighet og Helligånden er livgivende kjærlighet. For å kunne sende sin egen Sønn, Jesus Kristus, som er den legemliggjorte Kjærlighet, måtte Gud Fader forme en mor for ham som også var ren kjærlighet og som kunne romme Sønnen uten begrensningene som selv det minste spor av synd ville satt for kjærligheten. Selv fra et rent menneskelig perspektiv kan vi forstå at et barn trenger ubetinget, total morskjærlighet, men vi forstår også, med sorg, at denne kjærligheten ofte kommer til kort hos oss jordiske mødre …

Den Allerhøyestes Sønn både trengte – og fortjente! – å få en mor som bare var god, som alltid hadde vært god, og som kom til å være god i all fremtid; en mor som aldri i evighet ville føle noen trang til å gå på akkord med Guds godhet eller vise noen tilbøyelighet til å velge det onde. Bare en slik mor kunne elske Jesus fullkomment.

Dagens lesninger viser oss forbindelseslinjene mellom Jomfru Marias uplettede unnfangelse og Guds store frelsesverk; hvordan Gud fant en uforlignelig måte å bøte på menneskets ulydighet på.

Først får vi høre om Syndefallets katastrofe (1 Mos 3): Mannen og kvinnen har spist av kunnskapens tre. Alt er forandret; de skjønner at de er nakne, de skammer seg, blir redde og gjemmer seg for Gud. Gud går gjennom den vakre hagen han hadde skapt for de to første menneskene, og av dialogen som følger kan vi ane hvilken usigelig kjærlighet han hadde til dem. Det er ingen bebreidelse i stemmen hans, snarere en dyp uro: «Hvor er du?» spør Gud, og når Adam forklarer ham at han er naken, redd og har gjemt seg, spør Gud videre: «Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Og til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Gud stiller åpne spørsmål, som gir menneskene en mulighet til å forklare – eller bortforklare – det som har skjedd, selv om det er åpenbart at Gud vet … Slangen har lokket dem, menneskene har spist av kunnskapens tre. De har gitt etter for løgnen om at de kunne bli som Gud.

Videre i beretningen er det ikke menneskene Gud forbanner, men urtidens slange – løgneren – og Gud avslutter sin tordentale over den med den første forkynnelsen av sin frelsesplan, det første glimtet av Det glade budskap: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hugge den i hælen» (1 Mos 3,15).

Gud har et botemiddel i sikte, en kvinne og hennes ætt; Maria og Kristus, på sikt Kirken og de troende kristne. I mellomtiden må menneskene ut av Edens hage, og fra da av blir livet strevsomt, uenigheter oppstår og menneskene blir underlagt dødens tragiske svøpe, slik Gud hadde advart om.

Så er spørsmålet: Hvordan gikk Gud frem for å gi sin Sønn, Jesus Kristus, en mor som var bare god, en mor som kunne bli Guds Mor? Det gjorde Gud ved å skjenke Jomfru Maria den særlige nådegaven å bli unnfanget fullstendig fri for arvesynden – takket være det store, frelsende offer Jesus siden kom til å gjøre. Slik Det annet Vatikankonsil oppsummerer i Lumen gentium, 53: «Hun ble løskjøpt på særlig opphøyet vis av hensyn til Sønnens fortjeneste.»

Denne trossannheten har Kirken sakte, men sikkert resonnert seg frem til, med Den Hellige Ånds og dypt troende teologers hjelp, ikke minst fransiskaneren John Duns Scotus (1266–1308). Han greide å forklare at Maria ble tildelt en tofoldig nåde: hun ble bevart fra all synd fra unnfangelsen av gjennom en samtidig forhåndsinnvilgelse av frelsen Kristus vant ved sin lidelse og død. Scotus mente at denne frelsende nåden som bevarer fra arvesynd er større og mer fullkommen enn nåden som renser allerede begått synd, og den gjør dermed også Kristi frelsesgjerning enda større.

Det er en enestående – og dyrekjøpt! – nåde Jomfru Maria blir tildelt: Vi kan bare ane omfanget av prisen Kristus har måttet betale for denne forskutteringen: Hva må det ikke ha kostet ham å se sin fullkomment uskyldige Mors hjerte knuses ved å se ham, Guds uskyldige Lam, som målskive for all verdens synd, korsfestes og drepes … ? Assosiasjonene løper til Salme 42: «Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg» (Sal 42,8).

I 1854 erklærte pave Pius IX dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse: «Vi erklærer, uttaler og definerer at læren som sier at den høyst velsignede Jomfru Maria i det øyeblikk hun ble unnfanget og ved et privilegium gitt av Den allmektige Gud, med Jesu Kristi fortjenester for øye, han som er menneskehetens Frelser, ble bevart fullstendig fri fra enhver plett av arvesynden, er en lære åpenbart av Gud, og som derfor må bli trodd fast og bestandig av alle de troende» (Ineffabilis Deus).

Jomfru Maria var dermed, helt fra hun ble til i sin mor Annas liv, helt ren, uten den minste flekk eller plett av synd – altså uplettet. Slik kunne hun bli en uendelig kjærlig Mor for Jesus, den legemliggjorte Kjærlighet.

Eller som dagens prefasjon oppsummerer: «For å skjenke din Sønn en verdig mor bevarte du den salige Jomfru Maria fra arvesyndens smitte og gav henne fylden av din nåde. I henne viste du oss bildet på den Kirke som skulle komme, Kristi brud uten plett og lyte, lysende av skjønnhet. En ren jomfru skulle føde din Sønn, det uskyldige Lam, som utsletter våre synder; og henne utpekte du til
å gå i forbønn for ditt folk, og være et forbilde på hellighet.»

Paulus sammenfatter det slik i annen lesning: «Velsignet er han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn» (Ef 1,3.4).

Det er på grunn av denne store, forhåndsgitte nådegaven Gud gjennom engelen Gabriels munn titulerer Maria for «du som har fått nåde». Det er faktisk et poeng at verbet står i fortid! Nåden var allerede gitt, før Gud kalte Maria til å bli Kristi mor. Vi sier det samme til Maria når vi ber: «Hill deg, Maria, full av nåde.» Og takket være denne store gaven har Marias sjel, vilje og sinn alltid vært fullkomment innrettet mot å utføre Guds vilje, med en ydmykhet uten sidestykke, slik det kommer til uttrykk i Evangeliet, når hun svarer engelen Gabriel: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt» (Luk 1,38). Og Marias fullkomne ydmykhet følger av hennes bevissthet om at ingen person i verden sto i større gjeld til Gud enn henne, nettopp på grunn av den enestående nåden hun hadde mottatt.

Når vi i dag feirer Den uplettede Jomfru Marias – Immaculatas – unnfangelse, slutter vi oss til hennes ætt: Kristus og alle som tror på ham. Med Kristi og Jomfru Maria som forbilder kan vi overvinne vår trang til ulydighet, vår fristelse til å ville bli lik Gud. I stedet vil vi gjøre som dem og daglig søke den fullkomne gleden i å følge Guds vilje og bud: leve i sannhet og kjærlighet.

Av Maria E. Fongen, 7.12.2022

Støtt vårt arbeid på Vipps til 650212 eller til kontonummer 3905.10.86949.

Les også:
Om høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse
Den salige Jomfrus Uplettede Unnfangelse | Peder Josef Foss

Messe 8.desember