Amerikanske jødiske ledere hyller pave Johannes Paul IIs arv etter historisk synagogebesøk
I forbindelse med 40-årsdagen for pave Johannes Paul IIs historiske besøk i Den store synagogen i Roma samlet katolske og jødiske ledere seg i Washington, D.C. Samlingen løftet frem katolsk-jødiske relasjoner og felles ansvar i møte med antisemittisme.
Amerikanske katolske og jødiske ledere og medlemmer av de to miljøene samlet seg 16. april ved St. John Paul II National Shrine i Washington, D.C., for å reflektere over katolsk-jødiske relasjoner 40 år etter pave Johannes Paul IIs historiske besøk i Den store synagogen i Roma.
Den 13. april 1986 gjorde pave Johannes Paul II det ingen pave tidligere hadde gjort: Han gikk inn i synagogen og ble ønsket velkommen av overrabbiner Elio Toaff. Der erklærte han med stor tydelighet at «til jødedommen har vi et forhold som vi ikke har til noen annen religion».
Mest minneverdig fortsatte han: «Dere er våre høyt elskede brødre, og på en måte kan det sies at dere er våre storebrødre.»
Ved markeringen, som ble arrangert i fellesskap av Coalition of Catholics Against Antisemitism og St. John Paul II National Shrine, hyllet Eric Cohen, president og administrerende direktør for Tikvah Fund, en innflytelsesrik jødisk tankesmie, pave Johannes Paul II som «en av de største filosofene, religiøse lederne og statsmennene i moderne tid».
Også Catherine Szkop, direktør for samfunnskontakt ved Israels ambassade i USA, fortalte hvordan hennes polske far hadde sagt til henne at «i Polen kan du si at du ikke liker Jesus, og noen vil si: ‘Det er din mening.’ Men hvis du sier at du ikke liker pave Johannes Paul II, vil de med svært fargerike ord spørre: ‘Hva er galt med deg?’»
I tillegg til å være den første paven på nesten 2000 år som besøkte en synagoge, påpekte Szkop at Johannes Paul II også var den første paven som besøkte Klagemuren i Jerusalem, og at han opprettet diplomatiske forbindelser med staten Israel i 1994.
Cohen beskrev antisemittisme som «en pervers omvending av jødenes utvelgelse til å ha en særegen rolle i historien, til å være et lys for folkeslagene og bringe den bibelske visjonen om det gode til verden». Han la til at «det er å bruke det jødiske folk som et redskap i en kampanje for nihilisme og/eller i en kampanje for et gudsbilde der Den allmektige ikke søker pakt, men radikal underkastelse ved sverdet».
«Jeg tror jøder og kristne har et kall og en oppfordring til å stå sammen mot dette opprøret mot Bibelen og til å stå for en paktspreget fornyelse av Vesten», sa Cohen. «Og jeg tror at Amerika er unikt i dette prosjektet.»
Cohen viste til brevet fra 1790 som landets første president, George Washington, skrev til medlemmene av den jødiske synagogen i Savannah i Georgia. Washington skrev: «Måtte den samme undergjørende Gud, som for lenge siden fridde hebreerne fra deres egyptiske undertrykkere og plantet dem i det lovede land – og hvis forsynsvirke nylig har vist seg tydelig ved grunnleggelsen av disse forente stater som en uavhengig nasjon – fortsatt vanne dem med himmelens dugg og la innbyggerne av alle trossamfunn få del i de timelige og åndelige velsignelsene hos det folk hvis Gud er Jehova.»
I tillegg til å forsvare religionsfriheten, påpekte Cohen, fremmet Washington tydelig «ideen om at man ikke kan forstå Amerika dersom man ikke ser det som en nasjon under Guds forsyn, skapt i israelittenes bilde. At det er den nesten utvalgte nasjonen.»
Cohen talte særlig ut fra perspektivet til en «eldre bror i troen» og oppfordret både jøder og kristne til å huske at «en kjærlighetens teologi, en teologi som søker fred, ikke er en fornektelse av ondskapens realitet».
«Det onde er reelt, og det onde må noen ganger møtes med styrke og maktbruk, og det lærer Den hebraiske Bibelen», sa han. Med henvisning til den katolske læren om rettferdig krig hevdet Cohen at vi nå, mer enn noen gang, «trenger en ny bekreftelse og en ny forklaring av denne tradisjonen om rettferdig krig». Han advarte både sine katolske og jødiske tilhørere mot å «gi opp Bibelens lære om hvorfor maktbruk noen ganger er nødvendig».
Cohen oppfordret også jøder og katolikker til å arbeide sammen «for våre barns religiøse opplæring». Han kalte dette «vår tids store borgerrettighetskamp» og sa: «Vi må stå sammen for å få en fornyelse og en renessanse for religiøs opplæring. Det bør være normen i Amerika.»
«Forholdet mellom Den katolske kirke og det jødiske fellesskapet har aldri vært mer håpefullt eller positivt enn det er i dag», sa Szkop.
George Weigel, katolsk teolog og forfatter av «Witness to Hope: The Biography of Pope John Paul II», sa at både det katolske og det jødiske fellesskapet «er sammenvevd etter Guds forsyn, ikke bare fordi vi lever på samme sted, forsøker å få det samme landet på rett kurs og forsøker å forsvare de samme gode tingene i verden».
«Vi er religiøst sammenvevd etter Guds forsyn», fortsatte Weigel. «Det vil ta tid før vi sammen får grep om dette, men jeg mener at samtalen har kommet i gang i løpet av de siste seks tiårene, og jeg tror den bare kan være berikende for begge sider.»
«Den fulle betydningen av denne sammenvevningen vil først bli åpenbart i Guds rikes fylde, som både jøder og kristne må håpe på», avsluttet Weigel.
Av Tessa Gervasini og Ken Oliver-Méndez · EWTN · Oversatt til norsk av EWTN Norge
