Å ikke kommentere og skrive om vår trosfelle Jon Fosse i disse dager er ikke mulig for meg. Han setter selve undringen på kartet, han undrer seg over mysteriet, han lar det usagte forbli usagt, han gir det plass i undringen.
I et intervju med Eskil Skjeldal som man kan finne på katolsk.no, sier Fosse:
“– For meg er det, i oppleving, mange likskapar mellom kvekaranes tause møte, intensiteten i stilla, og den katolske messa, med intensiteten og stilla i kommunionen. På eit vis er òg den katolske messa så godt som taus. Ja, faktisk. For det som blir sagt omatt og omatt, blir til ei slags stille. Og denne stilla kan fylla oss med ei uskjøneleg meining.”
Vi undrer oss altfor lite, vi vil ha forklaring på alt, vi har vanskelig for å akseptere at noe skal forbli et mysterium, at ikke alt kan forklares.
Mirakler er uforklarlige, enten de er små eller store. Et mirakel kan være noe man bare føler inne i seg selv, eller det kan være en stor og offentlig sak men fellesnevneren er at det er uforklarlig.
Barnet, det undrer seg; «Hvor kommer vannet fra?», «Hvor blir vinden av?», og vi, de fornuftige voksne, vi kan ikke svare.
Salmisten undrer seg over Guds storverk og takker Herren.
Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte.
Jeg vil fortelle om alle dine under.
Jeg vil glede og fryde meg i deg.
Jeg vil lovsynge ditt navn, du Høyeste[1].
Også vi skal lovsynge Herren og takke for Hans under, vil skal glede og fryde oss selv om vi kanskje ikke forstår.
Den katolske dikteren Rolf Jacobsen (1907-1994) uttrykker denne undringen i sitt vakre dikt «Gud hjerte vet vi ikke»
Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.
Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.
[1] Sal 9, 2
Av sr Ragnhild Marie op
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid